Et mesterverk som bryter alle regler

Flinke raringer er gode raringer.
Karin Park og Kjetil Nernes i Årabrot har laget årets beste norske album så langt, ifølge vår anmelder. 
        
            (Foto: Thomas Knights)

Karin Park og Kjetil Nernes i Årabrot har laget årets beste norske album så langt, ifølge vår anmelder.  Foto: Thomas Knights

Årabrot har sørget for en fin og rar reise siden debuten for 15 år siden. Grunnlegger og bandsjef Kjetil Nernes fortsetter å harve over ny musikalsk grunn, med utgangspunkt i den kaotiske støyrocken fra fordums tid.

På det Spellemann-vinnende 2011-albumet «Solar Anus» ble bandets løse tråder samlet i en mer treffsikker musikalsk knyttneve, og 2016-skiva «The Gospel» var et formidabelt verk født ut av Nernes’ kreftsykdom. Man skal selvfølgelig vokte seg for å si at alle brikkene har falt på plass, men «Who Do You Love» kan det bli vanskelig å tangere.

At et band oppkalt etter en søppelfylling i Haugesund skulle ende opp med å levere et mesterverk som dette, måtte selv Nostradamus ha hatt både tidsmaskin og jukselapp for å kunne anta.

Les Øde øy-intervjuet med Kjetil Nernes her: «Valget er trygt som melk. Det blir kapteinen!»

Denne plata er et sammenhengende prov på at Nernes har utviklet seg til å bli en komponist av rang. Låtene stopper ofte opp før de hopper uforutsigbart videre i nye retninger, men det er alltid en sammenheng i hans søken etter kunstnerisk klimaks. At det låter så uortodokst og uskolert, holder lytteren på tærne. Pang! Der fikk du plutselig ei musikalsk flathånd susende inn fra blindsonen.

Haugalendingen har alltid brutt reglene med et sleskt glis om munnen, og på album nummer ni (?) har han lykkes i å finne en alternativ rute til nye musikalske høyder. Idet refrenget på «A Sacrifice» slår inn – tilsatt enkle, nesten ekle stikk fra pianoet – er vi farlig nært et styggvakkert nirvana.

Nernes er en avant garde motherfucker som også kan rocke. Dette er en sjelden kombinasjon i 2018, der de flinke raringene er vanskelige å få øye på – i en tett skog av artister med langt større selvbevissthet enn kreativitet og mot. Frontmannens smått bisarre «gnålestemme» balanserer da også konstant på grensen til det atonale – noe The Gun Clubs Jeffrey Lee Pierce gjorde til en egen kunstform på 80-tallet.  

Albumcover 

Albumcover 

 

Nernes’ ektefelle Karin Park har vært et regulært bandmedlem i senere år, men nå hører man at hun har fått større innflytelse på musikken. Årabrot har blitt langt mer melodiøs de siste årene, og her er den svensk-norske artisten sentral. Hun veksler fra å kose varsomt med sine tangenter, til å angripe dem med en voldsom vrede.

Park tar, med stort hell, over mikrofonen på to av låtene. Stemmen kan minne om en mer teatralsk Carla Torgerson – eventuelt en Nico med bredere register. På den nedstrippa «Pygmalion» akkompagneres hennes autoritære røst av et kirkeorgel, med et forheksende resultat. 

Musikken er smart utført og enkelt, men godt produsert. Basisen er som regel en primitiv rytme og et utrolig enkelt riff, men parallelt med grunnfjellet kommer det rekende mye melodisk snop i lydbildets ytterkanter.

For å kunne lage såpass sammensatt musikk som dette må man ha mange farger tilgjengelig på paletten. At bandet i 2011 vant sin Spellemannpris i metal-kategorien, er prov på at musikken alltid har vært vanskelig å sette den kategoriske fingeren på.

To holdepunkter fortsetter allikevel å dukke opp i mitt hode når jeg lytter til Årabrot: Åttitallsplatene til Nick Cave & The Bad Seeds, samt støy/hardcore-band som Unsane og Hammerhead – som gjorde den amerikanske østkysten til et enda mer guffent sted i sin tid.

«Sons and Daughters» runder av denne ni låter lange plata på nydelig vis. Kommer det ut et bedre norsk album enn «Who Do You Love» i 2018 blir jeg positivt overrasket. Plata har kjørt kroken dypt i skallen min, og lokket meg tilbake til headsettet mange ganger den siste uka.

Om Årabrot har mulighet til å nå et større publikum, er denne plata deres klart beste sjanse så langt i karrieren. Bandets popularitet og utbredelse er for så vidt irrelevant, men av hundre prosent egoistiske årsaker håper jeg at ekteparet Nernes/Park fortsetter å lage musikk sammen. En mer evnerik og, ja … spennende, duo skal man lete lenge etter.