Shannon fronter til daglig den framifrå trioen Shannon & The Clams, som tidligere i år ga ut ei knallfin skive, i herværende blekke beskrevet som «en liten lykkepille av ei skive», og av andre ypperlig omtalt som om The Shangri-Las dukket opp i hovedrollene i en John Waters-film.
Les anmeldelsen Shannon & The Clams her: «En skikkelig deilig og fin løk»
Her er Shannon på egen hånd, med ei skive som er mer neddempet enn hennes bandbedrifter, dog uten at noe av kraften har blitt tapt på veien. For hun synger så tøft, så inngående og med så mye pondus at det aldri er i nærheten av å være verken slapt eller kraftløst. Tvert om.
Låtene er mindre pop- og rockorienterte enn det hun driver med i bandet sitt, og det kule er at stemmen hennes kommer mye mer til sin rett, enn si gis mer plass.
Det er Black Keys-sjefen Dan Auerbach (Rikki Lane, Dr. John, Brian Olive, Ray LaMontagne m.fl.) som har skrudd sammen skiva, og bidrar også med gitarer, kor og diverse instrumentering. Han har gjort en helt formidabel jobb. Soundet er varmt, luftig og storslått, og det passer Shannons fyldige og småhese stemme helt perfekt.
Det er også bra han ikke prøver å få henne til å høres ut som The Black Keys (som jeg ble overmett på for noen år siden), med den smellvakre «Goodbye Summer» (har hun nordnorske aner?) som mulig unntak, for den hadde lett vært et høydepunkt på en av bandets siste plater.
Ellers er det først og fremst vink bakover i historien, der Elvis, Roy Orbison og Lesley Gore rinner meg i hu, mens hun på en tåredryppende vakker sak som «Bring Back the Mirror» høres ut som en amerikansk Amy Winehouse, flasket opp på like mengder soul og doo-wop.
Det er i det hele tatt et vell av sterke låter her, på ei plate som har vist seg å være svært slitesterk, noe grundig mange gjennomlyttinger har vist, da den bare har satt seg fast i spilleren og går æresrunde på æresrunde.
«Lord of Alaska» er helt knall, og høres ut som en «Puppet on a String 2.0», «Make Believe» kunne vært en låt av ABBA i glansdagene – men uten de enerverende MGP-taktene – for ikke å glemme det helt svimlende vakre og innbydende avslutningssporet «Coal on the Fire». Herregud, så bra og uaffektert hun synger her.
Jeg liker Shannons band kjempegodt, men hun er faktisk enda bedre alene, et fenomen som ikke er plagsomt utbredt i denne bransjen. Er sjarmert i senk, jeg. Det er nesten så man kjenner lukten av sommer i det fjerne.
