Da var torsdagen unnagjort, og nå er det pinadø helg også! Juhuu! Og det betyr enda flere artister, enda mer sjømat, enda mer rock og enda mer gøy. Men hvem er alle disse artistene, hvilke skiver bør du sjekke ut med dem, og hva skal du egentlig se opp for?

Slapp av, den samvittighetsfulle, trauste, pålitelige og rasende festlige heidersmannen Egon Holstad har alle svarene du trenger, og vil her ta deg gjennom samtlige av dagens artister på de to største scenene. For en dundrende dritbra kar, han derre Egon-typen er, altså!

Telegrafbukta

Hvis man har bodd i Norge de siste 30 årene, og er glad i rock, er det umulig ikke å elske Backstreet Girls av hele sitt hjerte.

Backstreet Girls har aldri spilt rock’n’roll fordi det er hipt, lønnsomt, lurt eller strategisk smart.

De spiller derimot rock’n’roll fordi de mener det er det aller, aller, aller viktigste i hele verden, som det også er, og når du har en slik innfallsvinkel til musikken, blir også det som kommer ut på andre siden hundre prosent genuint. Derfor er bandet også totalt uangripelige, fordi de er noe så sjeldent som en vaskeekte rockevighetsmaskin, som surfer på flodbølgen etter tankskipene Chuck Berry og AC/DC. Backstreet Girls er rock’n’roll, og en herlig motvekt til tidsriktig, innadvendt og sutrete indie, mollstemt visesang og døll kunstpop.

Og de leverer. Hver gang. De siste gangene jeg har sett dem i Tromsø, har det vært på Bastard Bar, så det skal bli kult å se dem på en større scene, om da bare bandet tåler alt sollyset og den friske sjølufta. Vi satser på det. Bukta + Backstreet Girls = Perfekt match (hjerte).

Anbefalt skive: Her er det masse å ta av, men blir jeg tvunget til å velge kun ei skive, lander jeg på den norske klassikeren «Boogie Till You Puke» (1988).

Se opp for: Marte Hotvedt, kulturansvarlig i Bladet Nordlys, og svoren fan av boybandet Backstreet Boys. Når det går opp for henne at favorittbandet hennes har skiftet kjønn, farget håret svart og spiller beinhard boogie, vil det klikke for henne. «Boogie till you puke, ja! Nemlig! Blææææærfghhh!», ropegulper hun fortvilt mot en vegg gitarer, mens hun rikosjettbrekker seg i fjæresteinene, knust av skuffelse.

Begreper som «legender» og «albumklassiker» har blitt delvis ødelagt og inflasjonserodert opp gjennom årene, ikke minst av brautende musikkjournalister som roper høyt om alt de liker, og derfor ikke klarer å holde igjen store ord.

For en fæl gjeng, forresten.

Med Television og skiva «Marquee Moon» er derimot begge begrepene ikke bare rett, men også selvfølgelige. Og i kveld skal Television spille sitt mesterverk, debuten, det sagnomsuste og genierklærte mesterverket, i Telegrafbukta. Stas.

«Marquee Moon» var skoledannende. At den assosieres til punken tenderer til å være både latterlig og meningsløst, og den har da også inspirert og banet vei langt utenfor nettopp punkens trange rammer. Ikke minst var de dritgode til å spille, så får vi heller unnskylde dem at gitarister som The Edge og John Frusciante har oppgitt dem som sine viktigste inspirasjonskilder.

Plata består bare av 8 låter, fordelt over tre kvarter med grom vellyd. Tom Verlaines nasale, og litt tynne, stemme er én av flere sterke signaturer, og et bevis alene på at det å synge rock ikke har noe med utdanning og dyrking av det konformt rene og pene å gjøre. Man ville jo aldri bedt noen synge slik, og slik skapes unike fotavtrykk.

Det samme kan man si om gitarene. Herregud, G.I.T.A.R.E.N.E. Det Verlaine og Loyd gjør på denne skiva er makalaust. Gitarene flyter inn i hverandre og avstedkommer pur magi i hver eneste låt. Hvis bandet klarer å mane frem cirka 5 prosent av platas iboende genialitet, er det duket for en storslått opplevelse i Bukta, og iallfall for hardbarka fans.

Anbefalt skive: Da anbefaler jeg andreskiva «Adventure». Neeeeeeida. Kødda! Dritbra den også, for all del, men «Marquee Moon» (1977) er jo den som skal spilles, og da må – ja, MÅ – du også spille den, nyte den, digge den, elske den. Ja, da skulle det meste være sagt.

