Men verden hadde ikke vært i nærheten av den samme hadde det ikke vært for eksentrikeren, eventyreren, geniet, urokråka, maskuken, folkehelten og idioten Kanye Motherfucking West.

´Ye har balansert konstant på slakk line, med nyskapning, grensesprenging og utforskertrang på den ene siden, og publikumsfrieri, pop-genialitet og tabloidoverskrifter på den andre. Mellom grandiose tanker om (både seg selv og) helt hverdagslige problemer, og små tanker om grandiose problemer.

Å bare være den beste rapperen, eller den feteste beatmakeren, har i beste fall vært delmål. Det er verdensherredømme som har vært overordna. Kanye vil sette agendaen. Han vil forandre historiens gang.

Han blir oppriktig lei seg hvis han aldri vinner Nobels fredspris. Han sutrer når Obama ikke har han som favorittrapper lenger. Han løper indignert opp på scena og avbryter Taylor Swift når hun vinner MTV-pris foran han.

Kanye er typen til å gå på Pizza Hut og bestille en Meat Lovers og be om ekstra bacon, skinke, biff, kylling og kjøttdeig. Og ost. Yngwie Malmsteen-filosofien «How Can Less Be More? More Is More», er selve ryggraden hans. Denne viljen til å ta alt et hakk lengre, kombinert med en klokkertro på seg selv som får Ari Behn til å virke beskjeden og avmålt, er nettopp det som har gjort han større enn selve livet.

Men nå har han gått for langt, mener mange. Vi er vant til storslagne oppkjøringer til plateslipp og ikke-musikalske avsporinger. Men når han – etter et par år borte fra sosiale medier – i vår endelig kom tilbake på Twitter, gikk det ei kule varmt.

Han støttet Trump. Han utbasunerte «400 år med slaveri, det høres ut som et valg», og andre uspiseligheter som gjorde at det rant over for en samla hiphopverden. Så slapp han «Ye Vs. The People», hvor T.I. utfrittet han om sine politiske synspunkt i låtform.

Alt dette samtidig som han annonserte hele fem album som skulle komme de neste månedene (eget soloalbum, album i tandem med Kid Cudi, samt Pusha T, Teyana Taylor (hvem?) og Nas-album (som han har produsert). Bruker han andre folks lidelse for å promotere sin egen karriere? Er han fette hakkepeliiitta? Mener han virkelig at Trumper´n skal gjøre Amerika fantastisk igjen? Er det i så fall egentlig USA de mener?

På den andre smakebiten vi fikk, «Lift Yourself», går det to minutter instrumentalt, før Kanye forteller oss at det neste verset, det kommer til å forandre alt.

Verset viser seg å utelukkende bestå av varianter av «Whoop» «Poop» og «Scoop». «Whoop Di Scoop Di Poop», «Whoopety Scoop». Etc. Om det nå har klikka fullstendig for han, eller om han bare er dyktig på å markedsføre seg selv, vil tida vise.

Foreløpig er vi blitt servert Pusha-Ts strålende, om litt anonyme «Daytona», som dessverre druknet totalt i Pushas beef med Kanye, mens Kanyes «Ye» gjorde det samme i all viraken rundt releasepartyet hans i Wyoming, og det faktum at coveret var et telefonbilde tatt på vei til nevnte fest, påskriblet «I Hate Being Bi-Polar -it´s Awesome».

Nå sist var det Wests samarbeid med Kid Cudi,  «KIDS SEE GHOSTS», og den druknet vel i... de andre igjen?

Uansett er det på tide med et godt, gammeldags dypdykk, for å huske hvem han egentlig var/er. Kanye West, dette er ditt liv.

Selv ikke da debutsingelen «Through The Wire» droppa tok vi han seriøst.

Som rapper, altså.

