KISS betyr utrolig mye for meg, og det å velge kun fem er så å si umulig, men jeg biter tenna sammen og gjør et nådeløst oppgjør med KISS-katalogen.

Man kan ikke fornekte at KISS er et av tidenes mest innflytelsesrike band. De har etterlatt seg dype spor i sjela til millioner av mennesker.

De er elsket og hatet, de har inspirert og irritert, alt ettersom, i snart 45 år. Alt fra Immortal til Pantera, Dinosaur Jr., The Replacements, Zeke, Melvins, Nirvana, Motorpsycho, Entombed, The Hellacopters, Kyuss og Monster Magnet har KISS i blodet.

Musikkommentaren: KISS – rock’n’roll-kysset som endevendte verden

Mitt forhold til disse sminkede, kåte og musikalske superheltene fra New York begynte i 1979, da jeg for første gang hørte «I Was Made For Lovin' You». En eldre gutt i nabolaget hadde «Dynasty» på kassett. Jeg tror ikke jeg sa et ord. Bare glodde og lyttet.

Det var så vakkert, spennende og uimotståelig. Dette var mitt første møte med KISS og disse fire ansiktene og musikken deres skulle komme til å prege resten av min barndom og, ja, faktisk hele mitt liv.

Sommeren 1980 fikk jeg min første KISS-kassett. Det var «Unmasked» og jeg elsket den over alt på jord.

Jeg spilte den om og om igjen. Det siste jeg gjorde før jeg la meg, og det første jeg gjorde når jeg våknet om morgenen, var å sette på KISS. Jeg var mye alene, og i en alder da mange andre barn kanskje hadde fantasivenner, hadde jeg KISS.

Samlemanien tok helt av. Absolutt alle aviser og magasiner som inneholdt det minste lille bilde av KISS ble kjøpt eller rett og slett stjålet på det lokale samvirkelaget. Alle mine surt tjente lommepenger gikk utelukkende rett inn i KISS-konsernets pengebinge. Dette, sammen med iherdig masing på mine foreldre, førte til at jeg, i løpet av kort tid, hadde alle utgivelsene med KISS.

Hele barnerommet mitt var dekket av KISS-plakater. Det var min hule. Jeg studerte hver minste detalj og lærte meg hvilket kostyme og sceneshow som hørte til hvilken skive og jeg noterte meg ørsmå forandringer i sminken fra utgivelse til utgivelse. Den nå legendariske Stjerneposen med godteri og KISS-kort var selvfølgelig noe som ble hamstret rett som det var.

En oppsiktsvekkende samling med KISS-kort vokste i takt med en minst like oppsiktsvekkende samling hull i tennene.

Jeg fulgte ikke så mye med på skolen. For det meste satt jeg og tegnet KISS mens jeg dagdrømte om å starte eget band. I lange, nesten filmatiske bilder kunne jeg se meg selv stå på en scene omgitt av flammer, røyk og blinkende lys mens jeg spilte på en svart gitar.

Etter hvert begynte jeg å lage egne lekegitarer av sponplater. Sammen med kompiser ble det designet kostymer og lange «konserter» ble arrangert i tid og utid for en glissen forsamling med lattermilde foreldre. Selv var jeg Paul Stanley. Jeg sang, danset og skreik til publikum mellom låtene:

«Oh yeah, alright, I tell ya all..  I got this feeling, tonight's gonna be one of those hot nights! Yeah!»

Dessverre fikk jeg ikke lov til å gå på KISS-konserten i Drammenshallen i 1980. Særdeles bittert var det jo da jeg, noen år senere, som fullblods heavyrocker på 9 år, innså at jeg også hadde gått glipp av Iron Maiden den kvelden. Tenke seg til? Mutter'n lovte høyt og hellig at neste gang KISS kom til Norge, skulle jeg få lov til å dra.

Det skjedde i 1984. Jeg var 11 år. KISS hadde kastet sminken og var ute med «Animalize». Det var så rart å komme inn i Drammenshallen for første gang. Det var som om jeg allerede hadde vært der før. Jeg kjente igjen lukten og lyden. Atmosfæren var akkurat slik jeg hadde forventet. Det kokte i hele salen. Det var et øredøvende lurveleven, men det var noe religiøst over det hele. Dyp andakt og respekt.