Se opp for: En armada av kids under 18 år, som kommer inn til Bukta via sjøveien. De har nemlig blitt fortalt av forfatter og tenåringspappa Endre Lund Eriksen at Television er deres favorittband, og nå vil de gå i land og angripe alle de uinteresserte gamlingene som er blant publikum, bevæpnet med hakapiker, avrevne gitarhalser og høtt. Slaget i Hafrsfjord, Trollfjordslaget og slaget ved Stiklestad vil gå i glemmeboka. Ungdomsopprøret i Bukta (UIB) vil måtte skrives inn i norsk historie.

På slutten 80- og første delen av 90-tallet var det mange britiske band som fikk for seg at det aller kuleste å gjøre i hele verden var å spille rocken så innadvendt, så støyete, dronete og ehhh…

bevissthetsutvidende

at den skulle høres ut som tonesatt, kruttsterk og livsfarlig narkotika.

Og den burde helst fremføres live med ryggen til publikum, eller – i beste fall – med blikket festet i egne sko.

En på papiret helt ellevilt elendig idé, men genren som dermed fort fikk knaggen «shoegaze», skulle vise seg å appellere som bare rakker’n. De fremste eksponentene her var My Bloody Valentine, den tidlige utgaven av Ride og selvsagt Slowdive, og sistnevntes status har bare vokst etter at de ble oppløst, noe som nok har vært ganske motiverende for en lukrativ gjenforening. Dette blir høyt.

Anbefalt skive: «Souvlaki» (1993), den klassiske andreskiva deres. Alle som sier noe annet tar feil. Jeg har, som kjent, alltid rett.

Se opp for: UIB har nå tatt helt av, og nå kommer det hundrevis av barneskoleelever opp fra havet i dykkerdrakt og snorkel. Hærfører Endre leder an troppene, og til melodien av Cornelis Vreeswijks (en annen gamling som har sine mest lidenskapelige fans blant dem under 18) klassiker «Turistens klagan» synger han harmdirrende, av fulle lungers kraft følgende: «Na na na na na na na na Slowdive! Na na na na na na na na Slowdive! Na na na na na na na na Slowdive! Åååååh Na na na na na na na na Slowdive!».

De selvbestaltede kongene av rock spilte sin siste konsert på norsk landjord i nettopp Tromsø, helt tilbake i 2005.

Folk gråt, folk lo, folk danset, folk hoppet opp og ned, folk dro ut på byen etterpå og drakk seg sanseløst fulle.

Det var rist, det var vakkert, det var rørende. Gluecifer spilte i løpet av sin karriere på hele åtte forskjellige scener i Ishavsbyen – noe som må være tilnærmet rekord for et band utenbys fra. Blå Rock Cafe, Strøkets underetasje og overetasje, Kaos (under navnet The Lard Ass Five), Studenthuset Driv (sammen med The Hellacopters), Rica Ishavshotell, Macks tomgodslager og Verkstedet på Kulturhuset, hadde alle sammen Gluecifer på besøk.

Og det var dritbra hver bidige gang. Med den ene foten i Misfits’ beinharde punkrock, og den andre i traktorsporene fra AC/DC, MC5 og Cheap Trick, og den ehhh… tredje foten i den illsinte og livsfarlige rockscenen hovedstaden var en trofast leverandør og eksponent for, slo de gjennom stort i Skandinavia, og turnerte hele kontinentet en drøss ganger, samt flere runder i USA.

Sammen The Hellacopters, Turboneger og masse amerikanske band i sin samtid, var de med å revitalisere rocken til gagns. De spilte inn fem skiver og en bråte singler og EP-er, mange av dem på et skyhøyt nivå. Likevel var det live de virkelig kom til sin rett. Gud hjelpe, så bra de var.

Nå er de heldigvis tilbake, 21 år etter de første gang gjestet byen. Det var undertegnede som booket dem da, for 5.000 kr, to kasser øl og 5 pakker Rød Prince, i verdens korteste kontrakt sendt på fax. Det ryktes at Bukta har strukket seg flere tusen kroner over. Dette blir stort.

Anbefalt skive: «Automatic Thrill» (2004), deres svanesang. Men sjekk ut den doble samleren Best of and Rarities» (2008) for ytterligere dypdykk.

Se opp for: Undertegnede. Da er jeg ferdig på jobb, og har null ansvar, og vil helt garantert bare stå med ryggen til scenen og skryte og bryske meg for at jeg var en av de 22 som så O-Men live da de var i byen, bandet som var forløperen til Gluecifer. Når utsagnet «Det var myyyyyye bedre da de het O-Men» kommer, er det lov å slå og sparke. Bare hils fra meg til meg og si det, i fall jeg har glemt det av. Slå hardt. Slike folk må straffes, ass.

Paradisbukta

De er en trio, men er svensk, så her casher de inn hele femti prosent av de underliggende påstandene i bandnavnet.

I Norge har ikke Gøteborg-bandet fått skikkelig klem på karrieren, men det bubblar och kokar derunder, som det heter på godt norsk.