Kanye West var sett på som en av de heiteste nye produsentene i hiphop, og hadde sammen med Just Blaze løftet samplebasert rap generelt, og karrieren til Jay Z spesielt, til nye høyder, med friskt blod og nye teknikker, blandet med god, gammeldags soul.

De oppspeeda vokalsamplene som dominerte låter som Kanyes debutsingel, og deretter hiphop generelt, ble kjent som «chipmunk soul», etter stemmene til Snipp og Snapp. Men rapper var han ikke. Enda.

Det er lett å glemme for en revolusjon det var når Kanye kom. Altså, de første tre platenes tema er skole. Og da mener jeg ikke livets harde. Ingen rappere turte en gang å innrømme at de hadde utdannelse på denne tida. Kanye kom ruslende inn med en litt usikker mine, rosa Polo-skjorte, trange bukser og en Louis Vuitton-ryggsekk. Han så ut som en bortskjemt drittunge.

Han utbasunerte egne usikkerheter og kjærlighetskvaler, og bekymret seg for karakterene sine. Dette mens 50 Cent hadde tatt gangsta rap-imaget ut i ytterste konsekvens og rappere var synonymt med skuddvekslinger, biceps, hallikvenner og kukmåling.

«We´re All Self Conscious, I´m Just The First To Admit It», mente han, og hadde helt rett. Rapperen som menneske, med følelser som tvil, usikkerhet, ugjengjeldt kjærlighet og tvangstanker ble født her. Materialisme, forbrukersamfunnet, religion, skyldfølelse, rasisme, familie. En ny verden.

«College Dropout» er selve startskuddet for gentrifiseringen av hiphop. Dette er rap for vanlige folk.  Sånn fikk vi Karpe Diem. Slik ble plutselig hiphop-kulturen noe tanta di hadde et forhold til.

I «Spaceship» møter vi en underbetalt og sliten lagerarbeider som drømmer om å si opp, be sjefen sin dra til helvete, sette seg i et romskip og bare fly av gårde. Kanyes tidlige verk fortelles fra synspunktet til mannen i gata, og hvis du ikke kan relatere er du mest sannsynlig en robot.

Platas kanskje største hit: «Jesus Walks». En banger av dimensjoner. Om han som hang på korset for syndene våre, hvordan Kanye selv tror, hvordan djevelen frister, og hvordan organisert religion har utnyttet det glade budskap. Høres ut som en typisk oppskrift for en hit? Eller hva med «Workout Plan», en aerobicvideo i rapform?

Kanyes mange sider var tydelig allerede på dette albumet.  Han nesten unnskylder seg for å ha med seg umoralske Ludacris, før han konstaterer at han alltid har hatt en Phd (high school-diplom), «A Pretty Huge Dick».

På «Get ´Em High» sjonglerer han old school-sensibiliteter med moderne trykk, og har med seg sine forbilder Common og Talib Kweli, som på denne tiden var konger av intelligent undergrunnsrap med sosial samvittighet. Det er viktig å huske at det var dette miljøet Kanye kom fra. Han passa bare like dårlig inn der som over alt ellers.

Det er nesten som han har med alle disse bare for å bevise at han kan overgå dem. For det gjør han nemlig. Ikke verst for en produsent fra Chicago med rosa Polo-skjorter, tighte jeans, ryggsekk og et fårete glis. Kan det forresten ha vært her at det plutselig ble greit å lage seks minutt lange låter i rap?

«College Dropout» får mye mer tekst enn resten, men det har sine grunner. Premissene for alt som følger ligger her. Terningkast 6

Stormannsgalskap er ikke nødvendigvis negativt.

Kanye følger opp skoletematikken fra debuten, og perfeksjonerer soundet.

På finurlig vis trekker han linjer fra fordums politisk undergrunnsrap frem til datidens dominerende Houston-sound, via finurlige strykerarrangementer, kammerpop, soul -og noen trommeprogrammeringer som selv for en lite produksjonsorientert fyr som undertegnede er av en annen verden. Han trekker nerderap inn i popverdenen, og skaper et mesterverk.

