Ukas dypdykk

Monster Magnet - et dypdykk i Wyndorf-salaten

Det sagnomsuste, mytebefengte, genierklærte og steinharry rockbandet Monster Magnet er ute med spiller ny skive, 27 år etter den klassiske debuten. Feedback har dykket ned i hele katalogen deres.
 

Jula 1991. Nirvana hadde akkurat slått gjennom, og den såkalte alternative rocken bredte om seg i den vestlige verden, der band som Sonic Youth, Dinosaur Jr, Pixies m.fl. endevendte bransjen.

Heavy metal-universet var i en slags krise mellom hårbandenes kollaps og fremveksten av ei ny metalscene. I Norge hadde de såkalte «De fire store» begynt å gjenta seg selv og gi ut slappere skiver.

Den nye skandinaviske rockscenen hadde enda ikke begynt å slå hardt fra seg, og alt var litt kaotisk og ute av fokus.

Midt oppi dette kom det ei skive som slo ned som ei bombe i hodet mitt. Det var en kompis av meg som introduserte meg for den. Coveret så håpløst harry ut, som ei blanding av Motörhead-logoen og en dum tegneserie.

Soundet var kvast og aggressivt, det låt litt søplete, trommelyden var romlete og rar og oppå alt dette lurvelevenet sang og skrek det en vokalist som var noe av det aller kuleste jeg hadde hørt i hele mitt liv. En slesk, kåt villstyring som oste av umoral og trøbbel, og som man på ren refleks ville gjemt bort både kjæresten og moren sin for. Men hva faen var dette?

Var det heavy?
Var det metal?
Var det heavy metal?
Var det psychedelia?

Vel, det var ingen av delene. Men de het Monster Magnet, var fra New Jersey, og de låt som ei blanding av tidlig Hawkwind, The Stooges, Blue Cheer og Black Sabbath, samtidig som man følte at det var noe helt nytt, og retro på én og samme gang, som det jo også vitterlig var.

Riffene var uimotståelige og så catchy at det var teit, låtene var kontante og tøffe, og vokalist Dave Wyndorf sang helt uimotståelig. Det var verken balleklemvokal i grenseland mot opera eller gurglebrøling der man måte lete etter ord med mikroskop og stetoskop.

I stedet sang han hardt og tydelig, med klar diksjon og en vanvittig timing. Også var det ei sprø blanding av å føle nærheten av et geni i sving, samtidig som coverestetikk, tekstunivers og outfit var hinsides parodisk langt inn i spinaltapske irrganger. I was in love.

Monster Magnet har akkurat sluppet sin tiende fullengder (litt etter hvordan man regner). Her er en gjennomgang av samtlige skiver og covere.

«Spine of God» (1991)

 
Skiva jeg snakker om over er selvsagt «Spine of God», bandets debut, og senere anerkjent, lovprist og genierklært av langt flere enn tilfellet var da den kom.

Det er bandets minst produserte, i den betydning at det låter skittent og litt billig, på en kul måte.

Elementene av psychedelia er mer til stede enn på noen av de andre skivene, og plata er en eneste fest av sammenhengende høydepunkter. Husker ikke hvor det var jeg leste metaforen, men den passer helt perfekt her, for Monster Magnet anno 1991 hørtes ut som to digre bulldosere som hadde sex med hverandre, der den ene av partene ikke har lyst. En kompis av meg kalte dem lyden av en mannevond kjempeelefant på syre.

Påskriften på platas bakside, med «It’s A Satanic Drug Thing... You Wouldn’t Understand» skulle bli en del av et evig tilbakevendende, dopromantisk stempel som fortsatt henger ved bandet. Breaket i låten «Nod Scene», der Dave Wyndorf bare grynter «Smoke» hjalp også bra på. En cover av Grand Funk Railroad’s «Sin’s a Good Man’s Brother» (var også med i vår kåring av tidenes 20 beste coverlåter), som går langt utpå originalen, setter prikken over i-en.

Krystallklar sekser, og ei skive jeg ofte tenker på, og rangerer som, ei av de beste utgitt de siste 30 årene. At denne plata ikke er tilgjengeliggjort i strømmetjenester er en gåte, og jeg veksler mellom å applaudere og å irritere meg grenseløst over det (edit: Den er i Apple Music og TIDAL, bare Spotify som rører her. «Shame on you, Swedish sluts», som Dave Wyndorf sikkert ville sagt).

