Ukas dypdykk

Dette er tidenes 10 beste powerballader

Frem med lighteren! Skru av lysene! Fukt leppene og klin i vei! Nå skal det pinadø powerballades!
 

Powerballaden er ofte en litt utskjelt stesønn av låter fra hardtslående band, vel å merke blant garvede og sure musikkgubbesnobber.

Men siden Feedback-redaksjonen er en gjeng fremadstormende, sprudlende og vitale ungfoler, er dette noe vi ikke lar oss affisere av.

Her er der derfor de fem foretrukne powerballedene, fra de unge og lovende rakkerne Helge Skog og Egon Holstad.

Videolinker er under hver låt, så nå er det bare å se opp for gåsehud på gåsehuden, klump i halsen og store overdoser sukker.

Here we go!

Helge Skogs 5 utvalgte

5. Mötley Crüe «Home Sweet Home»

 
Mötley Crües to første album, «Too Fast For Love» og «Shout at the Devil» er bandets beste, med klar margin.

Disse brunstige glad-narkisene fra L.A. laget allikevel ikke en ordentlig powerballade før sin tredje fullengder.

«Merry-Go-Round» fra debuten er nesten en powerballade, men i 1985 leverte Crüe det som ble arketypen på en ekte 80-talls puddelrock-ballade: «Home Sweet Home».

«Home Sweet Home» er ingen låt for diabetikere. I tillegg til en søtladent sentimental melodi, baller den synth- og piano-tunge produksjonen låter inn i et tykt lag sukkerspinn. Nam nam, sier nå jeg.

«Home Sweet Home» viser også hvorfor Mötley Crüe i glansdagene befant seg et hestehode foran samtidens puddelrockere. De hadde verken den beste vokalisten eller gitaristen, og trommisen var bedre utstyrt når det kom til snurrebass enn talentavdeling. De hadde derimot de beste låtene, og høyest underholdningsfaktor.

PS. Et kjennetegn på en god powerballade, er at den kan overføres til andre musikksjangre. «Home Sweet Home» har blitt tolket av mange, der Carrie Underwoods og Limp Bizkit sine tolkninger utgjør hver sin ende av skalaen.

4. Badfinger «Without You»

 
Powerballader en noe de aller fleste av oss forbinder med 80-tallet, men dette utskjelte og latterliggjorte hardrock-fenomenet var lenge før puddelrocken sparket inn stuedøra utspjåket i spandex, blonder og mascara på 80-tallet.

Hele fem år før Nazareth på sett og vis oppnådde peak powerballade med sin cover av «Love Hurts», var Badfinger farlig nær å perfeksjonere hele greia.

Med «Without You» kastet Badfinger Procol Harums «Whiter Shade of Pale» ned i et basseng av sentimentalt kliss, dro den opp, og fylte den med litt soulmusikk og masse rock-steroider. Resultatet var en storslått grinelåt, og powerballade-monsteret var født!

Her må jeg innrømme å ha levd i uvitenhet lenge, da jeg trodde Harry Nilsson hadde skrevet denne låtperla. Harrys coverversjon er uansett å foretrekke foran Mariah Careys vokalpornografiske skjending av «Without You» to tiår senere.

3. Ozzy Osbourne «Mama, I’m Coming Home»

 
Jeg har et skuldertrekk-forhold til det meste Ozzy har foretatt seg etter 80-tallet, men i 1991 satte rockens fineste sutrefyllik powerballade-skapet ned med et brak.

Med låtskriverhjelp fra wonderkid-gitarist Zakk Wylde og selveste Lemmy (Hill!) traff herr Osbourne virkelig en nerve. Jeg antar at dette er hans største hit.

«Mor» Osbourne, Sharon, har hevdet at Ozzy skrev låten fordi han savnet henne så grusomt mye, men ryktene sier at det faktisk var Lemmy som hovedsakelig sto bak teksten. Her hører vi uansett Ozzy på hans mest oppriktige, og selv og Zakk Wyldes gitarspill er mer tidstypisk enn tidløst er denne låten et mesterverk. Idet refrenget endelig kommer etter drøye to minutter, får jeg gåsehud oppå gåsehuden hver eneste gang.

2. Metallica «Fade to Black»

 
Hvis det finnes et powerballade-politi (hjelp!) er det nok allerede en pris på hodet mitt, for å inkludere denne Metallica-klassikeren fra deres andre album «Ride the Lightning» på lista.

