Debuten «Riv i hjertet» fra 2015 fikk en noe delt mottakelse, hvor hangen til å sammenligne lofotværingen med Håkan Hellström stort sett satt løst blant kritikerne.
Som hos sin svenske motpart, har også Justads konserter en tendens til å bli rene vekkelsesmøter for fansen. I dag slippes menighetens nye salmesamling «Ingenting i Paradis», og det meste tyder på at festen vil fortsette en god stund til.
Oppfølgeralbumet åpner forsiktig med «Kanskje en dag», hvor nedtonet elektronika setter en nostalgisk og rolig stemning. De samme vibbene fortsetter i «Fanga i en drøm», men tempoet tas her opp til mer kjente takter fra 27-åringen. Det låter fint og alt, men det føles også ganske uinspirert og oppskriftsmessig utført, og plasserer seg kjapt under kategorien bakgrunnsmusikk.
På singellåten «Ingenting», er heldigvis oppmerksomheten tilbake, og Sondre får vist at han utvilsomt låter best med et mer band-aktig lydbilde i ryggen. Som en ungdommelig Sting fra Henningsvær forvandler han refrengene til små eksplosjoner av energi, mens bandet durer av gårde i en velskrudd synkopefest, som om de var backingbandet til Talk Talk i 1984.
Denne tendensen er også høyst til stede i andresingelen «Paradis», hvor tett og fin tromme- og bassriffing sørger for at tankene fort sklir i retning av The Police. På denne låta er det også kreditert både to bassister og to trommeslagere, så noe kan tyde på at de jobbet litt med å få til akkurat det.
«Gjør det igjen» er albumets mest catchy øyeblikk, og dermed Sondre Justad på sitt aller beste. Et oppløftende og energisk komp, kombinert med treffsikker popteft gjør at det blir nesten umulig å ikke la seg rive med, der lysten til å høre låta én gang til melder seg raskt. Originaliteten er derimot ikke låtas sterkeste kort, og her er det ikke rent lite som minner om Vidar Vangs norskspråklige utgivelser, og kanskje spesielt 2015-slageren «Æ og du (her og nu)».
Man skal ikke glemme at Sondre Justad er blant landets største liveartister akkurat nå, og det virker som dette er tatt flere hensyn til i studio. Et eksempel er «Alt av mye bedre før», hvor muligens stadion-vennligheten er det som ga låta livets rett på albumet. Selv om sangen raskt går i glemmeboken, har den likevel en nesten litt teit, optimistisk tone over seg, og er dansbar på akkurat samme måte som «Africa» av Toto, noe som igjen egentlig sier sitt.
Produksjonsmessig er det ikke mye å utsette på «Ingenting i Paradis», som låter både helhetlig og teknisk godt utført. «Vi e ikke sånn» blir et slikt høydepunkt, med et mektig sound drevet fremover av skivas barskeste synthbass, hvor lydbildet er blendende krystallklart, og detaljene skjærer igjennom som kniver.
Justad og hans fem produsenter har for øvrig oppdaget at det er et bra triks å «ta det litt ned» rett før refrengene, noe som går igjen stort sett i hver eneste låt. Dette skaper en slags spenning og forventning hos lytteren, og bidrar at refrengene oppleves større.
Trikset er både effektfullt i konsertsammenhenger og velbrukt av mange samtidsartister, men når det heller blir regelen enn unntaket, føles det bare antiklimatisk og tvungent etter en halv gjennomlytting.
