Jeg likte The White Stripes. På sitt aller beste laget de ekstremt fengende og barsk rock’n’roll, attpåtil med enormt enkle virkemidler, og derfor føltes hypen rundt dem fortjent.
Platene deres ble etter hver mer produserte, men de mistet verken egenart eller dreisen på låtskrivingen sin. Men jeg mistet litt interessen for dem etter «Elephant»-skiva (2003), og de to siste har jeg hørt lite på. Likevel har jeg diltet etter, som en gammel og trofast fan.
Soloskivene til Jack White har jeg derfor kjøpt av mer pliktskyldige årsaker enn ektefølt digging, og de har havnet ubemerket fort bak i lyttebunkene.
Faktisk synes jeg den første skiva til «superbandet» The Raconteurs holder et høyere nivå enn alt han har bedrevet solo. Og det han har gjort som produsent (Loretta Lynn, Dan Sartain m.fl.) er sågar mer interessant. Bandet Dead Wheather skjønte jeg aldri noe særlig av.
Men jeg har jo ikke mislikt solokarrieren hans heller. Det har bare vært litt masete lytteropplevelser, uten at det har klart å irritere meg. Jeg liker jo, tross alt, mannen. Men nå går det ikke lenger. Nå tar jeg ut separasjon. For nå føler jeg han holder oss for narr. Jack White har blitt en rockens taskenspiller.
«Boarding House Reach» er Whites tredje soloskive, og som alltid er den omspunnet av mye mystikk og spekulasjoner rundt de forskjellige versjonene av vinylen. Han driver jo Third Man, sitt eget plateselskap, og her står det iallfall ikke på kreativiteten. Men alt dette kan heller noen i Kunstforeningen vurdere og ta seg av bedømmingen av. Dette skal jo, tross alt, handle om musikk.
Eller, musikk og musikk. Nå er det instrumenter og mennesker i samkjørt aktivitet her, så langt så bra, men å kalle denne kladeisen av løse skisser, fragmenterte ideer og intrikat produsert rør for en reell samling sanger er muligens å ta det litt langt.
Man har jo fått en snikende følelse av et svakt album, etter hvert som smakebitene fra de fire singlene har piplet ut. «Corporation» er en av disse, en 5:40 lang låt jeg aldri mer skal høre resten av mitt liv. For nå har jeg prøvd. Flere ganger. Det er masete, med altfor mye random bongotullball, adspredt kor, ufokusert og rallende synth og tull og tøys. Men det blir verre. Mye verre.
«Hypermisophoniac» er en direkte grusom «låt». Den høres ut som noen har gått stupfull inn i studio og skrudd tullkuk på alle knottene han eller hun fant, mens vedkommende helte mengder søt hvitvin ned i mikseren og lo frådende mens hen tvang en kanin til å løpe frem og tilbake på pianotangentene.
At dette er laget av mannen bak riffet til «Seven Nation Army» forblir en gåte på høyde med keopspyramidens labyrinter og mytene rundt bermudatriangelet.
«Over and Over and Over» (også singel) begynner med noe som ligner tilløp til et catchy riff, før det fuckes til og opp med et plagsomt og fryktelig masete damekor. Men den kunne vært bra, om den hadde hatt refreng og bra vers og gode riff.
«Get in the Mind Shaft» er en dypt enerverende sak, med Radio Gaga-/Kraftwerk-vokal og et pent damekor som formelig ber om hjelp til å komme ut av den og havne i bedre selskap. #Metoo og je suis damekoret.
«Everything You’ve Ever Learned» kunne vært tøff, men den er selvsagt over før den er ordentlig i gang. Det er den eneste låten på skiva jeg har lyst til å høre om igjen, men da primært de siste 50 sekundene av den. Og da er man snill og ute med forstørrelsesglass og harelabber og leter etter godsaker.
«What’s Done Is Done» er i samme gate, en potensielt fin countryduett med Esther Rose, men som røres til og skjendes av The Third Man himself. Gjestemusikere er det forresten ikke lite av. Her er et berg av flinke folk, for de stiller åpenbart opp, alle som én, når Jack White blåser i tullballfløyta. Stakkars Fats Kaplin, jeg elsker Fats Kaplin, som dras ned og med og inn i malstrømmen av rørete White-tøys.
Dette er bedrøvelig svakt, fra en jeg en stakket stund trodde behersket faget til fulle. Her har han bare fylt ei gryte med alt han har funnet på kjøkkenet, rørt rundt og håpet på vidunderlige smaker og dufter i andre enden. Men dette er stygg og klissete grøt.
Det høres ut som han har altfor mye penger og omgis med altfor mye ja-mennesker som ikke tør å blande seg inn. Savnet av skarpe A&R-folk og eksterne produsenter er skrikende. Jack fikser ikke å være alene hjemme. Han trenger noen voksne til å passe på seg nå.
Og sånn kunne jeg fortsatt. Dette er i sannhet et deprimerende dårlig album, der kun små tilløp til moro holder den unna en total bunnotering. Ja, den er sikkert laget på analogt og ekte og skikkelig vintage-vis og fuck off, men det driter jeg i, for ræl blir ikke bedre om det er analogt ræl.
Ræl er ræl, og den første som hvisker «spennende lydbilde» skal jeg personlig torturere ved å tatovere «spennende lydbilde» med blokkbokstaver, speilvendt i panna, så vedkommende blir påminnet sitt eget, dumme utsagn hver gang et speil dukker opp.
Jeg leste et sted at Jack White har spilt inn en sjutommer i ett eksemplar, for så å sende den opp i lufta i en luftballong sammen en platespiller, slik at kun fugler kunne høre den.
Det er selvfølgelig helt enormt teit på alle måter, men når han nå først har fått dreisen på dette kunstprosjektet sitt, kan han sende hele jævla mastertapen på «Boarding House Reach» opp i en romrakett, gjerne med masse TNT og selvutløser surret fast til den, og latt de enkelte atomene av plata sveve i bane rundt jorda, til skrekk og advarsel for intelligent liv på andre planeter.
Vi hadde fått være i fred til evig tid. Ikke en meteoritt som hadde turt å nærme seg atmosfæren.
«This is the Grammy® award-winning icon’s visionary third solo album», my ass. Man skulle tro det var Elvis man snakket om i presseskrivet. Nei, forresten. Elvis vant ingen Grammy for sin rock, han. Han bare fant den opp. Og lot døra stå åpen så Jack kunne komme inn og ødelegge alt med den «ekte» og analoge driten sin.
I The White Stripes var de dressa opp i rødt, hvit og svart. Nå er Jack dressa opp i blått, hvitt og svart. Dette driver sikkert noen og lager en avhandling på nå. Tenk, så spennende! Blir det en ny farge neste gang? Jeg sprekker av spenning! Dirr dirr i kjempespenning!
