Samtidig er det svært vanskelig å treffe blink innenfor denne sjangeren. Surf er kraftigere forbundet med en spesifikk tid og sted, enn de fleste andre stilarter.

Danske Tremolo Beer Gut beviste dog for snaut to tiår siden at denne svale, luftige versjonen av rock også kan gjøres glimrende av andre mennesker enn strandbomsene på 60-tallets amerikanske vestkyst.

La Luz gjør det lettere for seg selv, med å kun bruke surfmusikken som ryggmarg. Psykedelia og pop kompletterer bandets hellige treenighet, og denne miksen skal man som kjent (?) ikke kimse av. I hvert fall ikke etter å ha hørt «Floating Features», som er Seattle-bandets tredje album.

De fire damene er ikke briljante sangere, men har virkelig knekt koden for gode vokalharmonier. En ordentlig god kake har flere lag, og La Luz vet å smøre på nok av godsakene.

«Floating Features» er et ypperlig soundtrack til sommerlige forlystelser (ja, jeg har gjort research!), og soundet er lekkert. En del reverb og ekko hører med når vi snakker surf og psykedelia, men Seattle-bandet går ikke i samme felle som mange andre: Å la seg fange av sound og estetikk, men glemme av låtene.

La Luz leverer på ingen måte høyoktan rock’n’roll. Disse tøttene låter ganske, eh … fjerne, men de skaper et interessant lite musikalsk univers ut av de sedvanlig tradisjonelle komponentene gitar, orgel, bass og trommer. Jeg begynner å bli alvorlig forsynt med beskrivelsen «drømmepop», men det er jommen ikke noen ueffen beskrivelse på disse elleve sporene.

«My Golden One» er blant flere låter som skaper en trolsk stemming. Den pirrende mystikken leder da også til en happy ending. Etter å ha blitt lokket inn i tåkeheimen, ender man opp på stranda med solsteiken i panna, en lun bris gjennom håret og en drink i hver hånd. Jepp, livet er faen meg herlig med musikk som dette på ørene.

Ved første gjennomlytting syntes jeg at låtene var litt anonyme, og plata som helhet litt monoton. «Floating Features» er allikevel utrolig behagelig og forfriskende. Å drikke kun en mimosa til søndagsfrokosten er jo bare teit, og noen ganger lønner det seg å falle for fristelsen det er å ta én slurk til.

I samvær med La Luz sin tredje plate bør denne livsvisdommen praktiseres. Det blir hyggeligere for hver runde på platetallerkenen.