Min gode kollega Helge skrev for øvrig en kommentar om skiva da den hadde 25-årsjubileum i forfjor. Anbefales.
Terningkast 6 

«Superjudge» (1993)

 
John McBain sluttet som gitarist og Ed Mundell kom inn fra høyre.

De fikk også kontrakt med digre A&M, fikk mer penger og spilte inn hele oppfølgeren i mer fancy omgivelser.

Det ble sågar laget video til to av låtene, med oppnedkorsestetikk og halvnakne damer, det siste noe Wyndorf skulle vise en usvikelig appetitt og lyst på å ha med seg i videoene sine. Han var jo en (forholdsvis) gammel mann, til å spille i et nytt og sprekt band iallfall. Da «Superjudge» kom ut (tittelen er hentet fra «Black Mastermind»-låten på debuten), var han 37 år, og han hadde fått penger til å lage musikkvideo. Da skulle det være med damer og de skulle danse med lite klær på seg. Hilsen Grisemann (37).

Jeg er fryktelig glad i denne skiva, låtmaterialet er noe av det beste Wyndorf har skrevet, men den lider dessverre litt under produksjonen. Den har verken det skitne og farlige over seg som debuten har, eller det gigantonomiske og monumentale som skulle prege de neste produksjonene. Skulle gjerne hørt den innspilt med soundet til enten forgjengeren etter etterfølgeren.

Men plata er helt killer, og jeg digger den. Coverlåter er «Evil» av Willie Dixon (som også ble utgitt på en tolvtommer året før) og Hawkwinds «Brainstorm». En fun fact er at semiballaden «Black Balloon» senere skulle avstedkomme navnet til en raff, norsk label (som ga ut plater med blant andre WE, El Caco, Insense og Camaros).
Coveret er bare en slags videreføring av debuten, med samme rufsete hodeskalle foran en ryggrad. Litt slapt, men helt innenfor på alle måter.
Terningkast 5

«Dopes to Infinity» (1995)

 
Låten «Negasonic Teenage Warhead» hadde kommet ut på singel, og forventningene var skrudd på elleve.

Det låt dyrere, men på en rett måte, og med mye mer sting enn den litt daffe forgjengerens sound.

Enkelte purister, en fraksjon av dem som hadde kicka på debuten da den kom, vil nok hevde at dette var sell out, at det låt for snilt og produsert, men slik var det ikke for undertegnede. Jeg regelrett elsket «Dopes» da den kom, og jeg hører fortsatt på den med ujevne mellomrom. Åpnings- og tittelsporet er av det episke slaget, og kunne vært gjort av et raft popband, alternativt Hederos & Hellberg (dere kan takke meg når dere har spilt den inn!).

Skiva er produsert slik at låtene glir automatisk over i hverandre, med psychedelisk støy eller twangy gitarer. Låt- og riffmeisteren Wyndorf har slått ut i full blomst, og man satt med en feeling at Monster Magnet nå skulle breake og slå skikkelig gjennom internasjonalt. Riffene på «Look to Your Orb for the Warning» er noe av det tyngste og tøffeste som er lagd.

Selv de mer monotone rifflåtene er kule, som f.eks. den The Stooges «T.V. Eye»-aktige «I Control, I Fly». De rolige sporene er også stramme og fine, og den alternative julesangen «Dead Christmas» er en av de beste sådanne som er laget. Også utgitt på singel, med batteri til en digital spiller som avspiller «Jingle Bells» og mange andre tullesanger. Arti’ førr ongan!

Konserten de gjorde på Sentrum Scene i Oslo etter skiva var helt fantastisk. En kompis av meg fortalte at han gikk inn på den sjuk, med kraftig migrene, og kom ut helt frisk. Musikalsk, lindrende dop, dette.

Coveret viser bare monsterhodeskallen svakt i bakgrunnen, mens konturene av ei naken dame i rødt pryder størstedelen. De klassiske bokstavene i logoen er erstattet av noen renere fonter. Nå skulle de selges inn, og alle skulle få med seg hva de het.
Terningkast 6

«Powertrip» (1998)

 
Da skiva kom ut, trodde jeg hodet mitt skulle eksplodere.

