Hvem har de kuleste og dypeste stemmene i musikken? Feedback har ikke bare tatt seg den frihet å stille spørsmålet, de har forsyne seg også tenkt å servere fasiten! Jø og fyse, for noen saftsusere!

Før pop og rockmusikken kom og veltet hele ideen om hvordan musikk skulle høres ut og fremføres, var det masse uskrevne regler for hvor hvordan man skulle – og ikke skulle – synge. Det skulle være rent, det skulle være pent, det skulle være anstendig.

Mange av reglene lever fortsatt i beste velgående i mange miljø, men populærmusikkens historie har vist oss at man ikke nødvendigvis trenger å være en liten sanglerke eller en korpulent operasanger for å synge bra.

Dette er en kåring av de mørkeste og kuleste stemmene i musikken, og ikke en liste som er laget med måleapparat for å avdekke hvem som går lengst ned i skalaen. Du vil helt sikkert finne noen som synger enda mørkere, ikke minst ved å søke på nettet.

Men det er ikke dette denne lista handler om. Her kreves det både kul-het (i den grad et slik substantiv finnes på norsk, «coolness» er iallfall et veldig bra, engelsk ord), bra musikk og noe mer enn å høres ut som en blåhval som raper.

Og – nei – det kommer ikke til å bli ei liste av hundre forskjellige strupesangere. Greit nok at det er teknisk drøyt det de bedriver – applaus! – men det er begrenset i lengden hvor kult det er å høre på musikk som høres ut som om noen bruker Hurtigruta som didgeridoo.

Og, slapp av: Tom Lund og David Beckham har allerede fått rødt kort.

Brumle, brumle Gåsegg, her er 15 av de aller beste. Vedlagt ligger det også en spilleliste, som er enda mer utfyllende. Gå gjennom den før du hyler ut og sier at den eller den eller den burde vært med. For det kan hende at nettopp «din» mann er her.

16 LEE MARVIN

Lee er i utgangspunktet ikke kvalifisert for denne lista, da han først og fremst er kjent som, og først og fremst utøvet sin kunst som, skuespiller.

Noen unntak må likevel gjøres, og her er hele unntaket basert på én enkelt låt.

I filmen «Paint Your Wagon» (1969) spiller han mot Clinter’n, og soundtracket fra denne er strålende. Én sak er at vi får høre Clint synge klassikeren «I Talk to the Trees» (But they don’t listen to me), men det er Lee som stikker av med førstepremien her. «Wan’drin’ Star» er simpelthen noe av det aller tøffeste noen mann noen gang har spilt inn, og låten er helt umulig å bli lei av.

15 TRICKY

Denne er kanskje listas mest uforutsigbare, jeg ser den.

Faktum er at Tricky og Massive Attack alltid har vært en av mine såkalte guilty pleasures, men jeg føler meg ikke skyldig overhodet.

Jeg likte nesten ingenting av alt det hype-marinerte rasket som kom ut under det dumme banneret «trip hop», men Tricky & co. var unntaket. På låten «Christiansands» (det hadde visst noe med Quartfestivalen å gjøre) synger Tricky så lavt, mørkt og kult at du nesten kan telle antall vibrasjoner per minutt i stemmebåndene hans.

Hvis jeg fikk lov til å

være

en rockartist i en dag, hadde jeg glatt gått for Tex Perkins, den høye, skumle, coole og hinsides tøffe frontfiguren i australske The Beasts Of Bourbon.

Som en helt enormt klok mann fra Fauske en gang så treffende skrev:

Hvis Nick Cave har gått og lagt seg, Tom Waits, Keith Richards, Keith Moon, The Pogues og Winston Churchill har fått for mye whisky, Captain Beefheart har gjemt seg i campingvogna si, The Cramps har takket for seg på nachspiel og gjenferdet av Hank Williams har gått i dekning på loftet, er det ingen andre en Tex & co. som sitter igjen. De har grisebanket dørvaktene på vei inn til festen, de har sjekket opp alle damene. Og nå har de begynt å ødelegge inventar. Men man slipper dem uansett inn til slutt, hver gang. Fordi de er så forbanna bra.

Han var ikke bare turbinen i Stax-kollektivet, som både låtskriver, produsent og master of ceremonies.

Han var sågar the king of cool i et selskap stappet av coolness.

Mange forbinder ham selvsagt med blaxploitation-klassikeren «Shaft», der hans «Theme from Shaft» ble mannens største hit, men mitt forhold til ham ble via de engelske bøllene The Stranglers. Da jeg skjønte at det ikke var de som hadde originalen til den seige og traktorbassdraperte «Walk on By», var det å finne ut hvor den kom fra, og Isaac Hayes var svaret.

Det vil si, først var det søskenbarnet til Whitney – Dionne Warwick – som gjorde låten, som var skrevet av Burt Bacharach (en annen fyr jeg ikke husker som skrev teksten, google det!), og den er fin den, for all del. Men når Isaac kommer til bords, blir det pinadø månelyst (eller -mørkt, om du vil).

Jeg kunne hørt Kris lese opp

hele

den kinesiske telefonkatalogen, så sjukt tøff stemme har han.

Med professorat i engelsk litteratur, ei fortid som helikopterpilot i det amerikanske forsvaret og en betydelig og variert CV som skuespiller, skulle det være nok av ta av, men det er nå engang heldigvis musikeren Kris Kristofferson folk flest assosierer navnet hans med.

Kristofferson var også en skikkelig «late bloomer», og platedebuterte først i en alder av 36 år, men da fyrte han like godt av tre råsterke album på bare to år, godt hjulpet frem av hans mentor og store helt Johnny Cash. Andrelåten på debuten hans dediserer han til June Carter og Johnny Cash, og snakker sågar om det, på plata.

