Men hvem er alle disse artistene, hvilke skiver bør du sjekke ut med dem, og hva skal du egentlig se opp for?

Ro bare helt ned, for den raffe, standhaftige og alltid like pålitelige kraftkaren og superhelten Egon Holstad har alle svarene du trenger, og vil her ta deg gjennom samtlige av dagens artister på de to største scenene. For en helt fantastisk mann han derre Egon-kisen er, asså!

Telegrafbukta

Etter formiddagens gratiskonsert er det Senjas fjerde største sønn (etter Helge Stangnes, Arvid Hanssen og Trollet), Moddi, som skal varme opp stive og kalde festivalrumper.

Moddi har vært aktiv artist i et drøyt tiår nå, og har gjort seg bemerket land og strand og fjord rundt med sine finurlige viser og tekster, mottatt masse priser og utmerkelser, og har spilt på mer eller mindre rubb og stubb av det som er av festivaler og konsertlokaler rundt om.

De to siste årene har han også skapt mye virak rundt skiva «Unsongs», en samling låter han har tonesatt med egen musikk, der fellesnevneren er at de er forbudte og sensurerte på sine respektive hjemmebaner. Men i Bukta er alt lov, så her er det ingen grunn til panikk.

Anbefalt skive: Nevnte «Unsongs» (2016).

Se opp for: Frederic Hauge. Nå har han holdt kjeft i alle disse år, men med 18 halvlitere Bukta-øl innabords klarer han ikke holde tett lenger, og nå bikker det over for ham. «Det var JEG som fant opp konseptet «Krøller, islender og olje er noe dritt!», og nå krever jeg kred og økonomisk kompensasjon, din protestfusentast!», roper han, mens vaktene drar ham ned i fjæra og kaster ham på havet.

De er virkelig et av flaggskipene fra byen, og et av hovedkapitlene den dagen Tromsøs musikkhistorie skal skrives.

Med rette.

Bel Canto laget innovativ pop og preget denne delen av norsk musikk på nittitallet mer enn noen, kunstnerisk som kommersielt. Alle platene deres entret topp 10 på den berømmelige VG-lista, mens de sopet med seg panegyriske anmeldelser og Spellemannpriser over en høy sko.

Da Geir Jenssen forlot trioen, etablerte han seg fort opp som en pioner innen ambient, og er den dag i dag som en nestor å regne, både i Norge og utlandet. Det sier ett og annet om den kreative kraften dette bandet hadde i seg.

Bel Canto har ikke gitt noen svake skiver, men det er uansett ett album som oftest stikker seg ut, når du ber folk plukke en favoritt, og det er tredjeplata, 1992-albumet «Shimmering, Warm & Bright», og i dag er det dette albumet som skal fremføre i sin helhet. I fjor spilte de på Øyafestivalen, en konsert som mottok stående ovasjoner fra pressen. Nå spiller de på hjemmebane. Say no more.

Anbefalt skive: «Shimmering, Warm and Bright» (1992) føles ganske opplagt her, ja.

Se opp for: Geir Jenssen. Han har nemlig rodd helt fra sin kunstnerbolig på Senja, og vil sitte ute i den knallgule og hjemmesnekrede spissbåten, hytte med en høtt i nevene og rope «Jævla sell-out! Bandet var jo myyyyyye bedre på åttitallet! FOR Å SI DET PÅ DEN MÅTEN!!!»

Han skulle egentlig stått på scenen med sitt nye band Paradise, men da dette orkesteret la ned sine bedrifter tidligere i år, hentet han like godt inn sitt eget backingband, og hjalp dermed Bukta unna ei knipe, noe publikum selvsagt har vist å sette pris på.

Sivert er på sett og viss ultraaktuell i disse tider, da Madrugadas gjenforening nylig ble annonsert, noe som gjør at nok kan krysse fingre og tær for neste års festival.

Da han spilte på Bukta forrige gang, var det en helt enormt klok mann som skrev det som trengs å sies om saken: «Å si noe nytt om Sivert på Buktafestivalen som ikke allerede er sagt er vanskeligere enn å finne opp krutt. Ikke er jeg spesielt god i kjemi heller. Uansett: Sivert er en av landets største, mest bejublede og høyest elskede artister. Og det er verken underlig eller ufortjent. Som en fryktelig klok mann nylig skrev: «Sivert Høyem er anti-teit». Amen».

Stort bedre kan det rett og slett ikke sies, må jeg si.

Anbefalt skive: Han har en uhyre sterk katalog, men jeg synes den brillefine og doble liveskiva «Live At Acropolis - Herod Atticus Odeon, Athens» (2017) er en helt suveren samling låter fra hele karrieren hans.

Se opp for: Gamle og fulle menn som står med ryggen til scenen og roper «Æ kjenne han Sivert!!!» under hele konserten, og som allerede under introen, før bandet har gått på scenen, begynner å brøle etter «Majesty».

