For seksti tusen år siden kjøpte man jo hele plater uhørt, og i hvert fall om det var bare så mye som én låt man ville ha.

Og hadde man uansett kjøpt skiva, var det bare å sette seg ned og nilytte, helt til noe av gullet fra innsiden klarte å presse gjennom lag med gråstein, for så renne ut i rommet og spre glede. Ja, dette er skrevet av en mann med minst én fot i grava.

Her hard dere 10 raffe og fjonge låter fra 10 ganske dårlige rumpeplater. Vårt eneste krav har vært at vi måtte like artisten eller bandet vi plukket skiver fra. Sånn for ikke å være helt kjip.

Here we go!

Egon Holstads 5 utvalgte

1. Rod Stewart «Farewell» («Smiler»)På tidspunktet da skiva kom, hadde Rod en katalog som var tilnærmet uangripelig. Verden og svorne fans satt sikkert med oppfatningen av at vår glade, hese, begavede, skamløse og drikkfeldige kåtskælk var ute av stand til lage noe dårlig, men dette er jo noe absolutt er stand til.

Her begynner han dessuten å bli litt lat, et fenomen som senere skulle prege store deler av karrieren hans. Meningsløse coverlåter av Chuck Berry, Sam Cooke og Bob Dylan, samt noe overskuddsstoff fra Linda og Paul McCartney («Mine for Me», men den er egentlig ganske fin) var beholdningen på hans første litt meningsløse utgivelse. Men så er det jo Rod, og i 1974 har han det fortsatt i seg, selvsagt har han det.

2. Raga Rockers «Doktor Doktor» («Raga Rockers»)Den selvtitulerte 2000-plata er bandets aller svakeste, og en skikkelig parentes i Raga Rockers-katalogen. Skiva er slapp og preget av tomgang og idéfattigdom, og jeg husker at jeg tenkte dette var det siste vi ville høre fra bandet. At nå var bunnen nådd.

Men dette er virkelig ingen kalkun, det er jo Raga Rockers for faen, og den inneholder et av bandets aller beste spor, den smått banale «Doktor doktor», en låt de i ettertid nesten alltid inkluderer i livesettene sine, og det er heller ikke rart. Tipper Michael Krohn gjør det bare for å vise fingeren til alle surpompene som disser denne skiva og denne perioden i bandets historie.

Doktor doktor!

Jeg driter blod.

Doktor doktor, hva kan det være for no?

Doktor doktor, er det hiv eller kreft?

Eller er det guds straff, fordi jeg aldri holder kjeft.

Doktor doktor, jeg trenger medisin.

Doktor doktor, jeg har for mye adrenalin.

Doktor doktor, det er noe som er galt.

Så gi meg diagnose, fort og brutalt.

3. Iggy Pop «Easy Rider» («Instinct»)Iggy hadde nettopp hatt sin største kommersielle suksess med skiva «Blah Blah Blah», men så syntes han det var så mange jyplinger der ute som drev og lagde såkalt heavy metal, uten å skjønne en puck av hva hard musikk virkelig er for noe, og hvor bra hard og aggressiv musikk kan være.

Og han hadde jo et poeng, men det hadde vært så mye bedre bare å peke på platene sine med The Stooges. I stedet følte han for å sette to strek under «Jeg har nok blitt gammel»-poenget, ved å lage ei hel plate med ny metal, eller pre-nu-metal, om du vil.

Så tok han med seg Steve Jones fra Sex Pistols og lagde den temmelig ikke så veldig bra «Instinct», mens de fleste fans, for ikke å glemme plateselskapet, rev seg i håret i ren frustrasjon. Men Iggy er jo verdens største bølle, og den tøffeste av alle, og han klarte derfor ikke å lage ei plate med bare crap på (det skulle han derimot klare ved en senere anledning).

4. Stone Roses «Love Spreads» («2 Coming»)Førsteskiva ble et slags musikalsk traume for England. Bandet var liksom «det eneste» som hadde skjedd siden The Smiths, og etter den bejublede debuten (som jeg fortsatt mer enn gjerne hører på) skulle det ta hele fem år før oppfølgeren kom.

Da første singel ble sluppet, trodde mange av oss at et nytt mesterverk var på gang. Slidegitarene, de sveipende trommene, Ians morgensteine og slentrende vokal, det var så forbanna kult. Husker jeg kjøpte den på både 7- og 12-tommer.

5. The Clash «This Is England» («Cut the Crap»)OK, denne er vågal, og er helt klart mulig å være uenig i, uten at jeg skal lage altfor mye oppstyr av det. Jeg er også åpen for at jeg var så ung da den kom at jeg ikke forstod hvor dårlig den var, og fortsatt lider av ungdommelig dumskap.