Vi fant en plass litt opp på siden, ikke så langt fra scenen, og der sto jeg og beundret horden av tenåringer med langt hår, naglebelter, ryggmerker og kjettinger. Konserten startet med blinkende lys på hver side av scenen.

Så ble hodet mitt kuttet i to av en ulende sirene. PANG! Plutselig var de der! KISS! Mine helter! Mine beste venner! Bare noen meter unna! Paul hoppet og spratt som en kenguru. Han storkoste seg virkelig uten platåskoa. Gene sto med tunga flagrende ut av kjeften og småjokka mot potensielle parringspartnere i salen. Det var vidunderlig!

Etter hvert som 80-tallet humpet seg av gårde oppdaget jeg selvfølgelig mange andre band, og spesielt Iron Maiden og Judas Priest ga KISS hard konkurranse, men det var ikke før thrash metal kom og blåste skallen av meg som 13-åring at interessen begynte å dabbe av.

Da 90-tallet overtok stafettpinnen, fulgte jeg ikke med på KISS, men kjærligheten døde aldri. I 1996 var det duket for reunion med Peter og Ace og full sminke. Wow! Da var jeg plutselig 7 år gammel igjen. Det var en utrolig opplevelse å endelig få se originalbesetningen! I all sin prakt! Sminke, kostymer, blod, flammer, bomber, rakettskytende gitarer. Gene, Paul, Ace og Peter!

Men nå er det alvor. Oppgaven skal gjøres. Ansvar skal tas. De fem beste KISS-skivene! Jeg har selvfølgelig mine favoritter, men jeg har store problemer med å velge ut kun fem. Dobbelt så mange hadde vært mye lettere.

5. Dressed to Kill» (1976)

KISS var inne i en periode med store økonomiske problemer.

Plateselskapet Casablanca og sjefen sjøl, Neil Bogart, hadde tom sparegris.

Gutta ble kastet inn i studio igjen. De var ikke klare, men hadde ikke noe valg. Kun 6 måneder etter fantastiske «Hotter Than Hell», og bare 13 måneder etter debuten, klarte de altså å diske opp med denne juvelen av en utgivelse.

KISS hadde begynt å få et godt rykte som liveband, men skivene solgte dårlig. Hver eneste dollar som kom inn, gikk rett ut igjen. «Nå trenger vi en hit», sa Bogart. Paul Stanley tok utfordringen. «I wanna rock 'n roll all night, and party every day.»

Ikke akkurat dyp lyrikk. Nei, vi snakker om KISS! Det er primitivt og enkelt, men teksten er en dønn ærlig påstand som de aller fleste kunne nikke anerkjennende til. KISS skulle snart bli bandet for alle som ville ha en pause fra hverdagens evige slit. Refrenget ble spleisa med et vers Gene hadde liggende, og vips, så hadde de en signaturlåt som oste av fest og moro.

Det skulle vise seg at det faktisk ble denne låta som reddet KISS, men det skulle ikke bli denne versjonen. Det var først noen måneder senere da KISS ga ut «ALIVE!» at hele USA tok av på KISS. Da folk hørte liveversjonen av «Rock 'n Roll All Nite» ble de helt koko. Hele landet eksploderte. Gutta brølte på seg brokk og jentene skreik til de pissa i buksa og besvimte. Alle ville ha KISS.

Det starter med Pauls «Room Service». En enkel og fengende rock 'n roller som handler om forskjellige damer som tilbyr han både det ene og det andre på hotellrom og flyplasser. Så kommer Genes «Two Timer», og den handler også om en dame. Hun er selvfølgelig også kåt og villig.

Det triste er bare at hun kåt på alle og stakkars Gene sitter igjen med tunga i postkassa. Snufs. Men han kommer fort over det. Neste låt er «Ladies in Waiting» og den handler faktisk en hel rekke med kåte damer. Grise-Gene kan fornøyd plukke ut dem han har lyst på. Jeg tror vi med sikkerhet kan si at han plukket dem alle.

Coveret viser våre helter iført dress. Skjønner jo greia med tanke på tittelen, men den eneste i bandet som faktisk eide en dress var Peter. De andre måtte låne dresser av manageren Bill Aucoin. Resultatet ser ganske komisk ut. Spesielt Gene kom dårlig ut av det. Haha!