Det har aldri vært nok for Kanye å gjøre som resten. Her ansatte han Jon Brion, kjent for å produsere soundtracks som «Eternal Sunshine Of The Spotless Mind», for å hjelpe han å komponere, og legge instrumentpålegg. På «Celebration» dirigerer han et 20-manns strykeorkester. Resultatet er... symfonisk? Episk. Storslagent.

Denne gangen har Kanye også råd til de dyreste samplene, og sparer ikke på kruttet. Men han er langt fra noen generisk Puff Daddy som stjeler hele deler av kjente låter. Ray Charles «I Got A Woman» og Shirley Bassey «Diamonds Are Forever» er grunnlagene for henholdsvis «Gold Digger» og «Diamonds From Sierra Leone», og med dem klarte også Kanye å nå ut til de store popmassene han så gjerne ville fange opp.

Disse to låtene beskriver dualiteten i Kanyes person og katalog på utmerket vis. «Gold Digger»-tematikken er like gammel som rapsjangeren. Kvinnfolk som er ute etter pengene dine. Bitches, mann. Men med Ray-samplet, Jamie Foxx og en humoristisk tone klarer Kanye å dra den ut av mannsjåvinistgryta, og når han får alle til å rope «We Want Pre-Nup» har han ufarliggjort hele greia, samtidig som han har lagd en av de mest fengende låtene på denne siden av «La det swinge».

«Diamonds From Sierra Leone» utnytter Basseys Bond-klassiker til å fortelle historier om bloddiamanter i Afrika, og hvordan folk dør for disse steinene, sånn at cracklangere og hvite menn kan pynte seg med dem. Han moraliserer ikke, han er jo høyst skyldig selv også.

Dette er det som gjør Kanye så unik. Denne selvinnsikten og selvironien, som mange mener han har mistet nå. Og evnen til å ta noe så tungt og gjøre det til lettfattelig radiomusikk.

«Crack Music» er også alt annet enn den enkle løsninga det høres ut som, en genistrek. «Addiction» makter å ikke bare snakke om egen avhengighet men beskrive noe alle mennesker kan kjenne på. Måten han bruker Curtis Mayfields «Move On Up» på i «Touch The Sky»…

Det er vel sånn her flanellskjortens venner føler det når de hører «Pet Sounds» eller Brian Wilsons «Smile». Frysninger. Sistnevnte låt klarer å riste et fornuftig vers ut av middelmådige Lupe Fiasco, og her ligger Kanyes store styrke.

På samme måte som Dr. Dre har han et helt ekstremt godt øre for komposisjon, stemninger, lyd, talenter. Han evner å få gjestene på platene sine til å bli en naturlig brikke i spillet sitt. Du merker nesten ikke at de er der.

Og Kanye er den eneste som utfordrer Dre når det kommer til låtskriving og rein skjær produksjon. Kanye er en produsent av Quincy Jones-skolen. Å sutre over at han ikke programmerte de trommene eller skreiv den linja blir bare smålig. Kanye er en trollmann. Ingen kan dette.Fjollete skits til side, «Late Registration» er tilnærmet perfekt.

Terningkast 6

Her er det indie og house i front.

Og da snakker vi ikke Dinosaur Jr.

Vi snakker Coldplay. The Killers. Keane (det er Kanye som kaller dem indie). Yuuuuch, som Pusha-T liker å si. ´Ye hadde nettopp turnert med U2. Det kan umulig ha hatt noen positiv innflytelse. Når jeg tenker meg om, er egentlig Kanye det nærmeste vi kommer vår egen Bono. Og dette er stadionrap så det holder.

Sa jeg house? Jeg mener EDM. Kanye West kommer fra Chicago, selveste fødestedet for housemusikken, så det er litt skuffende.