Bandet har pumpet ut åtte skiver, i et musikalsk landskap som er temmelig særegent, der elementer av Vreeswijk, Bob Hund, Tom Waits, Bob Dylan smeltes sammen med den største selvfølgelighet, og der frontfigur Matti Ollikainens dramatiske og intense vokal er største signatur. Tekstene er så mørke og brutale at de får Tor Jonssons dikt til å fremstå som tekstene til gladkristne russesanger. Kan fort bli en av årets overraskelser på mange, dette.

Anbefalt skive: «Som ett spjut genom dagarna» (2016), både fordi tittelen er helt suveren, og fordi coveret er så lite Jan Eggum som det går an.

Se opp for: Svensker. De er fortsatt høye på pæra etter Fotball-VM og gårsdagens Hellacopters-konsert, og nå tror de at de eier hele jævla Bukta, og før vi vet ordet av det er Telegrafbukta annektert, og vil måtte nevnes i samme åndedrag som Herjedalen, Jemtland og Krim.

Da de lokale heltene debuterte i 2016, ble deres musikk i herværende avis beskrevet som «apokalyptisk gjørmerock» og «dommedagsboogie», klistrelapper utelukkende ment positivt.

I år fulgte de opp, og siterer derfor min makker Helge Skog, i hans bejublede anmeldelse av skiva:

«Musikken veksler fra det brutale til det mørke, med atmosfæriske partier som sørger for frisk luft og stagger potensiell musikalsk råte. Heave Blood & Die balanserer på kanten til å bli for introverte til å fungere optimalt i langspillerformatet, men et totalt fravær av dårlige/middelmådige låter, og en fin musikalsk uforutsigbarhet, holder lytteren på tærne, og sørger for variasjon i pulsen. Presseskrivet beskriver «Vol. II» som en kniv i ryggen og en blomst på lokket av kista di. Jeg kaller den et 45 minutter med kontinuerlige dødsstøt mot kjedsomhet – i alle fall for oss som liker det seigt, tungt og jævlig».

Helge Pelge Blåsebelge! Han er flink, han, ass!

Anbefalt skive: «Vol. II» (2018). Les over hvorfor.

Se opp for: Ordfører Kristin Røymo. Som ordfører vet hun at det er viktig å heie på alle lokale band, uansett hvor mye kaotisk piggtrådlurveleven de lirer av seg. Hun vil derfor dulte i alle som står rundt henne under hele konserten og brøle inn ørene på dem, med skingrende «skjære frossen fisk»-stemme «HIV BLOODY KAI» é et glimrende bevis på at vi é arktisk hovedstad og, de plassere oss på kartet og løfte fræm det arktiske og … ehhh… sa æ ARKTISK hovedstad? Ikkje? Da sir æ det. ARKTISK HOVEDSTAD! ARKTISK HOVEDSTAD! ARKTISK HOVEDSTAD!»

Lokal gjenforening!

Det er jo stas. Det er nå hele 20 år siden de startet og 8 år siden de sist sto på en scene under Bukta, det nå gjenforente orkesteret.

Tilbake i de dager var det en svært begavet herremann i en annen publikasjon i byen som skrev følgende om bandet (som var så bra at det synes håpløst å skulle overgå det). Man skal, som kjent, kjenne sin begrensning.

«De er selvutnevnte konger av tromsø-hardcore, og dét uten å vekke noe som ligner protester fra noe hold. Med rette. Det er utrolig mye sutring i Band-Norge om mangel på statsstøtte, gratis øvingslokaler, turnéstøtte, innspillingsstøtte, late plateselskaper, uinteresserte management osv. og det er i bunn og grunn ganske irriterende. Historien om Turdus Musicus burde i så måte gis ut i bokform til alle disse furtefusentastene, for de har turnert i flere verdensdeler, gitt ut skiver og promotert seg selv og stått på med et energinivå som nesten overgår det de gjør på ei scene. Men bare nesten, altså». Det var knallbra skrevet, må jeg si. Enig i alt!

Anbefalt album: Gir jo ut et album nå under Bukta, en knallert av en samler, med den megetsigende tittelen «1998-2010». Sjekk ut den.

Se opp for: Livredde og oppgitte ornitologer som har betalt seg inn bare fordi de trodde at Turdus Musicus var et a cappella-plystreensemble som utelukkende laget sanger tuftet på plystrelydene fra rødvingetrosten, som for uinnvidde og per i dag bærer det latinske navnet turdus iliacus, men som før het turdus musicus. Hvem sa at man ikke lærer noe av rock’n’roll? Ikke jeg, aka Fuglegon.

Little Henrik

18:00: KOSMIK BOOGIE TRIBE (N)

19:50: CASTRO

21:55: NORSK RÅKK