Der står han og gliser med høyvannsbukser og hvite tresko. Saklig. Det legendariske bildet ble tatt i krysset 23rd and 8th på Manhattan. Som alle godt voksne KISS-fans har også jeg stått akkurat der, ved den stolpen og posert så godt jeg kunne.

Bogart hadde ikke råd til å hyre inn en proff produsent. Han bestemte seg for å gjøre det selv. Og det funket. Produksjonen er ryddig, klar og nedstrippet. Spilt inn i Jimi Hendrix' legendariske Electric Lady Studios. Et studio KISS skulle benytte seg av igjen ved flere senere anledninger.

Første gang jeg hørte den syns jeg skiva var litt i overkant tam og gubbete, ikke så rart da jeg, som så mange andre, først hørte mange av låtene på ALIVE! Der er det mye mer trøkk, energi og kuler og krutt, men «Dressed to Kill» snek seg inn under huden. Jeg savner den hvis jeg er borte fra den en stund.

Peter synger «Getaway». Knallfet uptempo, lillefingerboogie med et godt driv. Jeg får lyst til å si opp jobben, gi totalt faen og bare kjøre bil til jeg ikke har peiling på hvor jeg befinner meg. Åpent vindu, åpen vei, sol og vind og KISS.

Så kommer «Rock Bottom». Gitarintroen er utrolig vakker. Man faller til ro og aner fred og ingen fare. Så starter låta. Den treffer som et hestespark midt i trynet. Den en skikkelig denger, men min absolutte favoritt er den neste. «C'mon and Love Me» er en helt perfekt låt. Et kult riff, en velplassert og dritdeilig åpningslead av Ace og en kjempeteit tekst. Paul er i sitt ess!

I'm a man, I'm no baby, and you're looking every inch a lady.You're good looking and you're looking like you should be good.

Haha. Så jævla bra!

Der de andre låtene er lettbeinte og beveger seg forholdsvis fort fremover, er «She» en seig og feit, bluesbasert tungrocker. Jeg får lyst til å ta på meg slengbukser og røyke hasj. Solo'n til Ace er dødskul og veldig inspirert av Robby Kriegers solo i «Five to One» med The Doors. OK da, vi kan vel egentlig bare være ærlige å si at han bøffa'n, men det er helt greit.

Så var det «Rock n Roll all Nite», da. Den avslutter ballet og, selv om den er utspilt, og absolutt ikke er den første låta jeg setter på når jeg kommer hjem fra jobben, så er den like fullt kjempebra. Enkel, fengende, deilig rock som garantert vil få deg til å smile. Jeg mener, hvis du ikke synger med på dét refrenget, er du enten død eller dust. Eller en død dust.

4. «Unmasked» (1980)

KISS fortsatte samarbeidet med produsenten og låtskriveren Vini Poncia som hadde produsert «Dynasty» året før.

Poncia og Stanleys teft for melodi, riff og hooks resulterte i fantastiske pop/rockperler.

KISS hadde allerede leflet med discoinspirerte låter, så fanskaren var delt. Eldre fans rynket på nesen. Disco var jo fienden. Dette kunne de ikke tolerere, men kidsa, som oppdaget KISS med disse utgivelsene, var storfornøyd. Mye takket være Ace sine komposisjoner fikk man også servert en god del rock.

«Unmasked», med sin radiovennlige produksjon og fengende låter, var faktisk en ypperlig inngangsbillett til å bli hektet, og deretter utforske videre og etter hvert oppdage den vidunderlige verdenen av hard rock og heavy metal. Jeg vet om veldig mange musikere innenfor de mer ekstreme undersjangerene av metal som startet nettopp her. Inkludert meg selv.

«Unmasked» starter med «Is That You» og den er helt vanvittig kul. Disco? Næsj! Dette er Rock med Stor R. Paul Stanley synger som en gud, men komponisten er faktisk en fyr med navn Gerard McMahon. Kanskje mest kjent for å skrive den derre låta til vampyrfilmen «The Lost Boys» sju år senere, men samma det. «Is That You» er uten tvil hans absolutte høydepunkt. Hvorfor? Fordi den er så sinnssykt fet. Hør da!

«Shandi» er skivas mest klissete innslag, men du godeste for en popdiamant.

Lettere inspirert av Joe Walsh' «Tomorrow», men hva gjør vel det? Det er jo også en godlåt.