The Clash var i praksis oppløst i 1985, men ble likevel drevet videre av Joe Strummer og Paul Simonon, som attpåti fant ut at de skulle spille inn ei plate. Det burde de gitt faen i, og det det er vel en grunn til at ingen av låtene fra skiva «Cut the Crap» (jeg vil tro det var endel vitsing med den tittelen back then) endte opp på den doble samleren.

Helge Skogs 5 utvalgte

The Rolling Stones «Angie» («Goats Head Soup»)Utrolig nok er det en del folk som omtaler «Goats Head Soup» som et OK album. Jeg går ut ifra at disse: A) Ikke har hørt noen av de andre Stones-plateneeller B) Er i slekt med Mick eller Keef, og håper på å arve en liten den av formuen når The Glimmer Twins har spilt sitt siste riff – om et par hundre års tid.

«Goats Head Soup» kom ut i kjølvannet av en helt syk rekke klassiske album, som kulminerte i mesterverket «Exile on Main St.» året før (1972).

Midt i den illeluktende suppa av middelmådighet er det riktig nok ett ensomt gullkorn som flyter til overflata: «Angie». For meg står ikke «Angie» tilbake for Stones’ massivt hyllede balladeklassiker «Wild Horses». Mick Jagger hadde egentlig sin styrke i rollen som kåt og storkjefta bakgårdskatt, men i «Angie» kombinerer han dette med en troverdig følsomhet.

Public Enemy «Harder Than You Think» («How You Sell Soul…»)Det passer perfekt å gå videre med bandet som i første tekstlinje her ikke skryter av å være «The Rolling Stones of the rap game. Verdens sinteste rapper, Chuck D, hadde på dette tidspunktet (2007) blitt en godt voksen herre, og undertegnede hadde strengt tatt ikke hevet et kvart øyenbryn av Public Enemys musikk etter «He’s Got Game», men i «Harder Than You Think» leverte Chuck og Flavor Flav en musikalsk bitch slap av årgangskvalitet.

Hip hop er ikke musikkformen som oftest gir meg gåsehud, men «Harder Than You Think» er Public Enemys svar på temalåten til «Rocky». Tekst og musikk kunne her endt opp som en småflau oppdatering/oppsummering av bandets karriere, i og med at låten innledes av en sample fra debutplata. Så sier det bare PANG!

Musikalsk sett snakker vi ikke om samplinger, men snarere en særdeles vellykket omskriving av Shirley Bassey-låten «Jezahel». Blåserekka har alene større pondus enn Bård Hoksrud etter omvisning på pølsefabrikk.

Slayer «South of Heaven» («South of Heaven»)Å omtale «South of Heaven» som en drittplate er selvfølgelig så strengt at det grenser til sadisme. Men den kom midt mellom «Reign in Blood» og «Seasons in the Abyss», som ikke bare er Slayers to beste album, men to av musikkhistoriens ubestridte.

Plata er som en halt dverg plassert mellom Usain Bolt og en Carl Lewis som har erstattet salt med amfetamin. Unntaket er det innledende tittelsporet, som kan sende kalde gufs nedover ryggen på en lenestol.

Jeg utfordrer alle til å lage en topp 10-spilleliste av Slayer-låter uten å ta med «South of Heaven». Enhver ekte metalhead vil i så fall skjemmes hver gang han/hun titter i speilet. Jeg får fortsatt kick hver gang Tom Araya skriker «Before you see the light you must DIIIIIIIEEEEEEEEEEEEEEEE!»

Dolly Parton «Jolene» («Jolene»)At albumet «Jolene» ble elevert til klassikerstatus eller at Jack og Meg White rundt millenniumskiftet snublet og jamret seg gjennom Dolly Parton-perla, er noe av en gåte. Låten er jo rent gull, med et originalt arrangement, utrolig delikate produksjon, pluss en helt fantastisk vokalprestasjon fra Dolly selv. Men resten av Parton sitt 1974-album er like oppblåst som … vel, du vet.

Bruce Springsteen «Outlaw Pete»Etter oppturen med «Magic»-albumet var det all grunn til å ha forventninger da en tilsynelatende revitalisert Brooz fulgte opp med nytt album to år senere, i 2009.  «Outlaw Pete» var da også en glimrende innledning på et album som skulle vise seg å være like råttent som en «solmodnet» grillpølse (Nei, «The Wrestler» var bare et bonusspor slengt på for å bøte på skaden).

«Outlaw Pete» er en atypisk Springsteen-låt i og med at den er så lang, og at historien er enda mer direkte enn vanlig. Det er et svulstig, tungt orkestrert epos som treffer blink, i motsetning til dad rock-parodiene som følger.