Tittelen på comebacket til stonergigantene peker i retning selvbiografi, men stammer fra en drøm DJ Muggs hadde etter å ha sett på litt for mange Salvador Dalí-bilder mens han røykte vannpipe. Nei seriøst, DJ Muggs hadde en drøm om at han var en mann med elefanthode (om jeg har forstått riktig). Hans første Cypress Hill-plate på 15 år er derfor et konseptalbum om dette. En selverklært «hallusinogen»-plate som skal påkalle både Cypress Hills glansperiode og hippietida.
Det sies kanskje litt for mye i klartekst i innsalget, men skal man anklage Cypress Hill for å være ... Cypress Hill? Skulle Lemmy ikke lagd låter om andre verdenskrig? Ramones kledd seg i joggedresser? Så klart er «Crazy» mer en et lite nikk til udødelige «Insane In The Brain», men er det bra? Ja, det er det faen meg, og Cypress Hill er i sin fulle rett til å forvalte de klisjeene de selv egenhendig brakte til bordet.
Og de velter seg i klisjeer som Erik Solheim gjør i bonuspoeng. Les tracklisten. «LSD», «Locos», «Referman» og, hold deg fast, «Stairway To Heaven». Disse er dog mer fokuserte enn man skulle tro.
DJ Muggs er sjefarkitekten bak Cypress Hills egenart og uttrykk. Åpenbaringen, eller drømmen om elefantene om du vil, fant sted i Egypt. Der oppdaga han og Sadat & Alaa Fifty Cent, to lokale «Electro Chaabi»-legender. De sitter som hundedritt i kram snø på «Band Of Gypsies», og de, eh, orientale vibbene, som Muggs har plukket opp via gatemusikanter i Midtøsten kler meksikansk gjengkultur møter Carlos Castenada-filosofien til Cypress. Det gjør også einstøingen Gonjasufi, som lager underfundig lo-fi beats som vi nok hadde kalt triphop på 90-tallet. Apropos: enten er det faktisk Beth Gibbons fra Portishead som synger på et par spor, ellers kunne det like gjerne vært det.
Kirkeklokker, plateknitring, mørke strykere, skrekkfilmklimpring på piano, hammondorgel, sitar, oud og god, gammeldags elgitar. Hold på hatten, vi skal ned i kaninhullet.
Er platen ment som en syretripp så er den av det dårlige slaget, en sånn som maler fanden på veggen i høylys dag og sender deg inn i tvilens ødelandskap. Det er følelsen av å vandre gjennom skogen rundt Laurel Canyon på vei fra Charles Mansons sted til Frank Zappas ungkarshus, med en Jim Morrison på slep som tror han er øgle. For en klisjé! Og som det funker!
«Elephants on Acid» er lang, men hvert spor er barbert ned til konsise små brukerdoser. De mange instrumentale og psykedeliske snuttene som binder det sammen, bidrar også til kjærkomne avbrekk fra Mr. Nasal og Dr. Mageknip. De ligger også lavere i miksen men har også mindre å si, så det er ikke noe minus.
I 2018 trenger Cypress Hill egentlig bare et par låter til de kan dra inn i livesettene sine. At de da har giddet å legge så mye i å gi oss et såpass solid album er nesten rørende. Og uansett, så lenge de ikke får tid til overs til å lage flere plater med Prophets of Rage, så kan de egentlig gjøre hva som helst for min del.
