Sol! Sommer! Surfing! Softis! Super rock’n’roll og stilige Bukta! Alt på S som er kult!

Da er det endelig tid for litt friluftsaktiviteter for de rock- og musikkglade. Buktafestivalen fortsetter ufortrødent videre, for femtende året på rad (gratulerer!), der sjømat, øl og rock skal skape en kulturell treenighet nedi fjæra, helt sør på Tromsøya.

Men hvem er alle disse artistene, hvilke skiver bør jeg sjekke ut med dem, og hva skal jeg egentlig se opp for?

Slapp av, den rause, flotte, herlige og innsiktsfulle mannen Egon Holstad har svarene du trenger, og vil hver dag gjennom festivalen guide deg nennsomt gjennom programmet.

For en flott kar, han derre Egon!

Telegrafbukta

Skambankt spilte på samme scene også i 2014, og da ble de forhåndspresentert på så forbilledlig og poetisk vis i en annen publikasjon i byen, at jeg tillater meg å sitere denne innertieren av en tekst:

«Det er smått utrolig at Skambankt i år kan feire 20-årsjubileum [edit: 24-årsjubileum] som band. Den gang oppstod orkesteret nærmest ved en inkurie og en flipp, for å erstatte et band som samme dag kansellerte en konsert. Året etter ble de oppløst, men ti år senere tok de opp tråden igjen og ga ut den selvtitulerte debutplata. I mellomtiden hadde frontfigur Terje Winterstø Røthing blitt viden kjent som gitarist i ultrapopulære Kaizers Orchestra, men trengte likevel en utventilering for den delen av hjertet som banket knallhardt for den ditto harde rocken, med vink til både hardcore, fast forward rock’n’roll, punk og metal.

Bandet slo ironisk nok gjennom i Danmark før det norske folk fikk opp øyne og ører for dem, og nå er de altså endelig klare for Bukta. About fuckin’ time, som Ringo så nådeløst ville ha sagt det. Og apropos Ringo: Ikke glem å legge merke til Børge Henriksen, trommisen i bandet. Han er en av Norges beste rocktrommiser, og har faktisk tidligere spilt på Buktas hovedscene med bandet Brut Boogaloo. For en sann helt».

Gud hjelpe meg, det var bra sagt, altså!

Anbefalt skive: De kommer til å spille med havet i ryggen, og da passer det jo aldeles ypperlig å anbefale deres fortsatt ferske album «Horisonten Brenner»

Se opp for: Bjørn «Bønna» Hellberg, mannen bak det lokale bakeriet Steike Godt. For han har fått fert i at det er «some new gyus in town», og denne gjengen er fra Jæren i Rogaland. Derfor har han gravd ned et digert banner i jorda bak scenen flere uker før festivalen, og nå har han gravd det opp, og står foran scenen og viser det frem for bandet. «Ned og ut med Skambakt! Mindre Skambakt» står det på det. Også roper han «Ta den forbanna tørrjæren deres dit dere kom fra og skambak de jævla søringbollene deres for dere selv!»

Thåström er en av de største artistene i Skandinavia de siste 40 årene.

Hans katalog er enorm, og spenner over et bredt spekter av genre, fordelt over hele fem forskjellige tiår.

Han var en vesentlig bestanddel i punkpionerene Ebba Grön, et band som glatt kan måle krefter med sine amerikanske og britiske kolleger fra son samtid. Senere frontet han Imperiet, et band som ble gigantiske i hele Norden. Konsertene ble gjort fra de største scenene og skivene ble hyllet jevnt over.

Etter Imperiet ga han ut noen fryktelige industrirockplater under navnet Peace, Love and Pitbulls, et band som i ettertid har måtte leve med ansvaret for å ha inspirert Marilyn Manson til å lage musikk.

Men Thåsse var ikke ferdig med å lage grom vellyd, og har siden pumpet i gang en oppsiktsvekkende solokarriere, der han har hamret ut skive etter skive på et svimlende høyt nivå. Det er ikke mange artister som opplever å gi ut sine beste plater når de runder 60 år, men Thåström er en seig jævel, og viser til gagns at han er en mester i faget.

Konsertene hans er av den majestetiske og storslagne sorten, og Far sjøl oser av autoritet og skumle mengder integritet. Forvent et totalt fravær av tøyseprat og «Jag gillar Yonas-pizza med salat och dressing».

Anbefalt skive: Man kan nesten velge i blinde her, men går for knallerten «Beväpna dig med vingar» (2012).

Se opp for: Forfatter og skribent Endre Lund Eriksen. Stående med ryggen til scenen, i protest mot at Bukta har 18-års aldersgrense. Dette synes han er spesielt irriterende, med tanke på at Thåström er 61 år, og artister som er over 60 har som kjent sine mest lidenskapelige fans blant dem som er konfirmanter. For ikke å være helt surpomp, og dernest vise at han fortsatt er en av gutta, vil han levere et protestrop som er direktesitat fra en låttittel og tekst av Thåström selv: «Fan! Fan! Fan!»