Paul Stanley synger med en stemme som er dyppet i honning og sukkerspinn. Man står i fare for å pådra seg diabetes av å høre mye på den, men den er deilig.

Det er bare godlåter på «Unmasked» og som nevnt står Ace for de mest rocka. «Talk to Me», «Torpedo Girl» og «Two Sides of The Coin» er alle særdeles effektive doser med rockdop. Virkningen er umiddelbar. Et fornøyd glis, tramping med foten, luftgitar og headbanging. Trommebrekket på sistnevnte er noe av det tøffeste jeg vet om.

Peter Criss hadde minst trehundreogfjorten trommer og han slo på alle sammen. Jeg var mektig imponert og, helt uvitende om at jeg hadde blitt lurt, erklærte jeg at Peter Criss var verdens beste trommeslager. Det skulle vise seg at Peter ikke spilte på skiva. I 1980 satt han hjemme, snorta kokain og furta. En kar med navn Anton Fig var det jeg egentlig hørte på, men det skulle ta mange år før jeg fikk vite det. Og da var det helt i orden. Anton er suveren.

Gene leverer også rent gull. «She's So European» er dritkul og «Naked City» er simpelthen uimotståelig. Men, det er Paul sine låter som virkelig løfter albumet opp og inn på min topp 5. «Tomorrow», «Easy as It Seems» og «What Makes the World Go Round» er perfekte. De setter seg i hjernen og nekter å forlate deg. Hos meg har de mer eller mindre blitt en del av mitt DNA. Vokalen til Paul er upåklagelig. For en vokalist! For en låtskriver! Dønn fantastisk! Det er bare å ta av seg hatten og kaste skjorta.

3. «Creatures of the Night» (1982)

KISS kom tilbake som et helvetes bra heavy metal band.

Tittelsporet setter stemningen for resten av albumet. Paul synger dritbra. Låta treffer som en slegge.

Det buldrer fremover med et hardt riff og dundrende trommer. Hvert eneste slag treffer som en granat. Eric Carr hadde tatt over trommestolen i løpet av 1980 og var allerede godkjent av fansen. Trommene hans veier mer enn Oslo rådhus.

I produsentstolen satt Michael James Jackson og trommelyden er hans fortjeneste. Det var et forsøk på å få frem Erics indre Bonham og vi kan mildt sagt si at han lykkes. Låtmaterialet er sterkt, tvers gjennom, men noen skiller seg selvfølgelig ut. Mine favoritter er uten tvil det geniale tittelsporet, «Danger» og «Killer» og selvfølgelig Gene's absurd fete «War Machine».

KISS samarbeidet fortsatt med en drøss eksterne låtskrivere, blant annet en talentfull unggutt ved navn Bryan Adams. Jepp, han var en av komponistene bak tidligere nevnte «War Machine». «Rock 'n Roll Hell» deler både tittel og refreng med Bachman-Turner Overdrives låt fra 1972. Jim Wallace skrev låta originalt for BTO, og han produserte deres versjon.

En låt som alle har hørt er «I Love it Loud». Denne knusende tunge og ganske monotone låta ble skivas hit. Tidlig på 80-tallet var ikke musikkvideoer noe man fikk servert i tid og utid, så da NRK viste videoen i beste sendetid, gjorde jeg nesten i buksa.

Videoen viser en familie som skal spise. De setter seg ved bordet. Det serveres kake. Nam. Plutselig begynner den massive trommeintroen. Sønnen snur seg mot TV-en og der står Gene i full rustning, med drageskalleboots og øksebass. Låtas signaturkor brøles ut. Det fungerer som et urgammelt krigsrop. Syng med og du blir fryktløs.

Gene er på sitt mest demoniske. Øyene ruller bakover i skallen, tunga kommer ut og snor og vrir seg som en slange. Det er tungt og hardt, det er flammer, bomber, lær, stål, kjettinger og nagler. Scenen var formet som en gigantisk tanks. Trommepodiet hadde eksosrør og en enorm kanon. Det er helt vilt, rabiat, legge-seg-ned-på-ryggen-og dø-fett! Det er KISS!

Ting begynner å skje hjemme oss familien. Avisen til far begynner å brenne, telefonen smelter, kaffekoppen eksploderer, alt innholdet i kjøleskapet ramler ut.

