Som en elv av smeltet smør

Norge er gode på «musikk inspirert av Amerika» for tida.
Silver Lining bruker folksjangeren som et utgangspunkt – ikke som en formanende bibel. 
        
            (Foto: Julia Marie Naglestad)

Silver Lining bruker folksjangeren som et utgangspunkt – ikke som en formanende bibel.  Foto: Julia Marie Naglestad

Fjorårets debut-EP gå håp om mange gode stunder sammen med Silver Lining i årene som kommer. Låten «Grey» avslørte et himmelhøyt toppnivå, mens de resterende låtene ikke sørget for like sterke inntrykk. Debutplata viser seg dog å være jevnt over veldig imponerende.

I front av Silver Lining står tromsøjenta Stine Andreassen (også kjent fra The Northern Belle) og Live Miranda Solberg (også kjent fra Louien). Hovedstyrken til Silver Lining ligger i de smekre harmoniene som kommer ut av disse to. Deres vokale samspill er som en elv av smeltet smør.

Derfor stusser jeg over at de ikke synger alle låtene, selv om Halvor Falck Johansen er en adekvat vokalist. «I Can’t Shake It» er en av de sterkeste låtene på plata, men den ville ha blitt løftet ytterligere hadde Solberg og Andreassen stått bak mikrofonen.

Musikken er uansett både stilsikker og vakker. Man blir grepet nok til at man ubevisst lar seg lokke inn i kvartettens univers, uten at tabloide virkemidler tas i bruk.

Silver Lining operer med et klassisk folk-oppsett, der akustiske gitarer er hovedingrediensen i kompet. Låtene nyter også godt av å bli bortskjemt med nydelig pianoklimpring, pedal steel-spill med mere. Den rytmiske dynamoen Erland Dahlen bidrar med dempet perkusjon i flekkene, men jeg hadde gjerne hørt litt trommer sørge for ekstra punch i enkelte låter.

Det produseres mye helt OK musikk i dette landet. Fellesnevneren for den store mengden ny, norsk musikk er at kvaliteten sjelden er dårlig. De musikalske ferdighetene holder høyt snitt, produksjonen låter like proft som om innspillinga skulle vært gjort i New York, L.A. eller Nashville. Det er allikevel ofte mye å gå på i den viktigste og vanskeligste delen av musikkproduksjonen: Låtskrivinga.

Dette gjør møtene med band som Silver Lining ekstra spesiell. De lager nemlig sjeldent gode låter, i tillegg til å låte bra. Brorparten av sporene på «Heart and Mind Alike» er både catchy og uforutsigbare.

Akkurat som i valget av kjærlighetspartner er denne kombinasjonen uslåelig. Oppmerksomheten vekkes, og tiltrekningskraften er definitivt til stede – og i tillegg oppdager man nye interessante ting for hvert gjenhør. Denne plata har da også vokst betraktelig på meg, etter det «OK pluss» førsteinntrykket jeg satt med for noen uker siden.

Den nevnte kjærligheten utgjør hovedtemaet i låtene på skiva, der det uttrykkes en fin balanse mellom de positive sidene og negative konsekvensene av «det største av alt». Den naturlige melankolien rundt samlivsbrudd ender ofte opp i regelrett surking, men det Oslo-baserte bandet unngår dette – blant annet ved å ignorere de klassiske klisjéene som gjentas til det ekstremt kjedsommelige i store deler av countrymusikken. 

Silver Lining er ikke plagsomt preget av noen slags folk-formel. De bruker sjangeren til sin fordel: Som en inspirasjonskilde og et utgangspunkt – ikke en formanende bibel. Å kalle det popmusikk ville være å tøye strikken, så vi klistrer heller på den vidåpne merkelappen «musikk inspirert av Amerika». 

Det finnes ørsmå hint av gospel i den harmonerende miksen som utgjør Sliver Linings musikk. Disse hintene kan gjerne forsterkes på bandets neste plate. De har åpenbart nok vokal kraft å tilføre, uansett musikkstil.


iTromsø ønsker en åpen og saklig debatt. Vi fjerner fortløpende innlegg som er rasistiske, sjikanøse eller strider mot etikk eller lovverk. Vi oppfordrer alle til å være saklig og vise respekt for andres meninger, og forbeholder oss retten til å utestenge brukere som ikke overholder våre retningslinjer i kommentarfeltet.