Comebacks er sjeldent noe særlig å henge på juletreet, i hvert fall når det kommer til studioskiver. Det burde nesten vært vurdert et forbud mot slikt, at man ikke får lov å gjenforene seg, om man ikke lover å la være å gå i studio. OK, det finnes unntak, men de er sjeldne, og de kan telles på to hender.

San Diego-bandet The Morlocks er ikke et band altfor mange kjenner til, og selv blant kjennere er det neppe bandet som har fått en til å tatovere inn logoen deres over ryggtavla si, eller reist halve kloden rundt for å se. The Morlocks har kødda til dette nå, for dette er et vitalt festfyrverkeri av hard, kontant og fengende rock’n’roll, og det er – takk og lov – festet til riller.

De debuterte helt tilbake på midten av åttitallet, og har siden sluppet skiver i høyst sporadisk tempo. Ingen av disse er mer enn «lovende» og «artig å ha i bunken/hylla». Jeg har to av dem, med noen bra låter spredt mellom mediokre spor. Dette er noe annet. Dette er rock som sparker rumper, slik den i utgangspunktet var ment å gjøre, og den gjør det med bra låter, fremført selvsikkert, uten nøling, og med masse humor og glimt i øyet.

Jeg er alltid litt paranoid når det kommer til myter og rykter, men hvis storyen er bra nok, liker jeg å ta de til meg, uten å sjekke gehalten mer enn sånn passe. Dette er et slikt tilfelle.

Den eneste som er igjen fra The Morlocks tidligere dager er frontfigur og eksentriker Leighton Koizum. Mannen var etter sigende borte så lenge at alle trodde han var død, men i likhet med The Cramps’ Lux Interior, var ryktene om hans død betydelig overdrevne (selv om Lux døde på ordentlig til slutt, men over 20 år etter de første dødsryktene).

Han hadde derimot sittet i et meksikansk fengsel, for noe lurvete greier med knark og kidnapping, en kombo av fritidsaktiviteter man helt klart ikke bør skryte til meksikansk politi om. Spin Magazine skrev sågar en nekrolog. Sjølaste Morlocks-vokkisen var død, liksom. Det ble litt mer virak da Bowie logget av.

Da Koizum sto opp fra de døde, startet han The Morlocks på nytt, men bare med seg selv ifra bandets opprinnelige line-up. Nå er de basert i Tyskland, der Koizum visstnok utgjør eneste amerikanske innslag i orkesteret. Men det var åpenbart smart.

Skiva spruter av energi, og et vell av låter der de stjeler fra de beste og flinkeste. «Time to Move» er sjarmerende «Gimme Shelter»-tyveri, «Bothering Me» er Flamin’ Groovies som jammer over «Hey Joe», mens «You Don’t Know» høres ut som «Pictures of Matchstick Men» spilt av 13th Floor Elevators. I tillegg er det masse nikk og herlige partyreferanser til navn som The Nomads, The Chesterfield Kings, The Lyres og fjonge 60’s-nuggets.

Dette var fryktelig gøy, og noe så artig som ei knallbra rock’n’roll-skive. Den er både umiddelbar og slitesterk og anbefales således sterkt. Den er trykket i 500 eks på vinyl, hvorav 100 på lilla. Kan bestilles direkte fra selskapet Hound Gawd i Berlin, eller fra ei platesjappe nær deg. Eller strømmes. Selv ser jeg dem gjerne på en liten klubb nå, men helst ikke i Mexico. Sånn for sikkerhets skyld.