Når Bel Cantos karriere skal oppsummeres, er det de tre første platene det handler om, hvis man skal være dønn ærlig. Dem, og kanskje singelen «Rumour» fra fjerdeskiva «Magic Box» - bandets eneste ordentlige hit. Heldigvis er dette noe bandet selv også har skjønt.

Det er derfor de velger å spille tredjeskiva «Shimmering Warm and Bright» fra 1992 i sin helhet på Bukta. Spørsmålet man alltid stiller er om den har tålt tidens tann, eller om den er av dem tannlegen burde trukket. Det er tross alt 26 år siden, og det er jaggu ikke alt fra den tiden som funker like godt i dag.

Bel Canto har dogmatisk nok bestemt seg for å spille albumet i sin opprinnelige rekkefølge, og begynner oppskriftsmessig med «Unicorn», hvor Anneli og backing-vokalist Jane Kelly tryller frem nydelige sangharmonier. De to samarbeidet også på Dreckers soloturné, og er svært samkjørte.

En ting man kjapt kan slå fast er at Anneli Drecker fortsatt har sin stemmeprakt intakt, noe hun til gagns viser på «Summer». Hun blir en sterk utfordrer hvis man en dag skal krone Norges fremste poprøst.

Anneli beviser også at skoletysken ikke er glemt, idet den lettere barokk-inspirerte «Die Geschichte» fyller øregangene. Nils Johansen hjelper til med en raspende gitar, og låten havner til slutt over i etnoland. Bel Canto er ikke noen opplagt Bukta-booking, men festivalen trenger sårt noe slikt, som motvekt til all ur-rock’n’rollen.

Bukta-publikummet er imidlertid ikke trenet i å lytte til slike stemninger, og går i gang med kakling, selv blant dem som står langt fremme. Bel Canto bruker ikke Slowdive-trikset med å spille så høyt at samtaler foran scenen ikke blir mulig. Vil dette bli konsertens bane?

Småpratingen går imidlertid over i allsang når «Shimmering Warm and Bright» toner ut av PAen. Det har aldri vært tvil om at tittellåten er platas store hit. Jubelen understreker definitivt dette.

«Da er vi kommet til side B», sier Anneli ironisk, og går i gang med «Sleep in Deep», en akustisk affære med bare henne og Nils’ enkle, men effektive, gitarriff.

Massene utfordres ytterligere av instrumentallåten «Buthania», hvor Nils spiller et Midt-Østen-inspirert tema på fløyte, backet opp av heftig perkusjon fra Andreas Eriksen. Dette er av sporene man ville trodd de droppet når albumet skulle fremføres live, men den funker forbausende bra i sammenhengen. Låten er en viktig grunn til at «Shimmering …» ble et så godt sammensatt og helhetlig album, og at den har tålt tidens tannpuss så bra.

Konserten blir litt som en tidsreise, for dem av oss som er gamle nok til å få med oss albumet da det kom ut. Av tingene jeg hadde helt glemt, er det at plata blir sunget på så mange språk.

I «Le Temps Dégagé» viser Anneli seg frem på fransk, tror jeg. Fransk er gresk for meg, som min far pleier å si. Jeg mistenker også at det må være fransk med nordafrikansk aksent, for plutselig er det fullt nomadekjør fra Sahara. Folk retter opp ørene og begynner å klappe, inntil den kulminerer i en oasefest med skummel strupesang fra Anneli. Hvis du noen gang lurte på om hun kunne vært black metal-vokalist, er svaret ja.

«Spiderdust» trekker det tilbake i popverdenen, men sangen har likevel intensiteten til å løfte settet til nye høyder. Anneli serverer djevelsk vokalgymnastikk, som en slags belcantosk motsvar til Gluecifers lange gitarsoloer. Majestetisk er det i alle fall.

«Mornixuur» avslutter plata, men er kanskje ikke noen ideell låt å avslutte et sett med, i sin tandre innpakning. Heldigvis har Bel Canto skjønt dette, og drar i gang «Agassis» som bonusnummer – det mest energiske sporet fra debutskiva «White Out Conditions». Trolske Balkan-toner som frembringer trampeklapp fra sletta.

Jeg må innrømme at jeg var skeptisk da jeg hørte at Bel Canto skulle spille på Bukta, og ikke minst at de bare skulle spille sanger fra én plate. Mine spådommer ble betraktelig gjort til skamme. Bravo!