Det er klart, etter flere år med hodet i bøkene, lekselesing og eksamensnerver er det ikke rart man blir litt mindre spunky. Å jage etter førsteklassejentene og leke drikkeleker mister sin sjarm etter hvert.

Det er rundt denne plata at rapen går opp på det irriterende, velproduserte flinkisnivået som gjør at vi i dag har motreaksjoner i form av den lo-fi og punka emo-rapen som ungdommen har trykket til sitt bryst. Dette er «Peter Frampton Comes Alive!».

Men dette er også Kanye West, så det er ingen ting å utsette på produksjonen, og uansett hvor intetsigende låtmaterialet måtte finne på å være: Det finnes heller ikke et Kanye-album uten minst et skjellsettende øyeblikk. Å sample Daft Punk er bare så dumt, og/eller innlysende at ingen andre kunne tenkt på det. Eller, de som eventuelt måtte ha tenkt det, slo det nok bare fra seg og tenkte «det blir for dumt».

Men «Stronger» er et monster. Som han sa til seg selv da han så seg i speilet. «Kanye? Ja, jeg kan». Så får vi unnskylde han bølgen av forferdelig EDM-rap som kom i kjølvannet.

Det er flere andre gullkorn her, ikke misforstå. Det er ei dårlig Kanye-plate, ikke ei dårlig plate. Terningkast 4

Kanye tilbake der han hører hjemme. På frontlinja.

Når han virkelig er i siget er Mr. West i stand til å forandre hele den musikalske diskursen alene. Som her.

Kanye rappa ikke. Han «sang». I anførselstegn, for han kan ikke synge. Men han drukner stemmen i nok autotune til å få Olga Marie til å høres ut som Mariah Carey (autotune-kongen T-Pain skal ha vært på plass for å hjelpe).

Ellers er det mye drukning. Drukning av kjærlighetssorg, et skadeskutt ego. Drukning av savn. Mer drukning av nevnte stemme med romklang. Drukning av 808-trommer med enorme mengder emo-synther, som ville fått Dead Can Dance til å bli oppriktig lei seg.

Vi kan dele musikk inn i før og etter «808´s & Heartbreak». Det var her rap slutta å være rap. Det var her Drake fikk motet til å gå helt sutrebajas på oss. Young Thug og Future. Dette er grunnen til at det å gråte i rap er ok.

Dette er hiphop-puristenes endelikt. Hvordan kunne vi fortsette som før? Lil Wayne hadde åpna slusene, men ´Ye tok det til helt nye nivåer. Ja, den er ufullendt, ujevn, usammenhengende. Men den har en bilkræsjaktig tiltrekning.

Electropop, new wave, industrielle undertoner, Eurovision-pompøse svisker med et hint av Duran Duran. Dette er tåredryppende stormannsgalskap fra musikkhistoriens største overflødighetshore. Dette er også første møte med den nye Kanye, han vi elsker å hate i dag. Han ustabile. Han er tom inni seg. Suksessen har etterlat han hul. Dessuten døde mora hans, og forlovelsen hans endte i tårer og tenners gnissel. Alt han har er musikken. Terningkast 5

Dette er Kanyes beste plate.

De som ikke synes det, er de samme som synes at Slayer var best på «Show No Mercy». Vanskeligstilte veltepettere.

Etter å ha sjokkert og filleristet verden med «808´s», og mistet like mange fans som han hadde vunnet, var det bare én ting å gjøre. Stikke til Hawaii, og ta med seg sitt gamle idol Rza, og en haug med 90-tallshelter.

Resultatet er en milepæl. Coldplay og U2-faktene er erstattet med sjelfull progrock, skitne trommer og ei fandenivolsk holdning som kler Kanye sjukt bra. Han er sulten. Han er illsint. Han er desperat. Det er som om «808´s» var en slags katarsis.

