Man blir stadig minnet på at masse god musikk pumpes ut, uten at spesielt mange av oss får det med seg. Plate nummer tre (?) fra det australske bandet Constant Mongrel – som jeg for to uker siden aldri hadde hørt om – er et slikt tilfelle.

Alle fans av The Fall, Modern Lovers eller Joy Division anbefales å sjekke ut dette relativt ferske fonogrammet. Constant Mongrel spiller den type punk de fleste av oss forbinder med den litt sutrete og «arty-farty» new wave-bølgen, men soundet er hakket mer lurvete og fuzztungt.

Bandet tar også i bruk et maskinelt komp som også har mye til felles med elektronika-pionerer såpass forskjellige som Kraftwerk og Suicide. Det monotone drivet skaper en smått hypnotisk vibb, samtidig som pulsen forblir høy. Flere av låtene på «Living in Excellence» nøyer seg med ett enslig riff, som kverner i bunn, mens vokalist Hugh Young spytter ut sin beste kombinasjon av Hugh Cornwell, Jonathan Richman og Ian Curtis på toppen.

Åpningssporet «600 Pounds» er en slik seig jævel, der man får følelsen av å bli sugd inn i en malstrøm av intenst velvære – en rusfølelse kun rock kan skape. Tittelsporet er derimot et resultat av mer typisk låtskriving, der litt stakkato-riffing brekker opp det hamrende drivet fra bandets fire medlemmer.

Skulle jeg beskrive musikken til Constant Mongrel med kun ett ord, ville jeg ha sagt «stygg». God rockmusikk er oftere stygg enn vakker, og humøret minner mye om mørket som seg ut fra London, Manchester og Birmingham etter at punksjokket var overstått på tampen av 70-tallet.

«Living in Excellence» er ikke banebrytende eller historisk på noe som helst slags vis. Plata er derimot en påminnelse om at det fortsatt lages mye svinbra rock’n’roll der ute, som står i fare for å forsvinne ut i ingenmannsland.

Kjøp derfor gjerne «Living in Excellence» i fysisk utgave, eller digitalt gjennom bandcamp. Om du vil ha et kick, riktig nok. Uansett: spill høyt!