Dette mener jeg helt bokstavelig: The Hellacopters var et av verdens beste band både på 90- og 00-tallet.

Jepp, et av verdens beste.

Deres syv studioskiver, den enorme bråten med singler og - ikke minst - de helt ellevilt energiske konsertene deres var rett og slett noe av det beste verden hadde å by på av rock i en drøy tiårsperiode.

Jeg så dem selv utallige ganger i den perioden, og det var bestandig en fest helt på grensen til det helseskadelige. Konserten på Øyafestivalen i fjor var noe av det beste jeg så i hele 2017. Med Sami Yaffa fra Hanoi Rocks på bass, var de dessuten enda tightere og enda tøffere. Originalgitarist Dregen er hentet inn i varmen igjen, etter at Robert «Strängen» Dahlqvist dessverre døde fra oss i februar i fjor, så det er et mer punkrockorientert og hardere The Hellacopters enn den siste line-upen de hadde før de ble oppløst.

Føy til at den naturstridige frontfiguren Nicke synger bedre og bedre for hvert år som går, og du skjønner at det ikke er noen bedrøvelig reunion-greie de driver med. The Hellacopters er den perfekte syntesen av The Stooges, MC5 og The Rolling Stones, og som siste band ut fra hovedscenen skal pinadø meg fjæresteinene, måsene, småseien og rockglade mennesker i Telegrafbukta få kjørt seg. Vel å merke om du liker rock. Liker du ikke rock og elektriske gitarer, kan jeg dessverre ikke hjelpe deg. Da må du søke proff og dyr assistanse.

Anbefalt skive: Helt umulig å velge ei skive, og det føles direkte vondt å skjende de skivene man ikke nevner, men den plata som best forener den hardere og softere utgaven av dem er det sanseløst perfekte mesterverket «High Visibility» (2000).

Se opp for: Forfatter og skribent Endre Lund Eriksen. Når han ser hvor brutalt tøffe The Hellacopters er, snur han seg mot scenen for første gang i kveld, mens han på autorepeat proklamerer «Jeg liker både rock og roll, altså! Det er ikke bare kids som liker rock, altså! Eller roll!»

Paradisbukta

Den purunge punkrockkvintetten fra Sør-London platedebuterte så sent som i januar i år, og det til stormende jubel, panegyriske anmeldelser, klassisk og engelsk hype, salutter og høye kneløft.

På denne scenen har det tidligere stått en rekke gamle undergrunnslegender som Shame siden har kunnet stå på skuldrene til, så det ligger godt an til en slags full punkrock-circle nedi fjæra fra årets første navn ut på den midterste (og for mange, foretrukne) Bukta-scenen.

Anbefalt skive: De har altså bare gitt ut ei skive, så da vil jeg anbefale (trommelyd med tiltagende styrke……) den eneste skiva de har gitt ut! Debuten! Den bejublede «Songs of Praise» (2018).

Se opp for: Marianne Louise Lein Moe, Feedbacks egen reportasjeleder, og avisas TV-serie-ekspert og -skribent. Det verste hun vet er nemlig engelske rip-offs av norske produkter, og når de derre fem snørrungene kommer hit til byen vår, og freidig tror at de bare kan kalle seg opp etter en bejublet norsk TV-serie, og tro at de kommer unna med det, venter det en real omgang av den viden kjente Lein Moe-rundjulingen. Det blir neppe pent å se på. Watch out, kids!

Han brøt ut av det fabelaktige, amerikanske folkrockorkesteret The Woods, den godeste Kevin, og har nå satset på en solokarriere det allerede har kommet fire knallgode skiver fra. For å si det med en usedvanlig intelligent herremann, hvis navn skal holdes anonymt:

«I det ene øyeblikket crooner han som en anabol Richard Hawley, han kan høres ut som de slentrende og tungt begavede fyllebøttene i skotske Arab Strap, han flenger ut Velvet Underground-referanser som konfetti, og høres stundom ut som en ung og rasende Bob Dylan».

Dét synes jeg var skikkelig bra sagt, altså. Knallbra og spennende booking, dette, som på papiret er en personlig forhåndsfavoritt til å levere en av de mest minnerike gigs på årets festival.

Anbefalt skive: Det er mye bra på alle, men synes kanskje særlig «Singing Saw» (2016) er ekstra raff, ikke minst som følge av den sjukt fengende låten «I Have Been to the Mountain».

Se opp for: Hele Tromsøs verdenskjente elektronicamiljø. Her kommer de ned i fjæra hele gjengen, for å være på sin aller første rockkonsert i friluft, men når de skjønner at artisten ikke er den amerikanske electronica-fusentasten Moby, og heller en enda mer fusentastete rockefant, blir de helt gærne, noe som igjen bærer bud om en fremtidig legendarisk moshpit der rock og electronica skal måle krefter.

Little Henrik

18:20: KRYP (N)

20:35: LISA SKOGLUND (N)