Uncle Acid & the Deadbeats’ femte album innledes med kullsvart og autoritær trønderboogie, i «I See Through You». De intelligente arrangementene skaper en soundtrack-mystikk verdig en fin og passe tacky b-film.
Ah, herregud … så deilig det er at disse eksentriske rocketrollene er tilbake!
Bandets sjef og grunnlegger, Kevin Starr, er en fin og pussig skrue. Han har hatt sin egen vri på den okkulte rocken fra første riff på gitaren i Cambridge et tiår tilbake i tid. Starr har like godt sparket alle sine «deadbeats» fra bandet siden forrige album, men har på «Wasteland» beholdt sin særegne signatur. Disse åtte sporene fortsetter hans vandring gjennom rockens dunkle bakgater.
Uncle Acid har blitt omtalt som garasjedoom; en definisjon som i det minste er mye mer passende enn stoner eller metal. Der metal- og rocksoundet har utviklet seg til å bli en slags presisjonskonkurranse som gjør at lydbildet ligger farlig nært opp mot elektronika, utgjør Uncle Acid en motpol. De kan muligens anklages for å være påtatt lo-fi, men det låter jo fett – så hvem bryr seg?
Som på tidligere Uncle Acid-utgivelser er det de sortkledde skurkene Tony Iommi og Syd Barrett, samt den mannevonde utgaven av John Lennon, som utgjør Starrs heltegalleri. Men det er også friskt blod blant inspiratorene.
På «Shockwave City» beveger Uncle Acid seg ut fra sin komfortsone i 60- og 70-tallsrocken, og over til tiåret dominert av tupert hår og beinklær så trange at de utgjorde en trussel for genitaliene. Hovedriffet kunne like gjerne vært laget av Ozzy Osbournes «første» gitarist Randy Rhoads, mens «Blood Runner» er mer Iron Maiden enn en «Eastenders»-episode med Eddie i hovedrollen.
Pop er en litt underkommunisert bit av kaka som utgjør Uncle Acids smakspalett, og «Stranger Tonight» er nok et eksempel på en tiltalende pop-bunn i rock’n’roll-kakens reisverk. Bandet er allikevel ikke fremmed for en vandring ut i skogen, eventuelt ørkenen – som i drone-rockeren «No Return».
På det hovedsakelig akustiske tittelsporet dukker det jaggu også opp skokk av strykere i lydbildet, mens «Bedouin» er krydret med brennheite meksikanske trompeter, i reneste «Ring of Fire»-stil. I begge tilfeller kler melodiene den alternative instrumenteringen. Eksperimenteringen fremstår derfor ikke som krampaktig eller desperat – snarere som om Starr og gjengen har dratt fra gardinene, eventuelt ruslet ut av bunkeren for å dra frisk luft inn i lungene.
Etter å ha sett dem både på festival (Bukta) og klubb (Parkteatret, Oslo) ble det klart at Uncle Acids musikk fungerer uavhengig av arena eller kulisser. Med «Wasteland» blander gruppa drops med nye smaker inn i en stadig voksende godtepose. De velger å ekspandere, fremfor å bli sittende fast i sitt eget spindelvev.
Mitt førsteinntrykk av «Wasteland» var såpass avmålt et jeg vurderte å ikke skrive om den, men som samtlige Uncle Acid-plater blir den en bedre og bedre venn over tid. Britene er fortsatt blant nåtidens beste rockband, selv om deres to første album blir vanskelige å toppe.
data-type="a" data-id="94837936">