Altså en ganske så unormal kveld, men mor og far takler det overraskende bra. Pytt-pytt, liksom. Sønnen blir hypnotisert av KISS og velger å gå ut i natta for å marsjere gatelangs med andre som også har sett på KISS.

Jeg elsket videoen, men alle som hadde litt peiling på KISS, stusset på en ting. Nemlig at Ace ikke spiller låtas gitarsolo. Den er det jaggu Paul som tar seg av. Vel, i alle fall i selve videoen. Soloen er ikke akkurat imponerende, men, haha, jeg må le. Det at han starter den med å stupe kråke bortover scenen veier kanskje opp for det spinkle innholdet i selve soloen?

Jepp, Ace var både på coveret og i videoen, men i likhet med «Unmasked» og fraværet av Peter Criss, så var ikke Ace med på innspillingen. Han var drita og misfornøyd. Etter lanseringa var Space Ace ute i verdensrommet på egen hånd.

I studio benyttet KISS seg av en rekke andre gitarister. En spinkel fyr, med navn Vincent John Cusano, skulle vise seg å bli særdeles viktig for KISS. Kort tid etter innspillingen tok han offisielt over plassen til Ace. Han tok artistnavnet Vinnie Vincent og ble The Ankh Warrior.

Dessverre viste det seg at kjemien var ekstremt dårlig mellom Vinnie og tospannet Gene og Paul. De krangla og slang dritt til hverandre over en lav sko. Jeg er ikke i tvil om at skylden ligger hos alle tre. Jeg tror Vinnie var en sær vriompeis og jeg tror Gene og Paul var både utakknemlige og gjerrige.

Vinnie forsvant fort, men ble heldigvis hengende rundt lenge nok til at han fikk markert seg kraftig på nok en skive, nemlig suverene «Lick it Up», som kom året etter. Den er også en personlig favoritt, men... den er det ikke plass til her.

2. «Destroyer» (1976)

Ja, «Destroyer» må være med. Den kan ikke ignoreres. For et mesterverk!

Etter monstersuksessen med «ALIVE!» var KISS dønn nødt til å levere en knallskive. Alles øyne var rettet mot dem og fallhøyden var faretruende høy. De kunne gjort som tidligere, klinka inn en streit rock 'n roll skive med korte, cathy låter og sikkert sluppet unna med det, men nei. De kastet seg heller ut i ukjent farvann. De leide inn produsenten Bob Ezrin, mest kjent for å ha å ha jobbet med villmannen Alice Cooper.

Ezrin skulle vise seg å sette de nye superstjernene på harde prøver. Ganske tidlig i prosessen ble han oppgitt over bandets mangel på disiplin (Ace) og spilleferdigheter (Peter). Ingen i KISS kunne elementær musikkteori. Ezrin tok på seg oppgaven med å belære sine arbeidsgivere. Han var autoritær og benyttet seg av metoder som kunne få den mest fredfulle til å miste besinnelsen.

Etter sigende skal han ha gått rundt med en fløyte rundt halsen. Denne blåste han i når han ville ha oppmerksomhet. En slik fyr hadde jeg blitt rimelig lei av. Det var en slitsom innspilling, spesielt for Peter som fikk endeløse mengder med kritikk. Lange dager med krangling og kjeft, tårer og tenners gnissel.

Heldigvis ble resultatet durabelig bra. Paul og Gene har senere fortalt at de trengte å bli satt på plass. De trodde de var verdensmestere og her kom en fyr og fortalte dem at de var en gjeng med idioter. Men de lærte mye av Ezrin og kom ut av studio som bedre musikere enn da de gikk inn.

«Destroyer» starter med en lang intro. Vi er inne i et hus.

Vi hører en radio hvor en nyhetsreporter forteller om en trafikkulykke. Det klirrer i nøkler, en person går ut, en bildør åpnes og lukkes. Motoren startes, radioen blir skrudd på. Vi hører bruddstykker av «Rock and Roll all Nite».

Fyren som kjører bilen nynner med. Så kommer «Detroit Rock City» opp fra dypet og festen er i gang. For en låt. For en gitarlyd. For en vokal.

Tittelen var en hyllest til byen som for alvor omfavnet KISS før de var allemannseie, men bortsett fra den korte linja, «Gotta lose your mind in Detroit Rock City», så handler ikke låta om Detroit. Den handler om en fyr som er på vei til en KISS-konsert, men dessverre ender det med katastrofe. Han krasjer og dør.

