Tilårskomne surpomper som har dabbet av og mistet interessen for den viktigste kulturformen etter andre verdenskrig vil nemlig påpeke at bandet ikke er nyskapende, at de har hørt lignende tusen ganger før, at det er barnslig og at det ikke redder verden.

Eller, det vil de neppe, for de kommer uansett til å ignorere bandet. Og det er selvsagt helt greit, og ditto synd for dem. Det er frivillig å dra på fest. Man ikke ha det artig. Vi lever jo, tross alt, i et fritt land.

De som derimot fortsatt elsker rock’n’roll spilt slik Chuck Berry sveipet gulvet og lærte oss at det skulle gjøres for seksti år siden, som den dag i dag finner infantil glede av å høre AC/DC, Rose Tattoo, Cosmic Psychos og/eller Motörhead spilt på elleve, som mener at rock også handler om å ha det gøy, at livet ikke bare består av plikter og trivielle gjøremål, og at nettopp rocken er den perfekte eliksir til å feie til side all kjedsomhet for en stakket stund, er Kosmik Boogie Tribe akkurat det vi trenger nå.

I et sjeldent omfattende presseskriv fra bandets sjefideolog Morten Lunde (Cockroach Clan, The Mormones, Backstreet Girls, Young Fogertys, samt lydmann for cirka 90 prosent av alle bra band her til lands) påstås skiva å være et konseptalbum, men det er – takk og lov – ingen grunn til å slå på seminaralarmen, da «konseptet» kort fortalt er en verden sett fra de senpubertale hjernestrømningene til en forvirret tjueåring.

Og er det ikke akkurat dette rock handler om? Selvsagt er det dét, og nettopp denne smått barnslige innstillingen er regelrett befriende i en tid tynget av alvor og dommedagsprofetier. Men da må man også huske å levere varene, de musikalske varene, for det er ei syltynn grense mellom cream og crap, når man opererer innenfor disse klisjéfylte og vel opptrådte stiene.

Med folk fra The Good The Bad and The Zugly, Lonely Kamel og de ovennevnte orkestrene, er det hele loset trygt i havn (pluss for raff slidegitar fra rockbestefar Petter Baarli på «We’ve Got The Cash - More Than A Fistful More»), og det låter så stramt, så perfekt balansert upolert og rufsete som det skal. Anders Møller har blitt en jævel til å skru grom lyd.

De åtte låtene blir aldri dølle eller repeterende på en feil måte. Skiva er faktisk overraskende slitesterk, noe flere av de litt uforutsigbare temposkiftene sørger for. Etter gjentatte gjennomhøringer slår det meg at deres to foregående ikke er i nærheten av dette, og de likte jeg også veldig godt.

Aner vi en slags tiltagende form, i god Thin Lizzy-ånd, der de rett og slett trenger noen skiver på å sette formen skikkelig, før de er klare til å levere edelt gull? I så fall kan vi erklære ballet for åpnet, og innbruddet hos gullsmeden for utført.

På sitt tredje forsøk låter det nemlig som om alt stemmer. Gitarene, vokalen, rytmeseksjonen, låtene, soundet. Det er i det hele tatt lite å sette fingeren på her.

Skal jeg likevel pirke på noe, er det at de ikke har inkludert låten «Dirty Farmer», som de leverte til altmuligmann Pål Erik Gulliksruds undergrunnsfilm «Bøndenes Brorskap - Franske Fristelser». Den burde vært med, simpelthen fordi det er den beste Nine Pund Hammer-låten Nine Pound Hammer aldri har gitt ut, og siden det fortsatt er god plass etter platas sympatiske 33 minutter. På den andre siden er det altfor mange plater med altfor mange låter som varer altfor lenge, så da får man heller vente på at nevnte låt kommer på singel.

Videoen til «Dirty Farmer» her

Ekstrapoeng og nerdepluss for tulleklimpring av introen på «Stairway to Heaven», noe jeg liker å tro er en subtil hyllest til australske Hard-Ons og deres ekvivalent til tøyset på det flotte fonogrammet «Yummy» (1990). Hvis det ikke stemmer, vil jeg ikke høre det.

Jeg elsker dette bandet. De vil neppe bli kåret til årets by:Larmere, få Spellemann- eller nobelpris, men så er det heller ikke dette det handler om. Dette handler derimot om å ha det gøy i den tilmålte tiden vi har her på den lille og rare planeten vår.

Og da vil jeg gjerne joine festen med en gjeng som lager musikk om ikke å knulle edderkopper, som setter seg i en rånete bil med poser fulle av lunkent øl og gir gass. Så får andre stå for sutringen og den alvorstyngede festbremsen.

KOSMIK BOOGIE TRIBE «We're Not Here To Fuck Spiders» (Rural Rebel Rock)