Hver fredag kom en gratis låt under parolen G.O.O.D. Fridays, tidenes lanseringskampanje. Og for noen låter. For en gjeng han hadde med seg. Den King Crimson-samplende «Power», hvor selv Jay Z havner i skyggen av Nicki Minaj, som går bananas. Gitarsoloen på slutten av «Devil In A New Dress». «Runaway».

Ikke en gang den 4 minutter lange soloen på slutten føles overvektig. Riffet på «Hell Of A Life». «Iron Man»-melodien i refrenget. Arpeggioene. Plata er kort, konsis, skitten, vittig, og fortsatt ei av de beste platene dette tiåret har gitt oss. Den minnet oss på hva hiphop egentlig var i en periode der vi virkelig trengte det. Terningkast 6

Har ei supergruppe noensinne fungert?

Har et samarbeid mellom to av verdens største egoer noensinne resultert i noe relevant?

Faren for uinspirert og oppblåst yacht rap av verste sort var enorm og fallhøyden var på fallskjermnivå, da ´Ye og Jay-Z annonserte at de skulle agere duo.

«H.A.M» var første smakebit fra den bebudede ep-en og levde opp til navnet (Hard As A Motherfucker), og ble sammen årets catchphrase. Helt til «Niggas In Paris» ga oss «That Shit Kray». Da jeg så dem live i Telenor Arena spilte de den sju ganger på rad. Og det funka.

«Otis», åpningssporet, fy faen. Dette er luksusrap. «Looking like wealth/Im about to call the paparazzi on myself». Men så midt uti så skjer det noe merkelig, og det faller litt sammen. Men ikke nok til at dette er noe mindre enn et av årets album 2011. Terningkast 5

En ting ga «Cruel Summer» oss.

Nei tre. «Mercy», «New God Flow», og «Clique»: en illsint Godzilla som trampa faretruende rundt på Manhattan mens øyas innvoller ristet.

Det var liten tvil om at det var ingen som var kulere en Kanyes klikk, klikk, klikk.

Men hvem var det egentlig? G.O.O.D. Music er Kanyes crew og/eller plateselskap, alt etter som du ser på det. Etter tidenes «rollout» i 2010 var forventningene til merkevaren stor, men «Cruel Summer» innfridde på ingen måte.

Kanye selv er langt bak i miksen, og man kunne jo ønska dette hadde vært et album med G.O.O.D.-artistene Pusha T, Big Sean, Kid Cudi og kanskje Common i fokus, men det er veldig langt unna det. Terningkast 4

Dette er voldsom lytting.

Jeg kan ikke huske å ha zappa innom den på nachspiel engang siden den kom ut, og det på tross av at han leker seg med dancehall på opptil flere låter (uten å kreditere noen av gjestene, den kuken).

Jeg respekterte «Yeezus» og syntes Kanye var skikkelig modig. Men i helvete for et brautende og negativt album.

Og så jævlig bra det er, når man plukker det opp fem år etter og tvinger seg til å gi det en sjanse. Det er mørkt, det er industrielt, det er iskaldt og bråkete. Det høres ut som han har hørt på Ministry, Front 242 og Deutschamericanishe Freundschaft.

Den franske industrielt anlagte electronica-artisten Gesaffelstein, trap-eksperimentialisten Arca, og Evian Christ skal visst ha skylda, sammen med selveste Daft Punk, Rick Rubin og den vanlige gjengen. Men den eneste krediterte gjesten er Gud. Hahaha!

Det er beundringsverdig kompromissløst. Dessuten tipper jeg stemninga på plata matchet den stadig mer maniske rapperen selv. Og han forutså rapens dreining mot det elektroniske og lo-fi, der han var helt ute i Death Grips-land for å se hvor langt han kunne gå før han bare ble Gale-Yeezy. Som vel er det vi er i ferd med å finne ut fem år senere. Woop Di Poopety Scoop.

For dere rockere: Tenk om Foo Fighters hadde lagd et album inspirert av Throbbing Gristle, Swans og Cabaret Voltaire?

