Åh, hadde man bare vært 21 og mangemillionær!

Har du noen gang hørt et bra trippel-album? En milepæl, helt uten daukjøtt? Selvsagt ikke.
 

Selv The Clash’ «Sandinista» var et lappeteppe av halvgode ideer, festet til vinyl av oppblåste kunstneregoer. Så hvorfor skulle to unggutter fra Tupelo, med heroinfengende poprap som spesialfelt, klare å holde på oppmerksomheten til Snapstory-generasjonen over 27 spor?

(I diverse strømmetjenester foreligger de tre platene som ett album, med ett cover, fordelt over tre «sider», red.anm.)

Utgangspunktet: I 2013 signerte brødreparet Rae Sremmurd med superstjerneprodusent og Miley Cyrus-flørt Mike Will Made It. Han er synonymt med trappete blockbustere, mørke popbeats og flytende minimalisme.

Sammen med unge Swae Lee og Slxm Jxmmi, som på den tiden så vidt var kjønnsmodne, lanserte han et sound som funka like godt på ungpikerom som på strippeklubben. Dermed var et av 2010-tallets vakreste eventyr i gang.

Tidlige singler kombinerte tunge beats med lettfattelige melodier og pubertal kåtskap og glede, og en allsangfaktor Katastrofe kunne nikka anerkjennende til.

Men det var «Black Beatles» som bar bud om at vi hadde med noen av sin generasjons definerende låtskrivere å gjøre. Godt hjulpet av YouTube-farsotten «Mannequin Challenge» sneik den seg inn i vår kollektive popbevissthet, og der sitter den godt enda.

Årsaken var i stor grad yngstebror Swae Lees evne til å skrive fengende, men merksnodige, melodier som setter seg kliss fast i hjernebrasken og nekter å slippe taket. Etter at Swaes hypnotiske tilstedeværelse gjorde låter som French Montanas «Unforgettable» nettopp uforglemmelige, ble han hiphopbransjens største snakkis. «Swaecation» er også den mest interessante «plata» i trilogien. Seriøst, hvilken sjanger er dette nå? Verken rap eller pop er en egen kategori lengre.

«Swaecation» blir like uunngåelig i sommer som engangsgriller, overprisa utepils og hvitkvapsete overkropper i fri dressur. Swae burde sikkert stilles for riksrett for den mengden aborter, kjønnssykdommer, tårer og hjerters gnissel han kommer til å utsette menneskefolk for i år. Karibisk pop og fremtids-r&b med en slags magisk realisme som gjør det klart alt fra åpningssporet at vi bevitner noe spesielt.

Når Swae treffer, som på «Heat Of The Moment», er det hjerteskjærende vakkert og iskaldt unikt. «Guatemala» er eneste låt som treffer tidsånden litt på etterskudd, og han minner nesten om dancehall-artisten Popcaan. Men påkaller fortsatt frysninger.

«Heartbreak in Encino Hills» speiler livet til to nyrike millionærgutter i starten av 20-åra, som har bytta ut småbyen som ga oss Elvis med superstjerneliv i råflotte Los Angeles-forsteder, og på sitt beste personifiserer duoen selve guttedrømmen om å jage Playbunnies rundt bassenget med ei flaske dødsdyr champagne i handa og Gucci-tøfler på beina, og et kobbel fabrikknye sportsbiler i oppkjørselen. 

«Powerglide» fra «Sr3mm» er soundtracket til en uforsvarlig heisatur i en av nevnte sportsbiler, med litt for mye musserende innabords, og ei hvinende blondine i passasjersetet, med hodet ut vinduet. Åh, hadde man bare vært 21 og mangemillionær!

Outkasts dobbeltalbum «The Love Below/Speakerboxxx», hvor Andre 3000 og Big Boi fikk hver sin kompaktdisk (husker du de?) til å boltre seg på, er uttalt modell for utgivelsen. Selv coveret er en hyllest. At det er Swae som er Andres eklektiske kunstnersjel og Slim Jxmmie som er Big Bois pitbull, er det ikke så vanskelig å gjette. 

Også «Jxmtro» begynner bra, nesten som Lil Wayne i «Carter 2»-tida (rundt «Best Rapper Alive»). Problemet er at Jxmmi ikke er noen Big Boi reint lyrisk, og det blir for enkelt. Produksjonen, som denne gangen ikke kun er handtert av Will, kan oppfattes generisk om ikke de sterke refrengene er der for å støtte opp. Dette skjer blant annet på «42» (fra «Sr3mm»»)-som ikke kan måle seg med norske Snow Boyz sin låt med samme navn.

Det er dessverre også kort vei fra sprengkåte kids med million på bok til bortskjemte, blaserte drittunger. Og grensa mellom det naivistisk fengende og det repetitive, enerverende, plumpe, er syltynn. Man kan da ikke ligge rundt bassenget og sutre. Når man er en av den vestlige verdens mest populære unggutter, er man virkelig berettiget å gnåle om «haterne»?

Et annet spørsmål er hvor forskjellige de tre albumene egentlig er. Kunne det vært barbert ned til ett konsist lite mesterverk? Eller er det bare at brødrene fra Elvis-byen faktisk har skjønt hvordan musikk konsumeres i 2018, og agerer deretter? Skyldes kvantum testosteron, overmot, A&R-yrkets fallitt, eller et forsøk på å omgå strømmingsalgoritmer?

Det er litt vanskelig å bedømme helt etter å bare ha levd ei lita uke med monsteret, for de enkle fraseringene trenger tid på å sette seg. «Perplexing Pegasus» virka platt da den kom i høst, men er nå uimotståelig. Når det som først virker stillestående og platt smyger seg inn i all sin cannabisbefengte monotoni, er jeg solgt.

Til å være tre album klokker det inn på bare litt over halvannen time, og det er virkelig langt mellom de virkelige nedturene. Jeg er langt fra ferdig med denne.


iTromsø ønsker en åpen og saklig debatt. Vi fjerner fortløpende innlegg som er rasistiske, sjikanøse eller strider mot etikk eller lovverk. Vi oppfordrer alle til å være saklig og vise respekt for andres meninger, og forbeholder oss retten til å utestenge brukere som ikke overholder våre retningslinjer i kommentarfeltet.