Han er helt sørgelig forbigått og underkjent, og burde vært nevnt mye oftere, ikke minst i samme åndedrag som Lee Hazlewood.

Han skrev dritbra låter, han skrev dritbra tekster og han fremførte dem med så mye pondus, kløkt og coolness at det var en fryd.

Han har frontet det stilfulle, raffe og hyperelegante bandet Tindersticks i snart 30 år, og er virkelig en av de beste der ute.

Stuart synger på en helt særegen gin & tonic-snøvlete uten å miste balansen, og leverer linjene akkompagnert av Englands beste band siden åttitallet.

Spesielt de tre første platene er nesten feilfrie, men Stuarts beste øyeblikk er når Tindersticks covrer en av beste og mørkeste låtene som er lagd, Townes Van Zandts «Kathleen» (kom i sin tid på titommer og CD-singel). Han bare gjør den en oktav under originalen.

Vil jo være helt meningsløst å kjære slalåm rundt selve inkarnasjonen av mørk stemme forårsaket av levd liv.

Hatet av mange, og særlig av dem som mener synging kun skal forbeholdes de med notestativ og teoretisk musikkutdannelse. Men det er jo bare tull.

Og Tom Waits på sitt beste er i stand til å hamle opp med hvem og hva det måtte være. Til og begynne hørtes han mer ut som en blakk barkrakkversjon av Bruce Springsteen, men ble etter hvert mer og mer raspete og drøy i vokalen.

Det burde vært skrevet ei ny bok om Andre Williams. Hver dag.

Jeg elsker ham, og som med mye annet fint her i verden oppdaget jeg ham via The Cramps.

Lux Interior var kjempefan, og Williams sleske, sleazy, grisete og grøftefyllete stemme var selvsagt én av grunnene.

6 LEONARD COHENHan er jo selve symbolet på det hele denne teksten handler om, og – i likhet med ovennevnte Tom Waits – en evig kilde til diskusjon over hvorvidt han synger eller «synger».

Visst faen synger Cohen, han bare gjør det på sin egen måte, og med den stemmen han har.

Begrepet «mørkemann» er så loslitt når det kommer til Nick Cave at det nesten er artig å bruke det, bare på jævel.

Caves stemme har et voldsomt register, og han gå helt opp i Gene Pitney-lyse høyder, for deretter å legge seg ned i dypere daler, med den største selvfølgelighet. Jeg har skrevet så, mye om Nick Cave, at jeg skal skåne dere for mer. Her, for eksempel, kan dere lese min gjennomgang av absolutt alle skivene hans:

Nick Cave & The Bad Seeds - en komplett gjennomgang

Navnet hans dukker opp i alle slike lister, og det er virkelig ikke ufortjent.

Akkurat som menneskeøret ikke er i stand til å høre tonene av ei hundefløyte, gikk Sumner så langt ned i andre enden av skalaen, at man måtte høre stemmen hans gjennom et genrekonstruert elfenben av en mammut for å høre ham.

Sumner var også nær venn av Elvis, og de var gjensidige beundrere av hverandre (Sumner opptrådte etter sigende i Elvis’ begravelse, og sang også på flere av hans konserter, og sågar på noen innspillinger).

Johnny fuckings Cash.

Han er noe av det tøffeste og cooleste som har vandret i to sko, og jeg føler meg beæret over å ha levd i deler av hans samtid. Hans siste periode, der Rick Rubin løftet ham inn i popularitetsmanesjen igjen, er de opptakene med ham der stemmen hans treffer de dypeste tonene, men det er likevel viktig å huske at Cash allerede på femtitallet kunne skremme Fanden på flatmark med stemmen sin.

En bitter tanke å dvele ved, er at Johnny Cash ikke hentet ut sitt fulle potensial i sin levetid, da han burde vært brukt i fredsforhandlinger verden rundt.

Selveste gravkammervokalisten.

Da han spilte i bandet Screaming Trees, sang han tøft, virkelig, men det var først etter et par soloskiver han virkelig begynte å dra opp Stemmen og bruke den slik vi nå kjenner den.

Han kunne sunget den japanske bruksanvisningen på et triangel og fått det til å høres ut som det mest macho verden har hørt. Lanegan er den alle ringer når de trenger å tøffe en låt til med en stemme de ikke selv er i besittelse av, og når man ser på den samlede produksjonen hans er det mye som tyder på at han stiller hver gang også.

Det var egentlig aldri noen tvil om hvem som skulle stikke av med seieren, og det ble bare mer og mer tydelig jo mer jeg lyttet gjennom timevis med brumlebassvokal.

Det er selvsagt flere som klarer å presse seg enda lavere ned enn Lee, men det er uansett ingen som klarer å høres så forbanna barsk ut.

Lee Hazlewood var cool as fuck i hele sin levetid. Selv den siste tiden, da han slet med kreft og visste hvor det bar, leverte han intervjuer som var så fulle av svart humor, vidd og vitalitet at det var mer enn fascinerende, på mange måter.

Jeg husker et intervju jeg leste med ham for mange år siden. En ung journalist fra USA, som var kjempefan, skulle intervjue ham hjemme på gården hans. Sola skinte og de satt ute og koset seg i sola. Lee satte frem ei skål med jordbær, men journalisten lot være å forsyne seg. Han hadde jordbærallergi.

Lee påpekte dette, at han ikke forsynte seg, og la til «You better eat some of them berries», hvorpå den unge og utskremte begynte å stappe nedpå jordbær. Som han skrev, han ville heller bli rødprikkete over hele seg, miste pusten og bli dødssyk, enn å nekte å ta mot en ordre fra det han kalte Thee Voice.