Gull fra en ensom fugl

Jeg var sju år da Faithfull kom med comebackskiva «Broken English» (1979).
Ho Mor har tenkt at nå skal vi faen meg se hvem som er tøffest her ute. Og akkurat nå er det Marianne sjøl.  
        
            (Foto: BMG)

Ho Mor har tenkt at nå skal vi faen meg se hvem som er tøffest her ute. Og akkurat nå er det Marianne sjøl.   Foto: BMG

Da hadde jeg mer enn nok med å få oversatt «I Was Made for Lovin' You» til engelsk, og visste lite om denne engelske dama, hennes kamp mot knarkavhengighet, anoreksi og indre demoner.

Så jeg har måttet oppleve henne baklengs, som med mye annet, og katalogen hennes er derfor litt surrete satt sammen i eget hode. Det snåle er at hun i 1979 bare var 33 år, og at man allerede da snakket om et comeback. De har det blitt flere av.

Livshistorien hennes er som et ellevilt filmmanus, som ville blitt kritisert for manglende troverdighet, om noen lagde filmen. Og den er brolagt med darkness og et innhold langt unna det vi kan kalle spesielt dagligdags eller straight.

Alt dette kan du slå opp på nettet. Og da kan du også høre at hun – hele veien – har hatt et sjeldent og unikt talent som musiker. Å høre den 18-årige Faithfull synge John D. Loudermilk «This Little Bird», med sin intense og innlevelsesdirrende vibratostemme, er helt vilt. Snakker om naturlig talent.

Det er den snart 72-årige Marianne som nå, 53 år senere, gir ut skive, et album jeg må være ærlig å innrømme at jeg ikke hadde spesielle forventninger til, men som virkelig har krøpet fort under huden.

For dette er ikke noe hastverkspreget venstrehåndsarbeid, men føles heller som om ho Mor har tenkt at nå skal vi faen meg se hvem som er tøffest her ute. For det oser av både autoritet og kontroll i kulissene her, slik vi også ble vant til å høre Cohen, Bowie og (til dels) Johnny Cash mot slutten av deres platekarrierer.

Den slitte og slitne stemmen hennes har fortsatt bra med kraft i seg, og det høres verken pliktskyldig eller rutinepreget ut når hun fremfører låtene. I tillegg har hun fått med seg en bra gjeng med unge og lovende jyplinger, som Warren Ellis, Mark Lanegan og Nick Cave, på både låtskriversiden og i backingbandet. Veldig stas at Sivert Høyem også er en av dem, og attpåtil som låtskriverkompanjong på åpningssporet «Misunderstanding».

Særlig Ellis har lagt et sterkt preg på deler av plata, både som låtskriver og med pålegg av fele og cello, og mange av stemningene i disse låtene minner også om musikken på de siste års verk fra hans makker Nick Cave. Cave selv synger sågar på «The Gypsy Faerie Queen», som er et av albumets ubestridte høydepunkt.

Skiva er en fin miks av nykomponert gull og coverlåter. Noen har hun gjort før, og det er en slags sirkelen-sluttet-melankoli når hun gjør en ny versjon av «As Tears Go By», kanskje mest kjent i The Rolling Stones’ støpning, men det var jo Faithfull som gjorde den først, i 1964, og dermed også sist.

Hun gjør også en ny tolkning av Dylans «It’s All Over Now, Baby Blue», som hun også spilte inn i 1971 (utgitt på 1985-skiva «Rich Kid Blues»), en av de fineste sangene som er laget. Den 47 år gamle innspillingen hennes er veldig snasen, ligger en halv oktav høyere, og går kjappere.

Her tar hun det mer ned, og resultatet funker. Men denne låten klarer jeg egentlig ikke høre fremført uten å sammenligne det med Van Morrisons Them, som er ei av de beste innspillingene som er gjort av mennesker. Faithfull er ikke helt der, for å si det sånn.

Mark Lanegans «They Come at Night» er så hissig, sint og skarp at den kunne vært et spor på PJ Harveys «Let England Shake». Lavmælt harmdirrende og fryktelig bra.

Versjonen hennes av «Loneliest Person», det mystiske og triste sistesporet på Pretty Things-mesterverket «SF Sorrow» (1968), er også strålende, og sågar dobbelt så lang som originalen. Hvis jeg hadde bestemt (aldri spør noen meg! Typisk!), ville den også avsluttet denne skiva.

Dette er ei veldig bra plate, og den låter også helt uovertruffent. Man skal dessuten være ganske hardbarket og emosjonelt begrenset for ikke å bli beveget av dette. Selv har jeg ikke vært så rørt av ei plate siden Bill Fays «Life Is People» (2012).

Kjempen Mark Lanegan skrev følgende på Twitter for noen dager siden: «What an honor to write with Marianne for this record. I can retire now. Prepare to get your ass kicked … gently». Det synes jeg var veldig fint sagt. Kunne ikke vært mer enig. Bunnsolid femmer.



iTromsø ønsker en åpen og saklig debatt. Vi fjerner fortløpende innlegg som er rasistiske, sjikanøse eller strider mot etikk eller lovverk. Vi oppfordrer alle til å være saklig og vise respekt for andres meninger, og forbeholder oss retten til å utestenge brukere som ikke overholder våre retningslinjer i kommentarfeltet.