Ingressen var typiske utsagn fra heavymafiaen som regjerte arkaden på Grillhouse, Ørnes. Helt til soundtracket til «Judgement Night» kom ut, og det skjedde en forbrødring på tvers av subkulturelle grenser.

Produsentene av plata var framsynte nok til å pare den gryende alternativrock-, grunge- og metalscenen med rappere, som raskt var i ferd med å bli de nye rockestjernene. I et USA hvor Ice-T reiste på Lollapollooza-turne og hadde Bodycount, Anthrax covret Public Enemy, Cypress Hill emulerte Jimi Hendrix og Rage Against The Machine rappet seg inn i moshpiten, traff de tidsånden så til de grader.

Også for oss bonjævler, som endelig hadde et album vi kunne pumpe på fest, uten å risikere bank.

Rap møter rock-konseptet er i utgangspunktet en verkende byll på crossover-begrepets rumpe, men av en eller annen grunn klarte Happy Walters å samle godt over dusinet vellykkede samarbeid på ei plate. Tracklistinga så i utgangspunktet ut som et mareritt, men fy faen det er mye gull her.

Dette er ei typisk sånn plate man hørte så til døde på fest før i tida, at den har stått og støvet ned i hjørnet av CD-hylla i 20 år og nesten grodd på seg ei ny jomfruhinne. Da er det ekstra digg å konstatere at det faktisk låter nesten bedre med etterpåklokskapsbrillene på.

Så kan jo Metallica, Bad Brains, Ice Cube og Funkdoobiest angre på at de ikke ble med. Og vi kan jo bare drømme om hvor fett Bad Brains og Ice Cube, som på denne tiden nettopp hadde sluppet «The Predator», hadde vært.

Det var også indirekte startskuddet for en nesten uendelig strøm av krampaktige og trasige remikser, for sjangeren nu metal, ja vi kan kanskje skylde helvetes Fun Lovin´ Criminals på «Judgement Night». Happy Walters, Cypress Hill-manageren bak soundtracket, gikk videre til band som Korn, som kanskje kan kalles katalysatoren for der vi befinner oss nå 25 år senere, på godt og (mye) vondt, med sine emo-fakter.

Tilstanden er nemlig annerledes i 2018. Rap og rock er nærmest smeltet sammen til en sjanger, subkulturene har avgått med døden, og er nå egentlig Post Malone og Trippe Redd rappere eller rockestjerner?

I dag har rappere Kurt Cobain som det store idolet, og spor av emorock fra 00-tallet fins overalt. Kid Cudi ledet an denne utviklingen og smittet Lil Wayne. Nå refererer Lil UzI Vert til Turboneger (som selv har begynt å spille «Jump» av House of Pain på sine egne konserter, red.anm.) og å gå på en rapkonsert er som å befinne seg i en My Chemical Romance-video.

Siden «Judgement Night» nå fyller 25 år velter vi oss i de beste rocka raputgivelsene. Vi vil tidsnok bli nødt til å ta for oss de mest avskyelige, frastøtende eksemplarene av arten.

Genistrek. Ozzy Osbournes kamprop fra starten av «Crazy Train» åpner ballet, før vi dras inn i kaskader av galskap.

OO-tallets hardkokte, klubbødeleggende crunk-sound var som skapt for å blandes med moshpartier og metalattityd.

Her er det perfeksjonert. Det er ikke Lil Jon som har produsert, faktisk, men av alle forsøk på å blande crunk og rock: dette er klassikeren. Tett fulgt av «Roll Call»-remiksen til Lil Jon & Da Eastside Boyz, hvor Bad Brains spiller «Re-ignition».

2000-tallet ga oss en mengde singler som dyppet beats i psykedelisk hardrock fra rundt hippietida.

Ære være Jay Zs «Takeover» (The Doors), Nas sin «Thief´s Theme» (Iron Butterfly) og Kanye Wests «Power» (King Crimson), men denne her er sørgelig forbigått.