Den er et eneste langt og lykkelig nachspiel (ja, det er selvsagt «a contradiction in terms», med dere tar jo poenget) med granittsterke låter, det låter så massivt, dyrt og coolt, og den sleske Wyndorf høres ut som han skal komme ut av høyttalerne og prøve seg på alt og alle i hele verden med puls.

Skiva er en slags rockens esperanto, da den digges av dem som er metalfans, fans av mer plain og hard rock og gubber og kjerringer som aldri har klart å komme seg videre etter Sabbaths, Zeppelins og Purples herjinger på syttitallet. Plata er både kommersielt supertilgjengelig og nådeløst brutal på én og samme gang, og det kunne sikkert vært sluppet singler av over halvparten av de 13 låtene som er spredt utover den intense timen den varer.

Flere holder sågar denne over debuten, og det er vel nettopp denne uforskammede, kommerse tilnærmingen til materien som gjør det, samtidig som de har bevart egenart og signatur. Et godt eksempel er låten «Tractor» (med en av de mest infantile tekstene Wyndorf har skrevet, og der er det virkelig en del å ta av), som opprinnelig var på den selvtitulerte EP-en fra 1990. Der låter den grisete og uferdig, mens den her er en ustoppelig og massiv vulkan det spruter av.

Skiva er også bandets mestselgende, og slik vil det nok også forbli til evig tid. Semiballaden «See You in Hell» og den luftige, sekstitallsaktige, bluestwangy avslutningen «Your Lies Become You» er dånende deilig. Et rent og skjært mesterverk. Tre av fire skiver til nå var seksere. Den fjerde ville vært det med litt bedre produksjon. Hadde bandet blitt oppløst her, hadde de stått tilbake som et moderne The Stooges. Men de ville selvsagt ikke gi seg nå.

Så dem live på Roskilde etter denne, og det var veldig tøft, selv om Wyndorf hadde bolet seg opp og sluttet å spille gitar (det siste skulle han heldigvis begynne med igjen). Likevel kjøpte jeg meg ei (litt for stor) T-skjorte med tekstlinja «I’m never gonna work another day in my life», løftet fra tittelsporets refreng. Var aldri helt sikker på om jeg følte meg tøff eller teit når jeg hadde den på meg, iallfall på jobb.

Coveret er av det virkelig håpløse slaget. De halvnakne damene og Wyndorfs forkjærlighet for Russ Meyer-filmer var hensatt til videoene (der florerte de i hopetall), mens her poserer bandet foran det amerikanske flagget og masse flammer, mens Wyndorf viser djeveltegnet med en gullhanske. Monsterskallen fikk de ikke plass til. Så teit at det nesten er tøft, og så over the top at det er umulig å parodiere.
Terningkast seks. Strøken sekser.


«God Says No» (2000)

 
På denne tiden var det mange amerikanske rockband som plutselig ble veldig opptatte av å modernisere soundet sitt.

Trommemaskiner og åpenhjertig flørting med electronica ble vanlig, og i iveren etter å låte moderne, sviktet det som oftest i tilløpet, og etterlot skiver tilbake i skammen.

Girls vs Boys og Smashing Pumpkins var noen som gikk rett denne fella (sistnevnte var da et av klodens aller verste band), og Monster Magnet plumpet også uti med den ene foten.

Jeg husker plata som en stor skuffelse da den kom. Singelen «Heads Explode» antydet formdippen. Trommelyden er kjip, alt er glatt på en feil måte, og det høres ut som Wyndorf har menget seg for mye med dårlige venner i Nine Inch Nails og Marilyn Manson. Det ligger for øvrig noen YouTube-opptak av Wyndorf som fremfører «Spine of God» sammen med sjokkrockertusseladden. Det er ren tortur, så ikke kom til meg med klager om du blir traumatisert.

I ettertid synes jeg ikke skiva er så dårlig som da den kom. Den har faktisk mange bra låter, og de kan fortsatt lage gode riff, så dette er slettes ikke ei svak skive. Hadde noen andre gitt dette ut i dag, ville jeg sannsynligvis blitt mæææget begeistret, men soundet er og blir et så stort problem at den alltid vil fremstå som en skuffelse, iallfall målt opp mot de fire første.

