Det var stas med Backstreet Girls på den største scene. Hard, old school boogierock fremført med massive doser kjærlighet og upolert faenskap. Så bar turen oppover til festivalens minste scene og det (relativt) ferske rock’n’roll-bandet Kosmik Boogie Tribe.

Med ei av årets mest vitale, livsbejaende og raffeste norske rockskiver i bagen («We’re Not Here To Fuck Spiders») bar det bud om fest allerede fra første SG-riff. Og de bare fortsatt der Backstreet Girls slapp.

Bandet spiller skiva rette frem, akkurat slik den er på plate, og dette kan de. Det er vanvittig tight, det er veldig høyt, det fremføres til et publikum som liker det og det er skamløst mye publikumsfrieri.

Man føler at de bare overtar stafettpinnen fra Baarli og Müller lengre ned i gata, og akkurat da den tanken rekker å modnes, entrer nevnte Baarli scenen i leopardjakka si, via publikum, med siggen i kjeften, og rekker å legge sin signatur-slide på «We’ve Got the Cash», før han roper til publikum at dette er Norges beste band. Tre Gibson SG-er på samme scene blir aldri feil, til tross for at scenedekoren er en Gibson Les Paul på hver side, flankert av rosa flamingoer i plast. Det er direkte rørende. Spesielt med tanke på at Morten Lunde på gitar har traktert bass i Backstreet Girls tidligere.

Når side A er ferdig unnagjort, forteller bandet at de skal snu skiva og sette på B-sida. Diverse unevnelige ordspill med festivalens slagord «Rock, øl og sjømat», der det kvinnelige kjønnsorgan blandes med fuzz og fesk, peiser de bare på videre med skiva. Et fornøyelig øyeblikk er da vokalist Thomas Brenna roper at det er så deilig å komme hit, fra små kjellerlokaler i sør, til et sted der man kan kalle en hæstkuk en hæstkuk. Så roper en publikummer «HÆSTKUK!» til unison humring. Vakkert.

De freser gjennom hele skiva på 37 minutter, som er tre minutter mer enn studioversjonen, der litt lengre soloer og småpjatt mellom låtene er kulturell fugemasse. Klapp på skuldra til trommis Magne Vannebo for perfekt utførelse av kunsten «slå trommer, røyke sigg og synge på én og samme gang». Hvem sa at menn ikke kunne multitaske? Ikke jeg iallfall.

Vi rekker tre bonuslåter til, så er det hele over. Så enkelt kan det gjøres. Så flott kan rock’n’roll være. Førr nån flotte hæstkuka!