Ukas dypdykk

Wyclefs Wille Werden

I kveld spiller Wyclef Jean på The Edge i Tromsø. Jørgen Nordeng dykker her ned i hans mangslugne, komplekse og rike, musikalske univers.
 

Prestesønnen, den haitiske presidentkandidaten, sjangerblanderen og Bob Marley-fetisjisten Wyclef Jean. 

Å bedømme mannen ut fra en tradisjonell vurdering av albumene hans vil være like rettferdig som å bedømme autotune-kongen Future ut fra liveopptredene hans.

Det er ikke nødvendigvis der styrken ligger, selv om ´Clef har et par sertifiserte sjangerveltere av noen klassikere på samvittigheten.

Wyclef har også noen skikkelige brølere i katalogen. En hel haug, eller et par, alt etter ørene som hører. Kredrockere og hiphop-purister hater ofte Wyclef, på samme måte som de hater Shaggy. Av de samme, ofte gode, grunnene.

Som i tilfellet Shaggy, kommer derfor alltid tilfellet ´Clef med prefikset «ja, men». Vi liker han på tross. I det ene øyeblikket er han en kreolsk Buju Banton, som snerrer sosial samvittighet over rotekte og jordnære rytmer, i neste sekund står han med paljettene på under stroben, med pekefingeren i været og gjør tidenes mest skamløse discopastisj.

Back in da happy days med Fugees. 

Back in da happy days med Fugees. 

Noe av grunnen til at det kan bli mosekoseoverdose er at han er en standhaftig og uregjerlig tilbeder av Yngwie Malmsteen-prinsippet om at mer faktisk er mer. Det stemmer jo, så klart, men om man skal servere indrefilet med blåskjell, artisjokker, blåmuggost, sild, sviskekompott, nanbrød, hvitløksgratinerte fløtepoteter, sylta rødløk, hareragu, ananas, tyrkisk peber og marsipanbelagte andebryst, så skal man være rimelig stødig balansekunstgastronom for å ikke gjøre selv den mest entusiastiske USA-maksimalisten uvel.

I tillegg skal det godt gjøres å finne noen som faktisk ikke bare kan spise, men også digger alle disse ingrediensene nok til å bestille dem hver for seg på restaurant. Litt sånn er hver eneste Wyclef-utgivelse. Et overflødighetshorn som spiller Souza-marsjer i dancehall-takt, med hint av zouk, be bop og sveitsisk alpesang.

Man blir utmattet av bare å lese tracklisten. Noe som er synd, for det har nok hindret albumene hans i å bli så mye mer enn bakgrunnsmusikk i frisørsalonger, på tross av at de alle sammen inneholder slitesterkt materiale, og hver sine øyeblikk med mer eller mindre storhet. Da blir det ofte sånn at det er singlene han huskes for.

 

Det kan være lett å glemme at Wyclef kommer fra Haiti. At han kan fremstå litt i overkant kan vi også tilskrive hans karibiske aner, i likhet med Shaggy opererer han på øytid på fastlandet. Jamaica er tross alt om ei øy der ord som «kommersiell» eller «undergrunn» ikke eksisterer, og hvor Celine Dion og Jim Reeves er de tradisjonelt mest folkekjære internasjonale artistene.

Wyclef er den amerikanske drømmen personifisert. Etter at «The Score» gjorde The Fugees til tidenes hiphop-suksess, ble Wyclef katapultskutt fra ´hooden i New Jersey og rett inn i det øverste artistsjiktet, overklassens overklasse, hvor han kunne tygge i seg kanapeer og skåle med Elton John, og sniffe årgangschampagne med Mariah Carey.

Og gjett om han mesket seg med mulighetene denne nye verdenen brakte med seg! Ikke i form av groupies, narko og utagerende festing, må vite. Musikalsk derimot. Han har vært som en unge i en godtebutikk. Ja takk, begge deler, og er det Shania Twain jeg ser der borte ved sjokaladefontenen? To strykerkvartetter, takk, og kanskje en jodlende dverg og en strupesanger fra Australia?

Velkommen til Wyclefs Wille Werden, hvor vi dykker dypt i mannen, musikken og myten, gjennom hans første fire-frem, og mest toneangivende utgivelser.

THE Fugees «Vocab» (1994)

 
Debutalbumet «Blunted on Reality» var ikke like lett å bli klok på. For oss som likte Busta Rhymes sitt gamle orkester, Leaders of The New School, eller Jungle Brothers, var det et fint tilskudd i sjangeren lettere alternativ, positiv hip hop med rastafletter.

Før Dr. Dres «The Chronic» kom og gjorde rap til heismusikk i 1992 var New York-rap inne i en periode hvor stikkordene var hektisk, knallhardt og energisk. Singelen «Boof Baf» er typisk for plata, så hissig og opptatt av å levere mest mulig på kortest mulig tid at å lytte til den er som å se på «Mission Impossible»-filmene på dobbel hastighet.

Utenom «Vocab». Låta ble sett på som en gimmick da den kom, men står i ettertid som den første lille genistreken fra Mr. Jean og gjengen. «Mr. Hip Hop Guitar» tar oss nemlig med på nachspiel i «Booger Basement», kjellerstudioet deres i New Jersey, og drar opp den notoriske kassegitaren. Og bare den.