Så var han altså bare et menneske, Wyndorf. På nittitallet hadde han fremstått som et ustoppelig geni på vei mot verdensherredømme. Nå ante man konturene av materialtretthet, selv om han ser alt annet enn trett ut i «Heads Explode»-videoen, som er av det virkelig ehh... friske slaget. Helt ubegripelig i dag at et stort selskap lot ham få lov, men da var de rik og alle hadde troen på ham. Da får man sikkert ha så mange nakne kropper man bare vil i videoene sine. Iallfall back then.

Coveret ser også litt tacky og døvt ut. Monsteret har fått eksosrør i stedet for horn og ører (eksosrør! Åh, så skummelt! Kom hit, så skal jeg lage ræva luftkvalitet!), og det spruter datadesignede flammer ut av dem. Døvt.
Terningkast 4

«Monolithic Baby» (2004)

 
A&M ville ikke gi ut flere skiver med dem etter den kommersielle nedturen på «God Says No».

Da ble det heller kontrakt med den tyske metalgiganten SPV utgangen (norske Gluecifer signerte med samme selskap – for utlandet – og bandene ble nå labelmates og brødre i ånden og turnerte Europa flere ganger sammen).

Denne skiva låter mye bedre enn «God Says No», og i et vinylunivers er A-sida nesten prikkfri. «Master of Light» høres derimot ut som en outtake fra ei Marilyn Manson-plate, og alt som høres ut som Marilyn Manson må forbys, ødelegges og sendes forseglet i kapsler ut i verdensrommet. Så de har ikke ristet helt av seg slagget fra forrige runde.

Den beste låten på skiva er dog en coverlåt av Unicorns «No Way Out of Here», her tilført et «There» i tittelen. Wyndorfs genistrek her er at han heller tolker David Gilmours versjon av samme låt, og så har han bare tatt bort det dølle refrenget i originalen. For en lurendreier! Resultatet er en av Monster Magnets beste innspillinger og en av verdens beste power ballads.

Så dem på Rockefeller den påfølgende turneen, og det var litt trist. Wyndorf subbet rundt på scenen, og på ei ganske knapp settliste hadde de utelatt masse gull, men likevel lagt inn et tjueminutters, stusslig og flaut pyronummer, der Wyndorf tente fyr på en gitar. Men det var ikke en ordentlig gitar (det var sannsynligvis for dyrt), og det hele ble grusomt spinaltapsk, nå på en helt feil måte. Jeg gikk før de var ferdige. Gluecifer, som var i toppform, må virkelig ha sveipet gulvet med dem nedover kontinentet i de dager.

Coveret er av det slappe slaget. Ingen monstre. Ikke engang en liten flamme! Bandet står heller foran et forsterkerrack og poserer i det som ser ut som litt for dyre og litt for tyske skinnbukser, mens en døv og oransje datamodell av Saturn svever over dem. Finnes også i forskjellige farger og versjoner med forskjellige coverlåter.

På en av disse er en versjon av The Velvet Undergrounds «Venus in Furs», og den er dritbra og burde vært med på skiva. Plata som sådan er heller ikke på strømmetjenester, av årsaker jeg ikke kjenner til. Teit, for det beste her er helt suverent.
Terningkast 4


«4-Way Diablo» (2007)

 
Her hadde jeg begynt å miste litt interessen for Monster Magnet, selv om jeg stadig spilte de tidlige skivene.

Det kom også triste nyheter om at den gamle dopreferansemaesroen hadde blitt berget fra en overdose, selv om det viste seg å være på sovemedisin (som han var blitt avhengig av), og ikke heroin, som var det ryktene lenge sa.

Derfor var jeg litt pliktskyldig interessert i denne. Jeg ville like den. Jeg ville at Wyndorf skulle bli glad og frisk, og jeg ville vise ham min kjærlighet til Monster Magnet ved å digge plata. Husker jeg bestilte meg ei T-skjorte med Monster Magnet da jeg hørte at han nesten hadde strøket med. Jeg hadde en sentimental inngang til «4-Way Diablo».

Husker også at jeg tenkte ut mange dårlige vitser med hans egen linje «Gonna eat me a mountain, a mountain of pills/ Ain't got no revolution, but I can fucking kill» (fra «Superjudge»-låten «Cyclops Revolution». Men jeg var høflig og lot være.

