Dette er fjerde eller femte studioskive ut fra denne staselige California-gjengen.
De har fått mange merkelapper hengt på seg og musikken sin, mye av det fullstendig koko (dette har f.eks. null med punk eller rockabilly å gjøre), men musikken er uansett av den mer old scool 60’s-baserte og doo-wop-draperte pop/rocken, kanskje særlig slik man hører den for seg med diverse girl groups, fra The Shirelles til The Shangri-Las og alt gullet midt i mellom.
At plata kom ut midt i mørketida var som bestilt, da dette er mer destillert solskinn enn hvitvin, og således var et herlig tilskudd av vitaminer, sukker og glede i solens fravær.
Men nå er sola tilbake, og Shannon & The Clams begynner å bli et tiltagende mer og mer perfekt bakteppe til været. Åpningssporet «Boy» er totalt uimotståelig i sin skjønne, sjarmerende popdrakt. Sukk.
Vet ikke om det er Shannon-navnet som gjør det, eller at de har en låt der de synger runaway hele tiden (sangen«Backstreets»), men assosiasjonene til gammal Del Shannon rinner meg også i hu. En liten lykkepille av ei skive, dette.