Det er ingen grunn til å prøve å overgå genier som allerede har gjort noe man selv skal gjøre, og derfor gjentar jeg heller det et geni skrev da Sondre Justad toppet plakaten på festivalen Rakettnatt i fjor:

«Justad kan trygt kalles en komet i Pop-Norge. Først måket han ut fire singler, som alle ble hits, streamet flere millioner ganger og spilt overalt på radio, og så kom debutplata som bare fulgte opp suksessen, med påfølgende Spellemann-nominasjoner og et kobbel av kritikere som løftet han ytterligere opp. Skiva lå i over et år på VG-lista noe som ikke akkurat er hverdags».

Spot on! Justad er en vaskeekte popstjerne, og leverer varene fra en scene, så vel som i intervjuer, der han er befriende lite selvhøytidelig eller fjasete. Bra mann, Sondre.

Anbefalt skive: «Ingenting i paradis» (2018) er fortsatt som blodfersk å regne, og da er det selvsagt lett å velge den.

Se opp for: Et brutalt masseslagsmål rundt bordet med tørrfisk og hammere, der den endelige dommen skal falle, nemlig den underliggende, kulturelle borgerkrigen alle har kjent ligget i lufta helt siden Buktas lørdagsprogram ble spikret, også kjent som «Hvem er best? Han Sivert eller Han Sondre?»-krigen. Dette kan bli stygt, og tørrfisken skal jaggu få kjørt seg.

Paradisbukta

Hvis man i det hele tatt skal ta i bruk begrepet «politisk korrekt» innen rock, er det få band som kler begrepet dårligere enn The Dwarves.

Jeg har personlig digga bandet siden «Blood Guts & Pussy»-skiva.

Altså, det var i 1990, jeg var 19 år og et amerikansk punkrockband ga ut ei skive med to nakne damer og en naken ehhh… «kortvokst» på coveret, alle sammen gnidd inn i masse blod. Slikt gjorde inntrykk på en guttepjokk fra Fauske. Og dette var en tid da man drev og nominerte Anne Grete Preus til klassen «rock» i Spellemannprisen.

Men jeg elsker The Dwarves, og med Nick Oliveri i deres nye lineup er det mye som tyder på at en og annen sart sjel som kommer til å sette tørrfisken på tvers i halsen, når kultbandet kommer på scenen og drar skinnet av rock’n’roll-pølsa.

Anbefalt skive: «Blood Guts & Pussy» (1990) er obligatorisk lytting for alle som elsker punkrock, men skal du bare høre én låt av dem (som selvsagt er helt tullete), anbefaler jeg å sjekke ut den helt, helt, HELT fantastiske popknallerten «Salt Lake City».

Se opp for: Ikke se opp. Se heller bort. Eller ned. Eller lukk øynene. Dette kan bli stygt.

«Tysk powertrio som beveger seg mellom seig psykedelisk stonerrock og hypnotisk blues, med tydelige inspirasjon fra progressiv folkrock og indisk raga», skriver Buktafestivalen selv på sine sider, og da er det vrient å legge til så forbanna mye mer.

Men det er uansett gledelig å registrere at Tyskland begynner å få dreis på rocken sin, så de i fremtiden kan slippe å bli forulempet med dårlige vitser og ordspill om Scooter og Böhse Onkelz. Og Wenche Myhre.

Anbefalt skive: «One with the Universe» (2017) er deres foreløpig siste skive, der 5 låter tværes ut i 45 minutter. Dette er ikke The Ramones, for å si det sånn.

Se opp for: Wenche Myhre. Hun har til nå vært dronningen av tysk musikk, sett med norske øyne, og derfor føler hun, naturlig nok, at Samsara Blues Experiment utgjør en trussel på statusen. Derfor har hun vært ned i kjelleren og spadd opp den gamle gummibåten hun brukte i sin egen musikkvideo til 1970-hiten «Er hat ein knallrotes Gummiboot», og vil komme roende forbi scenen under konserten, syngende på låten sin, gjennom verdens største megafon. Wenche, altså. Ble bare enda mer trøkk i henne etter hun fylte 66 for fem år siden.

Her er det perfekte bandet å høre på, om man lider av hangover, migrene, sarte nerver og solstikk, og du har lyst til å bli avlivet med lyd.

Metz er et temmelig ekstremt rock’n’roll-band fra Canada, som med sine tre skiver har mottatt masse heder og berømmelse, attpåtil belønnet med kontrakt hos for lengst attråverdige SubPop records, der de på sitt siste album, «Strange Peace», fikk sjølaste Steve Albini (Nirvana, Pixies, PJ Harvey, Killdozer, The Fleshtones og tusen andre) i produsentstolen.

Jesus Lizard er den mest opplagte referansen her, men temposkiftene og det kontrollerte kaoset minner meg også om SST-heltene i Minutemen. Det hadde vært total katastrofe å sette opp Metz som første band ut på den største scenen torsdag. Som siste band ut på Paradisbukta lørdag synes det derimot som en brillefin kombo.

Anbefalt skive: «Strange Peace» er den siste. Hør på den.

Se opp for: Sarte festivalgjengere som nå har fått nok av dette lurvelevenet de kaller rock’n’roll, og som i et siste forsøk på å overleve, febrilsk stapper tørrfisk i ørene, før de legger seg på knær og ber til høyere makter om at Sondre Justad snart må komme i gang på hovedscenen.

Little Henrik

18:30: ÅRABROT (N)

20:15: REGNVÆR (N)

22:15: BARREN WOMB (N)