Jeg har hatt høye forventninger til denne plata, og heldigvis viser oppfølgeren til Nathaniel Rateliffs glimrende debut med The Night Sweats stødige komp i ryggen at komboen er alt annet enn et blaff. Tempoet er litt lavere på «Tearing at the Seams», men intensiteten avtar aldri.

Rateliff og gutta mikser fortsatt soul, blues og rock med andre beslektede sørstatssjangre. Sammenlikningene med Van Morrison er også denne gang vanskelig å unngå, men det er tross alt en sammenlikning de fleste sangere kun har våte drømmer om.

Tidvis låter Rateliff og hans band som 70-talls Rolling Stones på sitt mest «rootsy», eller de medium sobre øyeblikkene til The Faces (som selvfølgelig ikke var spesielt sobre). Bandet balanser ofte på grensa til å falle ned på feil side – der pianobar-stemninga a la Jools Holland regjerer. De har allikevel en naturlig og uanstrengt swagger.

NATHANIEL RATELIFF & THE NIGHT SWEATS «Tearing at the Seams» (Stax)