Men selv om James, Lars, Kirk og Cliff var laget av et hardere og mørkere materiale enn sine fiender i L.A.s glamrockscene, har «Fade to Black» alle grunntrekkene til en powerballade – bortsett fra et repetitivt refreng.

Det er bare en annerledes powerballade, som viser nok et område hvor Metallica var pionerer.

Og for en sykt, sykt nydelig låt det er! Lager man et triangel av Rod Stewarts «Maggie May», Whitesnakes «Here I Go Again» og Bathorys «One Rode to Asa Bay», legger «Fade to Black» seg som et smørøye i midten. Dette er musikk der tidens tann overhodet ikke har klart å lage noen riper i lakken. Man trenger ikke være spesielt nostalgisk for å hevde at dette ekstremt ambisiøse musikkstykket beviser at «alt var bedre før» – i alle fall når det kommer til powerballader!

1. Aerosmith «Dream On»

 
En suveren vinner i min bok. «Dream On» er så hinsides genial at undertegnede i en tidligere Feedback-artikkel omtalte låten slik:

««Dream On» symboliserer alt som er rett med fenomenet powerballade. Låten har en viss mystikk ved seg, selv om fundamentet er den gørre, grå realismen alle vil kunne kjenne seg igjen i.

All «god-sutringa» når selvfølgelig et saftig klimaks på toppen av emo-pyramiden, der mengdene av patos er så obskøne at selv den mest svulstige operakomponist vil rødme og måpe i vantro.

Tårene spretter og frustrasjonen er total, før nevene hyttes opp mot himmelen i desperat forbannelse. Vel, slik kunne i alle fall musikkvideoen sett ut.

Egon Holstads 5 utvalgte

5. Monster Magnet «There’s No Way Out Of Here»

 
Dave Wyndorf har alltid vært svak for å lure inn en semiballade eller to på skivene til Monster Magnet, og kunne gjerne gitt ut ei hel skive med dem, for min del.

Stemmen hans er så kul, og har registeret og punchen en skikkelig powerballade krever.

Denne er egentlig en coverlåt av Unicorns «No Way Out of Here», her tilført et «There» i tittelen. Wyndorfs genistrek er at han heller tolker Pink Floyd-gitaristen David Gilmours versjon av samme låt, og så har han attpåtil bare tatt bort det dølle refrenget i originalen. For en lurendreier! Resultatet er en av Monster Magnets beste innspillinger og en av verdens beste powerballader.

Hvis kriteriet for å kunne kalle det en powerballade, er at den skal kunne danses i samme takt, og kline til, har man litt utfordringer midt inni der, men det er da bare for faen å danse litt fortere og kline litt hardere! Er det forstått? OK, takk.

4. KISS «Beth»

 
KISS har flere kandidater som kunne gått inn her.

Jeg vurderte først «Goin’ Blind», til tross for at jeg alltid har hatt problemer med låtene Gene Simmons synger på. Paul og Ace var jo alltid mye kulere vokalister.

Men det var ingen som sang ballader som den litt skakkjørte fjerdefiolinisten Peter Criss. «Hard Luck Woman» ville vært et høydepunkt på ei av de fem første Rod Stewart-skivene, og den var også med helt inn. Men KISS-balladen over alle er og blir «Beth», misbrukt og sodomert på det groveste på en haug nachspiel og av mang en kåt og skamløs trubadur, men dette skal jo man ikke være kjip og bruke mot den.

Opprinnelig skrevet av Criss før tiden i KISS, da han spilte i bandet Chelsea (for et grufullt bandnavn!), som et pek til den stadig irriterende kjæresten til gitaristen i bandet, som var deres Yoko Ono.

Det var veldig lenge siden jeg sist hørte den, og i min hukommelse var dette en ren pianoballade, med Criss’ Rod-hese og følsomme vokal, og alt det stemmer, iallfall at det er piano og hes Rod-vokal. Men så tar den jo helt avsindig av, med blåsere, strykere, pauker og granater. Helt fantastisk at de kom unna med dette. Men KISS kom jo unna med det meste, og denne fortjener sin plass på lista.

PS: For nerderienes skyld, kan det nevnes at Texas-støyrockrockbandet Ed Hall spilte inn en cover av den, bare at «Beth» hele teksten gjennom er byttet ut med «Death», noe som gir den litt lyrisk slagside. Og husker jeg rett, jeg vil iallfall huske det slik, spilte også villbassen Nick Oliveri/Mondo Generator den inn, med «Meth» som den lille, kunstneriske endringen. The Power Of Criss, der altså.

