De kaller seg the ugliest band in the world, og har vært metalverdenens grimme, utrendy andunge i et kvart århundre. Dette har resultert i generell kultstatus for Aura Noir, og farlig høye forventninger hos undertegnede.

Jeg innrømmer at det er sjeldent jeg har lengtet like mye etter et album, som «Aura Noire». Det har gått seks år siden Oslo-bandets forrige album «Out to Die», som var et musikalsk synonym til en samling kvasse diamanter. På deres sjette fullengder er det fortsatt «alle mann i angrep»-konseptet som gjelder – med et arsenal få andre kan matche.

På «Aura Noire» står Carl-Michael «Aggressor» Eide for mesteparten synginga, som tidligere har blitt fordelt broderlig mellom han og Ole Jørgen «Apollyon» Moe. Om dette er fordi Aura Noir har returnert til trioformatet (Moe har satt seg tilbake på trommestolen), vet jeg ikke. Låtene matcher uansett Eides barske, halvpsykotiske vræl ypperlig, mens Moe får tatt ut sitt indre beist i den ultravoldelige utblåsningen «Shades Ablaze».

Aura Noirs temposterke, teutoniske thrash (hvorfor er det ingen som sier kraut-thrash!?) låner også denne gang litt punk, rock’n’roll og klassisk heavy metal. Bandet omtales fortsatt som blackthrash, som følge av tittelen på debutplata «Black Thrash Attack» (1996), men de har fremvist få likheter med svartmetallsjangeren de siste 15 årene. Og det gjør virkelig ikke noe. Black metal anno 2018 fremstår ofte like friskt og relevant som puddelrockere med måne.

«The Obscuration» hamrer nådeløst av gårde i et herlig, rabiat driv, mens «Cold Bone Grasp» og «Grave Dweller» veksler sømløst mellom autoritært trav og full galopp. Temposkiftene og vokalen er stoff fra øverste hylle, men det er gitarriffene (herregud – riffene!) som virkelig er i en egen klasse.

«Demoniac Flow» har et grunnstamme-riff som parer Motörhead og Judas Priest (snakk om «verdens styggeste band», hehe), men like godt kunne dukket opp på Mötley Crües «Shout at the Devil»-album, mens «Mordant Wind» har det feiteste Celtic Frost-riffet siden «To Mega Therion».

Eide er en av svært få låtskrivere som har en tydelig signatur på sine riff – mange av dem skeive, atonale og bisarre – som gjør at Aura Noir skiller seg fra samtlige innen sjangeren. Denne særegenheten har den tidligere Satyricon- og Ulver-trommisen utviklet over lang tid, og er også tydelig i hans andre band Virus – pluss det überlegendariske Ved Buens Ende.

På én måte er Aura Noir nær å være det perfekte metalband: Selv om medlemmene nå er godt over 40, er musikkens grunnstoff den mørke, barbariske følelsen all metal ha. Samtidig er både Eide og Moe glimrende multiinstrumentalister, mens Rune «Blasphemer» Eriksen er en enda mer klinisk bøddel med gitarøks i hånd. Den tidligere Mayhem-gitaristens trylling med strengene gir Aura Noir en sofistikert touch, og bandet fremfører sin iboende villskap ved hjelp av kultiverte ører og fingre.

På «Aura Noire» har trioen også lykkes i å finne det nær perfekte soundet. Der «Out to Die» låt nesten i overkant proff og nydusja, og der forgjengerne «The Merciless» og «Hades Rise» låt litt som tørre teppegulv på øvingslokalet, har bandet denne gangen funnet en god balanse. Når dét er sagt, er Aura Noir et av svært, svært få metalband der feil sound ikke ville ha klart å ødelegge alt. Låtene, riffene og vokalen er rett og slett for bra.

«Aura Noire» sitter som en flathånd på bollekinnene allerede ved første møte, og suger deg enda lenger inn i det deilige, sorte hullet for hver gjennomlytting. Her er det ingen svake låter. Dette er classic shit, folkens.

Hvis du ikke digger dette, da liker du faktisk ikke metal. Dropp alle pretensjoner, skru volumet opp på mannevond-nivå, og gi blanke faen i alt annet. En sjeldent sterk femmer, dette.