«Yeezus» bærer litt preg av at tekstene er skrevet under tidspress, og de består av mye morsomme punchlines som kanskje ikke helt matcher det dystopiske beatlandskapet. Men jeg har fått meg et nytt favorittalbum. Hei, vent litt. Kan vi si at Kanye West har vært litt sånn rapens David Bowie? Terningkast 5

Det er nesten dårlig gjort å gi ut et album som det her.

Jeg blir sliten bare jeg tenker på det. Jeg får vondt i hodet og må bare legge meg nedpå litt, puste inn med nesen og ut med munnen.

Gå til den lykkelige plassen inni meg. Om shakti om.

Jeg har tidligere sagt at Kanye aldri har gitt ut et dårlig album. Men akkurat denne er vanskelig å forholde seg til. Det er bare så jævla mye. Det er et voldsverk. Det er ikke rart at han møtte veggen.

Som jeg gleda meg til denne kom. Den Madlib-produserte «No More Parties in L.A» gikk på høy rotasjon i DJ-settene mine, og norske Cashmere Cat bidro på «Wolves». Åh, som jeg ville det skulle være en klassiker. Og den begynner så jævla bra.

Først virker det som man endelig har fått gospel-albumet han har båret på i alle disse årene. Han lar Chicago-arvtakeren Chance The Rapper ta det første skikkelige verset på plata, og for et vers. Chance trenger ikke rappe mer, noensinne.

Og akkurat i det vi føler oss skikkelig sakrale, må selvsagt dumme-Ye trå til med den mest kjente linja fra plata: «Now If I Fuck This Model/And She Just Bleached Her Asshole/And I Get Bleach On My T-Shirt/I´m A Feel Like An Asshole». Perfekt.

Men. Der han tidligere har klart å være orkesterleder, utnytte det beste av alt talentet han har omgitt seg med, og arrangere ned til minste detalj, mister han her taket. Det er for mange kokker. Det er for mange ufokuserte øyeblikk. Det er for lite rød tråd.

Podcasten «Watching The Throne: A Lyrical Analysis Of Kanye West» (!) mener at albumet handler om kampen mellom artisten, megastjernen, ikonet og familiefaren, sønnen og mennesket. Og Pablo er en eneste lang indre kamp.

For oss andre blir det vanskelig å henge med i svingene. Han insisterer på å gjøre absolutt alt, og det funker ikke som helhet. Heldigvis viser «I Love Kanye» at han ennå besitter glimt i øyet og selvironi.

Og «Life Of Pablo» er der vi slutter. I komplett kaos. Hva som helst kan i teorien skje. Nå har vi kun fått Pusha T-albumet, som var helstøpt, om en lite overraskende, men ´Ye har lovet at ingen album skal være mer enn sju spor lange.

Finner han opp en ny sjanger?

Kan han få Nas sin karriere på rett kjøl?

Kan han selv klare å komme seg på rett kjøl, reint psykisk?

Vil soloalbumet hans kun bestå av «Whoop, Scoopety Poop»?

Kommer han til å hjelpe The Donald med å bygge veggen mot Mexico?

Kommer han til å lage duoalbum sammen med kona si, Kim Kardashian?

Kan vi vente oss en full meltdown på tv-serien hennes?

Vil han klare å slippe fire plater til før det er sommer, uten å gå på en smell?

Kommer han til å lage skandale på Twitter igjen, eller slenge med leppa mot en eller annen stakkars kjendisdame?

Så mange spørsmål. Følg med i neste episode av sagaen om kompisen til Gud, den nye Michael Jackson, mannen med kjempepenisen, Kanye West.Terningkast 4

Hvis alt går etter planen fullender Kanye den femdelte trilogien sin i dag og neste fredag, og Feedback kommer etter dette tilbake med full oppsummering på tidenes mediestunt. I mellomtiden, er det bare å puste dypt og tenkte for seg selv «Whoop, Scoopety Poop».