All musikk passer til alle årstider. For undertegnedes del er det iallfall slik. Mulig noe av det skyldes at den årlige gjennomsnittstemperaturen i byen jeg bor i er under fem grader, at det dermed hadde blitt en i overkant kort sesong for musikk assosiert til jordbær og sommer, men det er likevel noe ekstra fint med smektende og eminent pop i den delen av året der sola aldri går ned.

Cut Worms er et énmannsband, med Max Clarke som kaptein, første i alt og straffetaker. Opprinnelig bosatt i Chicago, der han spilte inn masse rufsete demoer og la dem ut med jevne mellomrom på nettstedet bandcamp.com, med en direkte uttalt motivasjon i å lage pop i Everly Brothers’ musikalske ånd.

Everly Brothers er en duo jeg selv lenge så på som en slags åleglætt og flinkis/snill-utgave (og inspirasjon) for Simon & Garfunkel (som jeg fikk inn med morsmelka). Heldigvis ble dette bildet rettmessig korrigert av en gave fra en kompis, da han forærte meg en fjong vinylutgave av den helt hinsides flotte utgivelsen «Roots» (1968), ei av de aller beste countryrockskivene jeg nå eier. Mer om den en annen gang.

Poenget er bare å understreke hvor korrekt og bra det er å ha harmonibrødrene som et eminent utgangspunkt for å lage flott musikk, og hvor feil jeg en gang tok. Max Clarke pakket iallfall snippsekken og vendte snuten mot New York, der det brillefine plateselskapet Jagjaguwar (Drunk, Unknown Mortal Orchestra, Black Mountain, Sharon Van Etten, Bon Iver, Fuck, Simon Joyner m.m.m) signerte kontrakt med ham og ga ut en EP med de beste demoene hans, før de jaget ham i studio for å lage debuten. Resultatet er makalaust.

Clarke spiller det meste selv, krydrer det hele med både lap og pedal steel, xylofon/marimba, akustiske gitarer og lett perk. Låtene er hinsides melodiøse, og med så mye lim i seg at hver og én av dem er i stand til å skape narkotisk avhengighet. Everly Brothers er behørig nevnt, men her er det også masse vink til The Beatles, tidlig Del Shannon og superb doo wop.

I tillegg er det hint til nyere (og mer obskur) pop i både den stramme og skranglete gate. Apples In Stereo rinner meg i hu, samme med Olivia Tremor Control, et The Growlers uten de enerverende reggaefaktene, en ren poputgave av Pete Molinari, for ikke å snakke om våre egne Dipsomanicas. Men dette er verken skranglete eller bøyd, og høres snarere ut som en optimal eliksir av et amerikansk Teenage Fanclub og et The Byrds uten psykedeliske omveier.

Det hele er i sannhet en fest av avhengighetsdannende pop, fremført av en født mester i faget. Eksempler på enkeltlåter? Nei, faen, her må du kjøre gjennom verket fra begynnelse til slutt, for det har jeg selv gjort nå, et sted mellom femten og tjue ganger.

Cut Worms kommer til å bli soundtracket til denne sommeren. Og jeg kommer til å huske den som en solfylt og vakker en, uansett hva værgudene har å by på. Bare å kjøpe, laste ned, streame eller stjele nærmeste sted der musikk legges ut i en eller annen form. For en lykkepille av et album. Sterk femmer.