Denne fabelaktige åpningslåta inneholder også en meget spesiell gitarsolo. Det er ikke en solo, slik vi er vant til å høre det, men en egen melodi som løftes opp og frem. Den får mye rom til å boltre seg i. Ace og Paul spiller sammen. Det er vakkert. Det er stort, og det blir større og større. Reinspikka kunst.

Bilen krasjer og en hylende Ace-vibrato henger igjen i lufta. «King of The Night Time World» er i gang. Dette er også en vidunderlig låt som gjør meg helt euforisk. Her er det ingen bekymringer, bare moro. Livet er herlig og man kan gjøre akkurat som man vil.

Galningen Kim Fowley er en av låtskriverne bak dette fruktfatet av en låt. Denne fargerike og eksentriske galningen er kanskje mest kjent som manageren som samlet og dyttet The Runaways opp og frem.

Plutselig forandrer atmosfæren seg. En barnestemme høres. Jeg er ikke sikker på alt som blir sagt, men denne barnestemmen følger oss gjennom den tunge, skumle og urovekkende «God of Thunder». Landskapet av lyder i bakgrunnen lager en uhyggelig stemning. Gene synger som den demonen han er. Fullstendig livsfarlig.

Låta ble opprinnelig skrevet av Paul Stanley, og det var meningen at den skulle gå fortere. Paul ville også gjerne synge den selv, men da Ezrin hørte låta, bestemte han at tempoet skulle senkes. Ikke nok med det, han krevde også at Gene måtte synge den. Det skjønner jeg godt. Den er jo som skapt for Gene. Den ble hans signaturlåt og han har vært The God of Thunder siden.

Så blir vi beroliget av langt lystigere og vakrere toner. Det er faktisk melodien til Beethovens «Piano Sonate Nummer 8» vi hører. Med KISS heter den «Great Expectations» og Gene synger om hvor mye deilig han kan gjøre med hendene sine, og ikke minst tunga si. Yessir, greit nok. Jeg likte melodien.

«Shout it Out Loud» er et anthem som kan konkurrere med Rock and Roll All Nite når det gjelder å kaste alle hemninger. Den er helt vilt bra. Det blir full fest med gang man setter på denne. Samma faen om du er helt alene hjemme. Rytmen, gitaren, koringa, klappinga, pianoet, Paul og Gene som bytter på å synge. Juhu! Det er komplett umulig å ikke synge med.

Så faller man til ro og Peter kommer tuslende inn til lyden av et piano og et strykeorkester. Det er en sår ballade som handler om en rocker som konstant øver med bandet. Dama ringer og vil at han skal komme hjem. Han kan'ke det, vøtt. Han må øve litt til. «Beth» er nydelig, men den resulterte i at mange hardbarka KISS-fans ble skeptiske. Jeg liker'n, men jeg er jo en fløtepus.

Etter den harde og beintøffe «Do you Love Me», sitter man igjen med en følelse av at man har vært med på noe stort. Og det har man. Du har nemlig hørt gjennom en av verdens beste skiver.

1. «KISS» (1974)

En av tidenes beste debutskiver. Det var her det hele startet for KISS.

Dette er den hellige gral. Dette er fasit. Den er så reinspikka rock 'n roll at det er et fuckings under at skiva ikke hopper og spreller rundt av seg selv. Den er så stappfull av pågangsmot og energi at man blir elektrisk av å høre på den. Den går rett inn i kroppen og får blodet til å bruse i årene.

Jeg opplever den i alle fall på den måten. Ikke bare er den min absolutte favorittskive med KISS. Den er en av mine absolutte favoritter blant alle skiver. Kraften, energien, råskapen og entusiasmen som ligger i rillene på denne treffer meg midt i hjertet.

Øverst på coveret glitrer KISS-logoen. Paul står ganske så beskjeden til venstre. I det andre hjørnet står Ace med, for anledningen, sølvfarget hår. Schtilig. Nederst i midten befinner det seg en gapende Gene og bak han står Peter. Han er et naturlig midtpunkt.

Ikke bare fordi han står i midten, men fordi han var den eneste som ikke gjorde sin egen sminke i forkant av denne fotograferingen. Peter hadde takket ja til å bli sminket av en makeup-artist og endte opp med å se helt dust ut.