Dessverre fikk aldri feite-Jonas klarert denne. Han kler det skranglete soundet og de bråkete trommene, og man skulle ønske han var mindre opptatt av markedstilpasning og mere opptatt av å rocke dritten.

På 70-tallet sprang graffitimalerne i New York i stor grad rundt på englestøv og hørte på Led Zeppelin, Sabbath og Hendrix.

Disse bandene tilhørte en tid da ikke nødvendigvis avstanden mellom rock (Zep, Cream) og funk/soul (Funkadelic, Sly Stone) var så jævla stor.

På denne, et spor som kun var på CD-utgaven av «O.G.» sampler Ice-T Sabbath og Zeppelin til stilkarakter 18, 18.5, 18, 19, 17. Basisen er samples fra førstnevnte selvtitulerte opus, det som introduserte oss for djevelkvinten, og blander den med «When The Levvee Breaks», kanskje tidenes hardeste trommebreak. «Brekk nokka nakka», som en viss plateaktuell Harstad-væring ville sagt, og rockfolket kjenner den fra Beastie Boys-slagere som «Rhymin´& Stealin'».

PE-produsentene Bomb Squad skal ha mye av æren for at rockefolket begynte å respektere rap.

Med sin «wall of sound»-tilnærming som fikk det meste annet av rap til å fremstå som visesang, gjorde de lydbildet sitt så tungt, suggererende og heftig at rockere begynte å headbange anerkjennende.

Det hjalp på å samarbeide med Anthrax, og å ha med Vernon Reid fra Living Color på «Sophisticated Bitch», men her sampler de «Angel of Death» med Slayer, slower den ned og lager en av de tyngste raplåtene til dags dato.

6. GUNSHOT «Mind Of A Razor» (1994)

Det tidlige 90-tallets såkalte «britcore»-scene sto veldig sterkt her til lands, og er noe av den hardeste hiphopen som har blitt festet til.

Selv om den var kanskje enda mer fristende å sloss til.

Gunshot var selve flaggskipet for sjangeren, og deres hurtiggående ragga-infiserte, Public Enemy-inspirerte hiphop var et perfekt soundtrack til et hvilket som helst ungdomsopprør. Da de tok tempoet ned to hakk, og fikk Shane Esbury fra Napalm Death til å spille gitar på remixen av denne historien om en ungdom på ville veier, var crossover-suksessen i hjemlandet et faktum.

Av den nye generasjonen med emorockete grungetilbedere, var XXX den store ledestjernen.

Er han sin generasjons Kurt Cobain? Litt tidlig å si, men at han er den sterkeste kandidaten er det liten tvil om.

I løpet av sin korte karriere tangerte han virkelig storhet flere ganger, og hadde nok kunnet tatt det uendelig langt, om han bare hadde fått sjansen. Denne hybriden av lo-fi soundcloud-trap, emoballader, grungete selvhat, lavmælt sårbarhet og en livsfarlig (bokstavelig) balansegang mellom dødsangst og dødsforakt gjorde det å lytte til XXXtentacion til en nesten sakral, spirituell opplevelse, selv før han ble tatt til dage, og endte opp som Soundcloud-rappernes største helgen.

4. RUN-DMC «Rock Box» (1984), «King of Rock» (1985), «Raising Hell», «Tougher Than Leather» (1988).

«Walk This Way» er en klassiker, men det er a) en rein coverlåt, som ikke gutta ville gjøre selv, og b) en breakbeat på linje med Billy Squiers «Big Beat» (Run-DMC «Here We Go», Dizzee Rascal «Fix Up Look Sharp» Jay Z «99 Problems»), som ble brukt til å breakdance til, og er nesten for en hiphoplåt å regne.

Og seriøst, at Run-DMC klarte å beholde noe som helst form for kred etter å ha rappet de avdanka, hvite proto-puddelrockernes tekst hele åtte år før Snoop gjorde coverlåten sosialt akseptabel i rap, er helt ellevilt.

