Gøy å ha henne tilbake!

Hun er ikke plagsomt produktiv, den røffe, engelske dama Ludella Black.
LUDELLA: «Hun vet hun aldri kommer til å slå gjennom, selge masse skiver og bade i utmerkelser og rikdom. Men hun elsker rock, elsker å spille den, gjør det med bravur og gir den undertiden heldigvis ut i riller».  

LUDELLA: «Hun vet hun aldri kommer til å slå gjennom, selge masse skiver og bade i utmerkelser og rikdom. Men hun elsker rock, elsker å spille den, gjør det med bravur og gir den undertiden heldigvis ut i riller».  

Men hun har vært lenge med i gamet, som medlem i diverse mer eller mindre kjente orkestre, mange av dem sentrert rundt det engelske plateselskapet Damaged Goods. Hun var fast medlem i The Delmonas, Mickey & Ludella, The Milk-Boilers m.fl., og var sammen med Holly Golightly en sentral del i undergrunnsfenomenet Thee Headcoatees, et av legenden Billy Childish’ mange prosjekter.

Som Ludella Black, hvis egentlige navn er Sarah J. Crouch, er ikke produksjonen helt på høyde med Childish’ mange hundre skiver, men hun tar heldigvis med seg makkerne i The Masonics, får dem til å backe henne og løper inn i studio. Hennes beste skive, den ti år gamle «From This Witness Stand», er et festfyrverkeri av ei skive, og ei av de mest uforståelig forbigåtte fra forrige tiår.

Så det er godt å henne tilbake! Jeg liker Ludella. Denne gangen har hun spilt inn 14 låter, lekkert fordelt over knappe 40 minutter. Intet nytt under solen, ikke nå heller, det er bare den karakteristiske, vindskjeve og smått lurvete 60’s-inspirerte rocken hun har drevet med hele veien, med hennes smått desperate, smått aggressive, stemmen som hviler over det hele.

Hun kunne likevel, med fordel, økset det ned til 10 låter, da noen av dem oppleves som litt svake. Og kanskje var det dette hun selv følte, da hun valgte å planke The Beatles-låten «Wait» (den bortgjemte diamanten fra «Rubber Soul»)? Ikke vet jeg, men den funker iallfall fint. Tommelen opp for at hun også har fått med seg ringrev og undergrunnslegende Bruce Brand på trommer.

Jeg digger artister som Ludella Black. Hun vet hun aldri kommer til å slå gjennom, selge masse skiver og bade i utmerkelser og rikdom. Men hun elsker rock, elsker å spille den, gjør det med bravur og gir den undertiden heldigvis ut i riller. Mer enn godkjent, dette. Og gøy å ha henne tilbake.



iTromsø ønsker en åpen og saklig debatt. Vi fjerner fortløpende innlegg som er rasistiske, sjikanøse eller strider mot etikk eller lovverk. Vi oppfordrer alle til å være saklig og vise respekt for andres meninger, og forbeholder oss retten til å utestenge brukere som ikke overholder våre retningslinjer i kommentarfeltet.