Hun synger fortreffelig, og harmoniene er presise som urverk

Kun fire måneder etter forrige plateslipp er den Oslo-bosatte Tromsø-jenta Stine Andreassen ute med ny musikk.
Når hun ikke er ute på svømmetur fronter Stine Andreassen både The Northern Belle og Silver Lining. 
        
            (Foto: Pressebilde)

Når hun ikke er ute på svømmetur fronter Stine Andreassen både The Northern Belle og Silver Lining.  Foto: Pressebilde

I juni serverte hennes kvartett Silver Lining en delikat debutplate, mens studioalbum nummer to med syvmannsbandet The Northern Belle slippes i dag.

Der Silver Lining i større grad tar utgangspunkt i folk-sjangeren, går The Northern Belle i bresjen for country-inspirert popmusikk. Og country-faktoren var betraktelig høyere på debuten, enn på «Blinding Blue Neon».

Fjøslukta er heldigvis ikke vasket helt bort, men denne gang værer mitt sanseapparat større doser pop, samt rock typisk for både vestkysten og rustbeltet i «junaiten». Lyttere som eventuelt rynker på nesen av slikt har uansett et hav av vindskeiv, kredibel og forutsigbar gubbe-americana å kaste seg ut i.

En sånn passelig klok mann omtalte The Northern Belle sin debutplate som «countrymusikk for folk som bruker Converse». Da blir det fristende å si at oppfølgerens naturlige publikum nå har utviklet en sans for voksenlivets mer sofistikerte vaner, og lagt rølp-og-moro-perioden bak seg.

Referansene til kanadiske Kathleen Edwards hører jeg fortsatt, men 2018-versjonen av The Northern Belle har like mye til felles med artister som Jenny Lewis og Taylor Swifts «Red»-æra.

Innenfor den såkalt alternative countrymusikken er det mange som både fortjener og higer etter retro-stempelet. The Northern Belle faller derimot ikke for fristelsen i å legge et musikalsk postkort i kopimaskinen, selv om det er elementer av både folk, honky tonk og outlaw-country i bildet på «Blinding Blue Neon». 

På «Blinding Blue Neon» er det proffe hender i arbeid, i alle ledd. Dette er vesentlig, siden den kyndige musiseringen sørger for en fargerik og innbydende topping på kaka. Felespillet til Johanne Flottorp skaper en fin kontrast til det for øvrig moderne og «urbane» lydbildet, mens Bjørnar Ekse Brandseth briljerer i sin birolle på pedal steel.

Produsentene Christian Engfeldt og Bror Forsgren har gjort en god jobb med å samle og porsjonere ut The Northern Belles syv menneskelige komponenter. Når så mange hender skal presse inn sine instrumentelle bidrag samtidig er det viktig med gode redaktører, eventuelt ryddegutter, ved miksepulten. Samtidig låter sluttproduktet i overkant komprimert, med nokså butte kanter.

Dette albumet innledes av de tre singlene som har blitt trillet ut i forkant. Denne nydelige låttroikaen troikaen flekser muskler få andre norske band kan matche («You’re Gonna Leave» er bandets finest hour så langt), men albumet flater litt ut midtveis. Enkelte låter sklir forbi uten å bite seg ordentlig fast. Livlige vind-i-håret-refrenger som i «Annabeth» kunne det gjerne ha vært flere av.

Andreassen synger fortreffelig, og harmoniene er presise som et urverk, men flere av melodiene har en avmålt fremtoning. Spesielt på balladene kunne både band og vokalist gått litt dypere i kjelleren, synes jeg. Soundet er som nypiska krem innledningsvis, men blir litt i overkant mettende etter x antall minutter. Den sassy og energiske «What I’ve Heard» blir derfor et friskt pust mot slutten.


iTromsø ønsker en åpen og saklig debatt. Vi fjerner fortløpende innlegg som er rasistiske, sjikanøse eller strider mot etikk eller lovverk. Vi oppfordrer alle til å være saklig og vise respekt for andres meninger, og forbeholder oss retten til å utestenge brukere som ikke overholder våre retningslinjer i kommentarfeltet.