Nettopp derfor var det så ufattelig befriende å høre åpnings- og tittelsporet på skiva. Det er Wyndorf på sitt beste. Riffet er ekstremt hektende, han synger sårt, hardt og desperat og låten sitter som lårene til hovedpersonen i tysk lær. Men så går det nedover, gitt. Husker jeg skippet og skippet, og måtte nærmest tvinge meg til å høre gjennom resten av skiva.

Den går helt i stampe, og føles nesten som et bedrag, all den tid åpningssporet var så bra. Tror aldri jeg har hørt gjennom den frivillig fra start til begynnelse. Coverversjonen av Stones-låten «2000 Light Years from Home» er døll og totalt forglemmelig. Åpningssporet burde vært utgitt som singel, med sistelåten «Little Bag of Gloom» som B-side.

Sistnevnte er en ren ballade, der han kun akkompagneres av et pumpeorgel og en ensom elgitar. Den er fryktelig trist, tindrende vakker og veldig, veldig bitter og sår. Andre band hadde drept for denne. Resten, derimot, burde blitt skrotet som skisser og ideer. Massiv nedtur, men Wyndorf var likevel fortsatt blant oss, og han viste noen få glimt av gammel storhet. Så det ble halmstrået.

Coveret er dog litt opptur. Eksosrørene fra monsterskallen er erstattet av slanger og raketter, mens to tildekte og nakne damer slynges rundt inni motivet, som en del av logoen. Men farger hadde de ikke råd til, de tyske gjerrigknarkene i SPV.
Terningkast 2

«Mastermind» (2010)

 
Her var det null forventninger, bare en vedvarende glede på vegne av Wyndorf og hans nærmeste for at han levde.

SPV og bandet hadde skilt lag, og den østerrikske metallabelen Napalm var deres nye hjem.

Likevel husker jeg skiva som enorm opptur. Låtene er bedre, det låter bedre, det spruter mer av bandet og Han Far høres både inspirert og tøff ut igjen. Noe rør her og der må man svelge unna eller programmere bort, som f.eks. «The Titan Who Cried Like a Baby» som høres ut som ei spoken word-scene fra Star Trek eller noe.

Men jevnt over er dette ei skikkelig bra skive. «100 Million Miles» er en personlig favoritt, og den rolige «All Outta Nothing» er en Wyndorf-ballade av beste merke. Husker jeg ble så glad av dette at jeg bestilte den i flere versjoner, blant annet en CD-boks med masse barnslig og unødvendig stash oppi. Man elsker jo slikt. Og i hvert fall når det musikalske innholdet på produktet holder mål. For det gjorde det.

Dette var et solid comeback og en gjenoppstandelse etter den grusomt svake forgjengeren. Så dem to ganger på den påfølgende turneen, og det var overraskende dritbra begge gangene, blant annet på Bukta her i Tromsø.

Coveret er helt krise og ser veldig photoshoppa ut. Monsteret har nå fått en litt grå og tassen pels/skjegg, ei krone brenner, svevende i løse lufta over hodet og de jævla helvetes fuckings eksosrørene er tilbake, større og tjukkere enn noensinne! Det eneste som hadde vært teitere, ville vært om monsteret kjørte elbil. Da hadde jeg ikke orket å høre på plata.
Terningkast 4

«Last Patrol» (2013)

 
Etter oppturen trodde jeg at alt nå var under kontroll, men Egon var skikkelig ikke lenge i paradis.

Det er kun noen få låter som redder denne plata fra å være et totalt havari.

Åpningssporet «I Live Behind the Clouds» er en av disse, og ironisk nok er platas to bonusspor (det idiotiske konseptet bonusspor!) det samme. Ellers går det jevnt over i nokså monotone og anonyme låter som sliter med å sette seg, selv etter flere gjennomlyttinger. De fant det til og med for godt å kopiere seg selv, der for eksempel gitarsoloen på tittelsporet er identisk med «All Outta Nothin» fra forgjengeren, noe som selvsagt virker ganske meningsløst.

Av andre lyspunkter kan coverversjonen av Donovans «Three Kingfishers» nevnes, men det er få, om noen, av disse låtene som ville nådd opp på en samling av bandets tredve beste låter, og da er det dessverre ikke mye å skrive hjem om. Det verste er at plata «Milking the Stars: A Re-Imagining of Last Patrol» (2014), som er en slags nyinnspilling, med litt andre og nye låter, er betydelig bedre. De beste låtene kjører traktor over hele denne. Verdt å sjekk ut, men er ikke å regne som et regulært studioalbum i min bok.

