Albumet består av enkeltlåter spilt inn ved forskjellige anledninger, og ble ferdigstilt av Dahlqvists bandmedlemmer og produsent Chips Kiesbye – etter godkjenning fra Dahlqvists familie. Plata som «Strängen» aldri rakk å gjøre ferdig før han tok farvel, er et bilde av en artist med mye ugjort.
Disse åtte låtene treffer meg rett i hjertet. Ikke fordi jeg kjente Dahlqvist (ut over et par korte samtaler for mange år siden), men fordi musikken er så rå. Med rå mener jeg at dette er en artist som hadde åpenbart hadde forkastet alle former for image og pretensjoner, og bare pøset ut hva han hadde på hjertet.
At mannen hadde en del demoner han kjempet mot, kommer eksplisitt til syne gjennom både tekst og musikk på «Rock på svenska». Låttitler som «Farsan söp ihjäl sig», «E det OK» og Inte min vän» pirker i overflata på en artist som åpenbart hadde holdt mye tilbake. I disse låtene sprekker demninga totalt.
En musikalsk katarsis av denne typen kan lett bli ufokusert og kaotisk, men gode riff og melodier ligger i bunn av samtlige låter på denne plata. Mannen med de gylne hårlokkene hadde sterke bånd til musikken som inspirerte han fra barnsbein av, og «Rock på svenska» er en enkel og beskrivende tittel. Idet en andpusten og oppglødd Dahlqvist roper ut «Rocken e’ inte död», mot slutten av denne plata, må man være temmelig døv eller avstumpet for å si seg uenig.
De fleste kjenner «Strängen» – eller hans internasjonale alias «Strings» – fra hans tid i The Hellacopters, fra 1999 til bandet ble splittet 2008. Tospannet bestående av Dahlqvist og Nicke Andersson utgjorde i disse årene en gitarduo ingen andre band innen den såkalte skandirocken var i nærheten av å matche. Relativt få av Dahlqvists komposisjoner slapp allikevel gjennom nåløyet til gruppa – der bandsjef Andersson definitivt tok kvalitetskontrollen på alvor.
Denne plata er da også krydret med en rekke lekkerbiskener servert fra hans strengefjøl, men plata er mer som et testament over Dahlqvists evner som låtskriver. Denne siden fikk han vist fram glimtvis i Thunder Express/Dundertåget – bandet han dannet sammen med sin sørgelig underkjente kumpan Robert Pehrsson.
I «Rock på svenska» høres det allikevel ut som om alle brikkene har falt på plass, og at vår nå avdøde venn hadde samlet sine gamle tråder til en ny musikalsk identitet.
«Bangatan» er en gåsehudmaskin av en låt, som like gjerne kunne vært gjort av storheter som Joakim Thåström, Stefan Sundström eller Lars Winnerbäck. «Ingrid», Dahlqvists låt om datteren, er det faktisk vanskelig å lytte til, idet Dahlqvists stemme skjelver og sprekker på toppen av den vakre melodien.
Robert «Strängen» Dahlqvist rakk bare å leve i 40 år, men denne plata viser at han var blant Nordens mest talentfulle rockartister. «Rock på svenska» er ikke noen markedstilpasset, trendy eller «smart» utgivelse. Ei heller noe sammenrasket slurv født ut av tvilsomme motiver. Disse låtene er derimot en hyllest til rocken så god som noen, fra en av dens mest fingernemme og lidenskapelige disipler.
Som den norske rockpoeten Michael Krohn en gang sang: Trist at det skulle ende slik.
data-type="a" data-id="93559928">