Kostymer er det dårlig med her. De ville ifølge dem selv prøve å få en Beatles-feeling over coveret. Litt vrient det da, når man står der med hele trynet fullt av sminke. Nei, de ser ut som KISS og ingen andre. Det samme gjelder musikken. De låter som KISS og ingen andre. Og takk og lov for det.

Herligheten pangstarter med «Strutter», en utrolig låt. Den dytter deg oppover og fremover. Helt vanvittig fengende. Ren dynamitt. Ace bender strengene så jeg mister balansen. Så er det rett over i «Nothing to Lose».

Gene og Peter deler på vokalen i denne optimistiske låta som handler om å få en dame til å gå med på å ha analsex. Det klimpres på piano og gutta begir seg ut i klassisk Beatles-koring. Peter er ekstremt entusiastisk på slutten av låta. Jeg tror han har'n halvveis inne.

Klassikerne kommer som perler på en snor. Pauls «Firehouse» er tung og god. Ei dame er så sjukt heit at han trenger hjelp til å slukke brannen hun tenner i han. Ace leverte den udødelige «Cold Gin», men den synges overbevisende av avholdsmannen Gene. Låta er ikke bare en hyllest til selve drikken, men det var visstnok en vanlig oppfatning på den tiden at det å drikke kald gin skulle være bra for sexlysten.

Get up and get your grandma outta here! Jaaaaa! «Deuce». En udødelig låt! Innholdet i teksten til Gene er bare vås, men det funker vanvittig bra. Riffa og vokalen sitter som hagleskudd avfyrt på kloss hold og når Gene skriker over soloen til Ace på slutten så er det bare å gi seg hen. Det er noe av det råeste som finnes.

«Love theme from KISS» er en liten instrumental. Ytterst sjelden vare i KISS-sammenheng, men den har et suggererende riff og er en liten perle som gir en fin pustepause før hardtslående «100.000 Years» kommer og tilintetgjør alt på sin vei.

Så kommer'n vøtt. «Black Diamond». Paul synger sårt og ømt om den stakkars hora som må ut på gata for å jobbe. Så roper han: «Hit it!». Åh, jeg blir salig. For et riff! Peter tar over mikrofonen og synger med raspevokalen sin. Det er så deilig. Jeg ser for meg Ace som ligger på knærne på scenen, mens Paul og Gene står over han og headbanger. Det er noe av det tøffeste jeg vet.

Jeg var nok ikke den eneste som ble overrasket første gang da skiva mister hastighet på slutten. Det går saktere og saktere og ender til slutt bare med grøt. Da er det bare å snu den og begynne på Strutter en gang til. Denne skiva er synonymt med glede.

EpilogShit ass... dette var en lang og vond kåring. Jeg har fryktelig dårlig samvittighet overfor de skivene som ble utelatt. Nå må jeg skynde meg å sette på de andre KISS-skivene som står og gråter borti hylla. Stakkars dem.

Selv om min interesse for deres nyere utgivelser ikke har vært enorm, har jeg alltid elsket KISS og vil alltid være dypt takknemlig for det de ga meg da jeg var barn. Jeg finner fortsatt den samme barnslige gleden ved å høre på KISS. Det er jeg glad for.

Ja, jeg lever i fortiden, men KISS-maskineriet ruller jo fortsatt. Jeg syns det er trist hvis Paul og Gene gjør alvor av ideen om å la merkenavnet fortsette uten dem. Paul og Gene er KISS. Jeg gidder ikke involvere meg i diskusjon og krangling om det er blasfemi at Eric og Tommy har arvet sminken og kostymene til Peter og Ace.

Ja, de burde ha fått sine egne, men for meg er ikke akkurat det så himla farlig. Men, la det være sagt, da jeg så KISS igjen for ørtende gang sist sommer, gjorde de en kjempekonsert. Stemmen til Paul er dessverre ødelagt, men de spilte bedre enn på lenge og gamlefar Gene gjorde en fenomenal jobb. Jeg må helt tilbake til '96 for å minnes en like bra KISS-kveld.

Jepp, ærlig talt folkens: Hvis konserten i 2017 viser seg å bli den siste gangen jeg fikk se KISS, er jeg meget fornøyd med det.

Jeg kan dø lykkelig med det minnet. Takk for meg. Takk for alt.