Mens jeg later som jeg døser i en imaginær sommervarme, synes jeg det er på sin plass å trekke frem ei skive fra 2016 som burde blitt omtalt i det vide og brede den gang. The Bad beats er fra Vancouver, Canada, og har bare gitt ut denne ene skiva.

Den ene delen av meg synes dette er fryktelig irriterende, fordi jeg vil ha mer, mens den andre delen i meg elsker det, simpelthen fordi abndet da vil bli stående til all evig ettertid med en prikkfri katalog. Ergo har vi en vinn-vinn-situasjon. Topp om de er oppløst. Topp om de gir ut mer.

Av grunner jeg ikke kan redegjøre for, ble ikke denne viet oppmerksomhet da den kom i 2016, og dette er derfor en slags kombo av å skrifte og samtidig rette opp i gammel, kulturell unnfallenhet. Da jeg omsider fikk dykket ned i den, åpenbarte det seg nemlig et godt, gammeldags kick.

Her er det ingenting som er nytt. Takk og lov. Skiva kunne godt vært utgitt av noen svorne Count Five-fans i 1968, men bærer også i seg raffe islett av nittitallets neogarasje. Til å begynne med var jeg usikker på om det var et rent coverlåtalbum, da relativt mange av låtene ble gjenkjent.

«Hipsville 29 B.C.» er opprinnelig av The Sparkles, og ble gjort mesterlig av The Cramps på skiva «Look Mom No Head» (1991). «Send Me a Postcard» er en cover av fabelaktige Shocking Blue, et nederlandsk band fra 60- og 70-tallet man i grunn burde snakke mye mer om, da de i sin tidlige fase hørtes ut som en garasjeversjon av Jefferson Airplane og The Mamas and the Papas. I dag er de mest kjent for å ha skrevet originalen til «Love Buzz», hvis coverversjon ble debutsingelen til Nirvana. Originalversjonen av «Send Me a Postcard» er enorm, men The Bad Beats gjør den også med bravur.

«Love Has No Time» er løftet fra den merkelig underkjente debutalbumet til Portland-bandet The Miracle Workers (skiva er langt opp på lista over de beste fra hele 80-tallet), og er et veldig kult gjenhør, og en bra påminnelse. Når de da attpåtil tolker Estrus-kongene The Mono Mens «Watch Outside» er det jo så man nesten får troen tilbake på menneskeheten. Et band som selv tolket Miracle Workers, sånn bare for å gjøre nerderiene og referansene helt ned i sumpen parodiske. Men dere får tilgi meg, for jeg skriver altså ikke, jeg skrifter. For jeg har syndet i ikke å skrive om denne før. Please, tilgi meg.

De øvrige låtene på skiva kjenner jeg ikke til, men det betyr selvsagt ikke at de er deres egne. Likevel er mange av disse blant de beste på skiva. Åpningssporet «Knock Yourself Out» er et av disse, samt avslutningslåten «Up at Night» og skivas aller sterkeste, gåsehudmaskinen, powerballaden og tittelsporet «His Vengeful Hand».

Det er vokalist Adam Payne som gjør mye av jobben her, der han synger som en blanding av Little Richard, G Roslie og Michael Kastelic, med dertil hørende desperasjon og primalskrik i lange baner. I tillegg er soundet helt uovertruffent, med farfisa, gitar med masse reverb og haugevis med diskant. Åh, av og til skulle jeg ønske all rock hørtes slik ut. Nei, ikke på ordentlig, men det hadde heller ikke vært krise.

Liker du The Chesterfield Kings, The Nomads, The Cynics, Dead Moon, The Fuzztones, The Oblivians, Lust O Rama og alle navn nevnt over i teksten, er det en stor sjanse for at du vil digge The Bad Beats.

Liker du ingen av disse, er det uansett direkte oppsiktsvekkende at du har lest helt ned hit. Da skal du ha takk for følget, og en stor klem fra meg. Også må du bestille skiva. Eller i det minste strømme den.