Mange tror forresten det er Rick Rubin som fikk Run-DMC til å rocke. Det var nok Larry Smith som gjorde. Han produserte de første platene deres, og står bak de to førstnevnte her. Der er de kongene av rock, det fins ikke noen bedre.

Debuten «License To Ill» (1986), med studentfestfavoritten «Fight For Your Right To Party» og Kerry King-velsigna «No Sleep Till Brooklyn» satte tonen, og gjorde det greit å være både hvit og å like rock i rapmiljøet, men det var først fem år seinere at de tidligere punkrockerne skulle lage sitt rockemesterverk.

Beastie Boys trengte ikke være med på «Judgement Night», de var jo både rap og rock fra starten, de måtte bare ha litt tid på å raffinere symbiosen.

«Check Your Head» er et overflødighetshorn av ideer, snutter og låter som transenderer begge sjangre og ender opp som en. Dette her, mine damer og herrer, er lyden av alkymi.

2. BOO-YAA T.R.I.B.E. «Doomsday» (1994)

Hiphopens bokstavelig talt tyngste band er også et av rapens mest undervurderte.

Med bakgrunn som fullverdige Blood-medlemmer og husbandet i farens baptistkirke, flasket opp på P-funk og Led Zeppelin, samt med en fortid som breakdansere, var Boo-Yaa dømt til å bli noe helt annerledes.

Debuten ga dem en liten hit med «R.A.I.D.» men mange sleit med å skjønne hvor de skulle plassere de rappende, harmoniserende, instrumentspillende gangsterne. Det bedret seg ikke på «Doomsday», men dette er høydepunktet i deres lange, merksnodige karriere. Det hele kulminerer i «Death Row California», tidenes rapballade, en nesten ti minutter lang ode til falne soldater, komplett med gitarsolo og modulering.

Sterkere enn habanero, og mer sjelfull enn castingen på Åndenes Hus, samt hardtslående som bare 800 kilo Samoa-gangstere kan klare det. Vær så snill. Slutt å forbigå dette tidløse mesterverket - én gang for alle.

Hiphopens hvetebrødsdager, da Blondie rappa om Fab 5 Freddy og The Clash hadde med seg Grandmaster Flash på turne - da ghettokulturen fra South Bronx tok turen over brua og infiltrerte kunst -og rockemiljøene på Manhattan var ei nybrottstid der alt var lov.

John Lydon, som hadde begynt å eksperimentere med reggaebass og dubeffekter i postpunkbastionen P.I.L., sammen med hiphopens yppersteprest Afrika Bambaataa? Et statement lenge før stiften traff rillene.

Over en hektisk electrobeat, flankert av en stygg fuzzgitar som får «King of Rock» til å høres ut som «Hangin´Tough», med Bill Laswell i produsentstolen og bak bassgitaren. Toppet med Bambaataas mørke advarsler og John Lydons intense, paranoide remjing om verdens endelikt.

Det synthriffet som kommer i breaken er så skingrende, disharmonisk og ekkelt at jeg får frysninger uten en gang å høre på det.

Epilog: Ah, livet kan være en dans på Guns´n´Roses, dere! Neste uke skal vi ta på oss overlevelsesdrakter, dykke ned i rockerap-kloakken, svømme rundt med rotter, Kid Rock-fans og mer eller mindre lugubre stonere, white trash og stadionrock-rappere, og finne selve avfallets avfall, avskummets skum: de ti verste rockerap-utgivelsene noen sinne!

Ring legen og få fornya valiumsresepten, ha klar Underberg-arsenalet og øv på pusteøvelsene dine, dette blir ikke pent!

Husk å klikke deg over på Spotify og sjekk ut KINGS OF ROCK-lista mi, der alle disse utgivelsene er representert, samt et knippe som ikke kom med helt videre til Oslo, for å si det med Gunnar Greve.

Og er det noen moral i denne historien?

Det er rock´n´roll for faen. Om noen ting, så er det UMORAL.