På coverfronten er det her total, mental nedsmelting. Monster Magnet-monsteret har satt unger på lillesøsteren til The Joker i Batman, og den fæle bastarden som ble satt umiddelbart ut i skogen er malt inn i stjerneskyer blant fremmede planeter ute i verdensrommet. I bakgrunnen skimtes et romskip. Inni romskipet tipper jeg det sitter en østerriksk fyllik og trykker febrilsk på en designprogram han kjøpte i ei bruktbod under Wacken i 1993.
Terningkast 3 (svak treer)

«Mindfucker» (2018)

 
Null forventninger. Null håp. Null dirring i noen kroppsdeler.

Men man hører alltid på ei ny Monster Magnet. Fordi det er Monster Magnet, og at jeg er skyldig dem det.

Desto mer gledelig er det når det da viser seg å være gull å finne. Og spesielt etter en nedtur. «Mindfucker» (for en monstermagnetisk tittel!) er faktisk helt ribbet for direkte dårlige låter, og kvaliteten daler heller ikke underveis. Faktisk er noen av platas aller beste spor på slutten, alle de tre siste låtene er dritbra rocklåter. Det samme kan man si om tittelsporet og «Rocket Freak» og «Soul» og… ja. Dere skjønner.

Riffene sitter igjen og låtene både ruller og sparker og spytter fra seg. Monster Magnet og Dave Wyndorf er tilbake der vi liker å ha dem, og det med ei plate jeg kommer til å spille mye i tiden fremover.

Også er det ordentlige monsteret tilbake på coveret, dog i en mer tegnet og symbolsk form, men det ser bra ut. De helvetes forpulte eksosrørene er takk og lov fjernet (måtte de aldri komme tilbake!), og i stedet har de latt The Eye of Providence pryde den øverste delen av skallen. Kan det være en hyllest til 13th Floor Elevators? Ja, la oss håpe dét!
Terningkast 5 (snill og nostalgisk femmer, lander sikkert på en firer om noen år)

Epilog: I konkurransen «beste band på nittitallet» er det ikke mange som kommer bra ut av å bli målt opp mot Monster Magnet. Tre seksere på ett tiår skjer nesten ikke lenger, men Monster Magnet gjorde det, og det skal de faen meg ha.

Det er viktig at vi har band som Monster Magnet. Hver gang jeg ser noen selvhøytidelige indieband, hører noen overfølsomme singer/songwritere eller bivåner noen parodiske metaldudes, skal jeg fra og med nå alltid tenke på Monster Magnet. Bandet er en evig og viktig påminnelse til hva rock’n’roll på sitt beste er. Og den trenger virkelig ikke være veloppdragen, tilpasset, tekkelig og voksen. Men den skal fenge, den skal  gi deg energi og den skal aldri mane frem kjedsomhet. Der er Monster Magnet en kilde til befrielse.

Selv i en alder av 61 år synger fortsatt Dave Wyndorf designsveisene, flammeskjortene og tatoveringene av de fleste i hans samtid. Han har egentlig alltid sunget dritbra, og er lett en av mine all time-favoritter bak mikkstativet. At både han og Glenn Danzig, begge to noen frekke bøller fra New Jersey, skulle ende opp som noen av de aller kuleste rockvokalistene der ute, sier sannsynligvis ett og annet om drikkevannet i staten.

Som låtskriver har Wyndorf også et arsenal tilgjengelig som er helt drøyt sterkt. Setter man sammen de 30 beste låtene deres, er det ikke mange band fra de siste 30 årene som matcher dem.

Det stoner-stempelet på bandet har jeg forresten aldri skjønt helt, selv om de regnes som en av spydspissene innen båsen. Kyuss, Fu Manchu og Nebula er stonerrock i mine ører. Monster Magnet var bare rock'n'roll for meg. Eller «bare». Det er jo ment som en kompliment.

Jeg dreit i spilleliste, da det var så mange hull i hva som er tilgjengelig i strømmetjenestene. Men kjøp de fem, seks beste skivene deres, for det er rock’n’roll i sin aller edleste form, laget av en av de mest talentfulle og forunderlige skruene vi har hatt der ute.

Takk for all den infantile moroa, Dave Wyndorf! Måtte du bare fortsette å berike livene våre med viktig tull og tøys.