En utspekulert, knallhardt kalkulerende forretningsmann

«I Just Wanna Be Successful», messer Drake på åpningssporet til debutplata «So Far Gone». Utsagnet er kjernen i karrieren hans.
TRONER ØVERST: Han klamrer seg til krona, men klarer han å holde grepet? Tja, jo, nei, ja, mener vår anmelder Jørgen Nordeng.   
        
            (Foto: Scanpix)

TRONER ØVERST: Han klamrer seg til krona, men klarer han å holde grepet? Tja, jo, nei, ja, mener vår anmelder Jørgen Nordeng.   Foto: Scanpix

Ti år senere tviholder han på statusen som den største. Drakes innflytelse de siste ti årene savner sidestykke.

Ingen har bidratt til å dra fra rapen fra mørke bakgater og inn på glorete, opplyste avenyer som han. Han har balansert pop og «bars» mere enn noen.

Vi kan elske eller hate han, eller oftest begge deler, men Drake er enorm.

Etter knallsterke singler i vinter, fikk Drake en på nesa så det sang, da Pusha-T radbrekte hele personen, ikke bare artisten, i en dis.

Hvordan følger han opp?

Forsvarer han seg?

Forteller han om sønnen han skal ha fått med ei pornostjerne?

Disser han Pusha-T?

Etter at fjorårets «spilleliste» «More Life» ikke klarte å redde albumartisten Drake, som floppa med «Views From The 6», er dette mer enn en bunke singler pluss fyllstoff? Er 25 låter for mye?

For et par år siden ble reglene for strømmingstall forandret. Nå er det om gjøre å ha flest mulig låter, for hver låt som strømmes teller. Jo flere låter, jo større sjanse for førsteplassen. Dette ga oss Migos´ slappe dobbeltalbum, Rae Sremmurds overveldende, men glimrende triple, og gjorde at disse 25 sporene – delt inn i et album med klassisk rap, og et med kjærlighets og klubblåter – knuste alt av strømmerekorder fredag.

Han gikk platina første dagen, godt hjulpet av Spotify, som hadde bilder av han på så mange spillelister at det ble tatt ille opp av folk som kaller det reklame. Drake er en utspekulert, knallhardt kalkulerende forretningsmann.

Og han er ekstremt god på å treffe tidsånden, samt frontfigur for globaliseringen og gentrifiseringen av rap. Han fanger opp trender tidlig, og fokuserer på regionale stiler, og når dermed ut til nye områder. Som når han leker med New Orleans-bounce på stilsikre «Nice For What», eller sampler Magnolia Shorty, som ingen utenom NO har hørt om. De blandes diskret inn i miksen.

Drake har omfavnet afrobeat. Han har vært dancehall-forkjemper og introdusert verden for Popcaan. Men Popcaan ble tatt av «Controlla»-singelen, og Whizkid dyttet bak i miksen. Road Rap. Grime. Han adopterer vilt fra disse sjangrene og sjargongene. Det er som han har et eget researchteam. Dette fører til mange klager om «Swagger Jacking», eller sågar kulturell appropriering, da han både inkorporerer andres stiler, eller som i «Hotline Bling» -beint fram stjeler fra fremadstormende artister.

Personlig synes jeg disse sidene som er med på å gjøre han til en stor artist (ikke når han stjeler, da). Det er et par andre ting Drake også er eksepsjonelt god på.

Han er god til å sutre. Han kan få det å være den rikeste, mest attraktive og populære rapperen i verden til å høres ut som et mareritt. Tar man sutringa fra Drake, tar du bort selve eksistensgrunnlaget hans. Det er synd i han og vi vil aldri forstå. Det ville her er at vi får sympati for han.

Drake svømmer i damer. For å si det med Sirkus Eliassen «Rumpeballa over alt/æ trur at æ blir overfalt». Likevel bruker han enormt mye tid på å anklage dem for å knuse hjertet hans. Han er som den mest manipulerende og kontrollsyke kjæresten du noen gang har hatt. Det lukter restraining order lang vei. Likevel føler vi med han, et slags Stockholms-syndrom.

En annen ting Drake har er et konkurranseinstinkt en olympisk mester verdig. Han må bare være best, så hvis noen overgår han … sutrer han. Egentlig burde dette være totalt uspiselig, men igjen dras du inn i Drakes univers.

Egoet hans er så stort at det kaster skygger over hele bransjen, og mindreverdighetskomplekset hans (han er lys, han er soft, han er canadier, han blir dumpa) får han til å overkompensere.

Han adresserer beefen med Pusha-T, blant annet på det knallsterke åpningssporet, og «8 Out Of 10». Pusha mener Drake neglisjerer mora si, Sandra. På «Sandra´s Rose» produsert av DJ Premier, kaller Drake seg Sandras lille rose uten å skjemmes. Herlig. Låter som dette og Mariah Carey-samplende «Emotionless» funker som rein sprit i såret.

Men det føles mer som en ny episode i en såpeopera enn et album i det «March 14» toner ut, og du skjønner at du aldri noensinne vil få lyst til å høre på låten hvor han bruker hele sporet til å prate om sønnen sin. Den avslutter plate to, som Michael Jackson-feature og et par sterke spor til side, byr på flest gjesp, og er mest slitsom. Det er utmattende.

Selvmedlidenhetens yppersteprest kan fremstå så uendelig sjelløs på sitt verste. De mest sippete kjærlighetslåtene er bare vonde. Han er så tom inni seg at han kunne hatt plass til ghostwriteren sin inni sin egen kropp.

Dermed ender jeg opp med å avslutte med ei setning jeg nok tror jeg kommer til å måtte gjenta mye det neste året: det er et jævla bra enkeltalbum inni her et sted. Jeg har lagd det på spillelista du ser under. Totalinntrykket blir likevel for sprikende og middelmådig.

«Scorpion» er lyden av Drake som klamrer seg til trona via kunstig åndedrett, på bekostning av kunsten. Men han klarte det. Han er størst igjen. Mens Pusha varmer opp for Eminem.

JØRGEN NORDENG


iTromsø ønsker en åpen og saklig debatt. Vi fjerner fortløpende innlegg som er rasistiske, sjikanøse eller strider mot etikk eller lovverk. Vi oppfordrer alle til å være saklig og vise respekt for andres meninger, og forbeholder oss retten til å utestenge brukere som ikke overholder våre retningslinjer i kommentarfeltet.