3. Thin Lizzy «Wild One»

 
Tøffe, uangripelige og fortsatt høyst savnede Phil Lynott. Og stakkars Phil Lynott.

En farget mann bosatt i seksti- og syttitallets Dublin, som helst ville spille soul, men som endte opp som bassist og frontfigur i det man iallfall i bandets samtid kalte heavy metal-band.

Men Lizzy var virkelig noe for seg selv, og et av de mest signatursterke band jeg vet om.

Man hører tre sekunder av en Lizzy-låt, og man vet umiddelbart at det er dem. Og det er enten de spiller fletta av alt og alle, med doble gitarer og de helt ville, og ditto vilt raffinerte, trommene til Brian Downey, over stram og hardtslående rock’n’roll. Eller om det er en ballade.

Balladen «Sarah» fra «The Black Rose» klarer jeg fortsatt ikke høre gjennom i sin helhet, den er virkelig søtladen og fæl (men samtidig umiskjennelig Lizzy, dét skal den ha), og mestervekets «Michelle»-analogi, men «Wild One» er en tilnærmet perfekt låt, ikke minst som følge av Lynotts følsomme soulvokal.

Og her er han nedsyltet i blytung kjærlighetssorg, og så lei seg, og så bitter, at det er en fryd å høre på. Klart Lizzy måtte med! Og denne liveversjonen er helt bedårende og ditto tøff.

2. Motörhead «I Ain’t No Nice Guy»

 
Går jo ikke an å lage ei liste med powerballader uten å ha med Lemmy!

Nå er han faktisk dobbelt representert her, så det sier jo sitt om legendens mangefasetterte talenter, og ikke minst at du ikke blir skikkelig hard, om du ikke har laget noe som minner om en ballade. Først da er din ønskede hardhet fullendt.

Dette skjønte selvsagt hardhausen Lemmy, som var oppflasket på The Beatles, Little Richard, MC5 og frekk soul.

At ikke «I Ain’t No Nice Guy» ble en gigantisk hit er et av de mange tilfellene av grunnfjellstødige bevis på at logikk, rettferdighet og fornuft ikke henger sammen i platebransjen. Lemmy la i ettertid all skyld på Sony, plateselskapet, som ikke ville satse på den, ikke ville gi den ut som singel eller ville spille inn video til den.

På overtid, og antagelig litt for sent, finansierte Lemmy selv en video, attpåtil med Slash og Ozzy (de er begge med på innspillingen av låta), men den ble dessverre aldri mer enn en liten hit på enkelte radiokanaler. Teit. Den hadde fortjent bedre. Og jeg elsker å se på denne akustiske innspillingen av den. Her er Lemmy så tøff at fy faen. Og cool as fuck. Som alltid.

1. Black Sabbath «Changes»

 
Da er det offisielt: Mørkets prins, den birminghamske slyngelen, geniet, tøysekoppen og den innovative og levende legenden Ozzy Osbourne er tidenes ballademester.

Han er representert på hele tre av de 10 utvalgte, og derfor er det ekstra stas å dra frem et av Black Sabbaths mest melodiøse og vakre øyeblikk, tårepersen «Changes».

Elsker også at den er fra skiva «Vol.4» (1972), midt i de villeste årene til Sabbath, mellom «Master of Reality» (1971) og «Sabbath Bloody Sabbath» (1973), da de spydde ut minst én klassiker i året. Disse badass-midlands-limsnifferjævlene viste da fingeren til alle tullebukker som trodde at det måtte være fuzz og blytinge riff for at det skulle være «ekte». Hørt sånt tullball!

Teksten er skrevet av bassist Geezer Butler, men omhandler bruddet mellom trommis Bill Ward og hans første kone. Ward er ikke engang med på låten, musikalsk, men den fremføres tandert og nydelig av Iommi (på mellotron), forsiktig bass fra Butler, og den akk så såre vokalen til Ozzy.

På slutten der, når han synger «Now, all my days are filled with tears/ Wish I could go back and change these years/ I'm going through changes» er det nesten ikkje til å halde ut, som Stein Torleif Bjella villa sagt det. Og det er selvsagt emnt positivt. Helt fuckings outstanding, som det heter på godt norsk. Ozzy for balladepresident!

PS: Den avdøde soulssangeren Charles Bradley rakk også å gjøre en helt knall versjon av den. Anbefales også sterkt.

Og hvorfor har vi ikke med noen av dine favoritter her? «Har dere glemt den og den og den og den?», tenker du kanskje?

Slapp av. De er kanskje med når vi neste gang skal ta for oss de 10 verste. Det kan fort bli stygt.