Rolige toner fra rocktronen

Gamle klassikere og ukjente favoritter tolkes på nytt av mesteren selv
 

Michael Krohn er åpenbart inne i et produktivt modus. Raga Rockers turnerer fortsatt med ujevne mellomrom landet rundt, han har fortsatt separatutstillinger med bildene sine, og for et knapt år siden ga han ut den oppsiktsvekkende bra soloskiva «Unwanted». Den kunne derimot vært ei raga-skive, slik flere av hans tidligere sideprosjekter også kunne vært (Easy Riders og Krohn & Co)

Nå har hans våpendrager og partner in crime, Hugo Alvarstein (lydmann, produsent, Raga-medlem m.m.) jobbet på et helt annet prosjekt, i betydningen «en helt annen kunstnerisk retning». Ideen har vært å ta for seg flere låter fra Krohns etter hvert omfangsrike katalog, omarrangere dem til akustiske versjoner, og dernest sette sammen et A-lag av musikere til å fremføre dem.

Michael er en raring. I utgangspunktet ville jeg gjettet på at en slik idé er noe han bare ville fnyst av og blånektet å gjøre. Unplugged-versjoner av hans egne rock’n’roll-låter, liksom? For noe tullball!

Men så er jo Michael seg selv lik, og elsker både å være trassig og overraske. Alvarstein og Krohns prosjekt har vært basert på et ønske om å gi de tidligere rocklåtene mer luft og nedpå arrangementer, så Michaels tekster og stemme skulle kommer tydeligere og lengre frem i soundet.

 

Dette har de lykkes med. Krohns veltalende enderim fyller rommet mer enn vanlig, og hans grove og autoritære røst blir ikke mindre kul om han synger på akustiske arrangementer. I flere av originalversjonene synger jo Michael slik at ord kappes og settes sammen, så de skal få plass. Her kan han ta det ned.

Låtvalgene er, akkurat som en Raga Rockers-konsert, derimot ikke helt til å forstå seg på. Åpningssporet, og som har vært ute på digital singel en stund, er Kjøtt-klassikeren «Jeg vil bli som Jesus», en låt Raga også har begynt å gjøre live de siste årene. Den er helt utsøkt. Originalen, også skrevet av Krohn, har noe dirrende intenst og rotløst forbanna over seg, der vokalen til Helge Gaarder er det bærende elementet.

Her er den skrudd helt ned, og er totalt forandret. På en kul måte. En slik kanonisert låt skal man være forsiktig med, men her gis den nytt og verdig liv, og særlig munnspillet (som jeg antar det er Geir Sundstøl som trakterer) er direkte utsøkt. Michael synger dessuten ikke «ha bilder av mæi sjæl – på alle vegga i Peking», som Gaarder, men mer propre «ha bilder av meg selv, på alle veggene i Peking». Nydelig.

Slike tungt etablerte klassikere er skikkelig gøy å høre i ny musikalsk drakt. Og det er disse jeg synes fungerer best. «Radiator», et av de beste sporene på «Varme dager»-skiva, låter helt utsøkt. Klimakset i originalen er de hylende gitarene som understreker ensomheten til jeg-personen i låten, mens her ligger det under og vibrerer hele veien.

Fra samme originalskive er også konsertgjengangeren «Litt av en gjeng» tatt med. Originalt er det masse synth og et tungt komp som utgjør energien, mens her er hele låten kledd opp i en dystert lydbilde, med en ekstra vokal lagt en oktav under den allerede dype hovedvokalen til han Far.

Jeg digger også at tittelsporet fra 89-klassikeren «Blaff» er med. Den har alltid vært en av mine Krohn-favoritter, både låt- og tekstmessig. Blir alltid så rørt av den glad-misantropiske dualismen. I akustisk innpakning har det blitt en helt ny låt. Den er nøyaktig like lang som originalen, men her er Alvarsteins idé om å løfte låten opp eller til siden, i en ny dimensjon, mer enn vellykket. Helt aldeles utsøkt.

Da sliter jeg litt mer med å skjønne hvorfor låtene «Søvnløse netter» og «Hun er fri» har blitt tatt med inn her. Førstnevnte er avslutningssporet på «Maskiner i Nirvana», originalt også fremført nakent og akustisk, noe den også pleide å være live. Liker originalen mye bedre, nettopp fordi den kommer etter alt det iskalde og beinharde man har vært gjennom de foregående noen og tjue minuttene, og den føles derfor som et lett, humoristisk og samtidig melankolsk farvel. Her blir den mer redusert til en litt døll blueslåt.

«Hun er fri» er jo også originalt med kun et piano og enkel perk, og plassert elegant mellom pre-stonerlåten «Hun er fri» og punkrockklassikeren «Forbudte følelser». Den er også så ihjelspilt at den, med såpass små forandringer (her er den jo mer instrumentert), tilføres lite ekstra.

Hvorfor det vies plass til hele to låter fra den svake 2000-plata «Raga Rockers» («Et stykke natur» og «Normal industri») er litt vanskelig å skjønne. Samme med «Ro», fra «Perler for svin» (1995). Men det er jo også typisk Michael Krohn, den forbanna stabeisen. Kult, dog, at Easy Riders-låten «En gang til» er tatt med. Den nye låten, avslutningssporet «Gravtale», er også fin, og fremstår som halvbroren til DumDum Boys «Idyll», der den slentrer halvjazzete av gårde.

Den musikalske innpakninga er dessuten helt enormt smakfull og vellykket. Sundstøl er nevnt (han har selvsagt også lagt på masse strenger), men her står gullbarrene tett. Amund Maarud, Kenneth Kapstad og Eirik Øien (disse fire første spiller også fast i bandet til Stein Torleif Bjella), produsent Alvarstein selv, Christer Engen (Turboneger), Bugge Wesseltoft og Raga-gitarist (og en av landets aller beste) Eivind Staxrud er bare noen. Og det høres.

Det beste her er skikkelig bra, og jeg tar gjerne imot flere skiver i samme innpakning, med samme konsept. For det er mange av både Kjøtt-, Raga Rockers-, Easy Riders- og Krohn & co-låtene jeg gjerne skulle hørt fremført av denne gjengen, på samme vis. Og da blir man kanskje enig i låtutvalget også. Nei, det blir man vel ikke. Han gjør jo som han vil, Michael. Og sånn må det selvsagt også være. Solid firer.



iTromsø ønsker en åpen og saklig debatt. Vi fjerner fortløpende innlegg som er rasistiske, sjikanøse eller strider mot etikk eller lovverk. Vi oppfordrer alle til å være saklig og vise respekt for andres meninger, og forbeholder oss retten til å utestenge brukere som ikke overholder våre retningslinjer i kommentarfeltet.