Dette er første gang produsenten og komponisten Wyclef skinner. Resultatet er en vakker, atypisk rap-trudelutt hvor vokalistene selv får være beat, ryggrad og solist, kun kompet av leirbålgitaren til Wyclef. Seinere skal nevnte gitar bli Mr. Jeans akilleshæl, men her er det rein magi.

Vi så ikke den komme, og da Wyclef på slutten tar helt fullstendig av på dancehall-vis, var vi overbeviste om at Fugees var mer enn et av de største kvinnelige raptalentene i manns minne.

Fugees «Nappy Headz (Remix)» (1994)

 
Det var her Fugees som vi kjenner det oppsto. Originalen fantes på debutalbumet, og var nok en slitsom Fu Schnickens-aktig affære. Med legenden Salaam Remi på laget, skrudde de ned tempoet, lot Wyclef være Wyclef og synge til Mona Lisa, om hun kunne tenke seg en date på fredag, og om hvis hun var opptatt, kanskje lørdag hadde vært noe?

Han har en irriterende evne til å lage melodier som, når de ikke faktisk er stjålet, høres så kjente ut fra første gang du hører de at du tror de er henta fra en annen låt. Sånn som her. En salig miks som ingen andre hadde fått til å funke.

Fugees «The Score» (1996)

 

Har du seriøst hørt på dette albumet, annet enn ufrivillig i en klesbutikk, eller på lokalradioen i bilen de siste femten årene? For et mesterverk. Tidsregningen før og etter «The Score», i hip hop spesielt og musikk generelt, er ikke noe jeg koker opp for å selge billetter til The Edge.

Snoop Doggy Dogg, som han het da, hadde brutt ned barrierer ved å covre Slick Ricks «Ladi Dadi» på debutalbumet sitt. Men det var langt i fra et stuereint konsept, og ingen var klare for Fugees og deres trakteringer av standardlåtene «No Woman, No Cry» og «Killing Me Softly».

Jeg mener, hæ? Hva er dette? Selv i dag, når det meste av lover, tabu og regler i musikk har tatt samme vei som par med matchende Poco Loco-gensere, fremstår disse to som vågale. Det geniale her var å legge Lauryns Roberta Flack-cover over skitne breakbeats, i dette tilfellet «Bonita Applebum»-trommene A Tribe Called Quest igjen hadde stjålet fra Little Feat.

Bare i det plata sparkes i gang med «Ready or Not», som sampler Enya og covrer The Delfonics, er tonen satt. Kred skulle aldri bli det samme igjen. Seinere skulle tøyene både strekkes og slites, men aldri her.

Wyclef Jean & The Refugee Allstars «The Carnival» (1997)

 

En brannfakkel som har blitt kastet såpass mange ganger de siste årene at det er så vidt det er litt glød igjen, men kanskje ikke så ofte her i det iskalde Tom Waits-elskende nord hvor «nu classic soul» er den eneste formen for r&b noen utenfor hiphop-miljøet og de siste stoppene på t-banen tradisjonelt sett har likt, er som følger:

Wyclef Jeans debutalbum er en større klassiker enn Lauryn Hills «The Miseducation of». Og er ikke «The Carnival» egentlig den rettmessige oppfølgeren til «The Score»? Ja visst, og jo visst er den det. Lauryn-debuten er en av nyklassisk soul-sjangerens hjørnesteiner, ved siden av D´angelo-plata. Og Lauryn synger og rapper om hverandre som en gudinne.

Men det er på karnivalet til Wyclef at vi blir del om det gjøglete Fugees-universet. Vi kastes rett inn i «Guantanamera» og Celia Cruz før galskapen er komplett, og Neville Brothers, diverse kreolske og haitiske varianter, old school rap, soul, funk og, ja, «Staying Alive» med Bee Gees smøres sammen til en salig gumbo. I bunn ligger visjonær tenking, bunnsolide produksjoner, og et par diagnoser. Og noen knalltøffe raplåter.

Wyclef Jean «The Ecleftic: 2 Sides II A Book» (2000)

 
Allerede her kokte det fullstendig over for Wyclef. Og for alle oss som lytta. Hvordan skal man egentlig forholde seg til noe sånt? På den ene siden virker det som om Wyclef har et inderlig sterkt ønske om å bli likt, og er villig til å gå uante lengder for å sette hitlister og kvinnehofter i kok.

Samtidig er han ukomfortabel med rollen, og insisterer på å lage merkelige snutter, som for eksempel «The Gambler», hvor Kenny Rogers synger en dubplate sammen med Pharaohe Monche, mens Clef selv spiller gitar.

Eller er det kanskje sånn at han bare er all over the place selv hele tiden?

Synes han selv at det er en knallgod ide å ha med seg The Rock, wrestleren som ble skuespiller, på en låt?

Tror han noen som ikke er reggaeentusiaster vet hva en dubplate er?

Tror han dette publikumet kommer til å skjønne Whitney Houston-dubplaten?

Tror han de som faktisk skjønner det kommer til å sette pris på de overdådige popøyeblikkene?

For ikke å nevne at han faktisk smeller bra fra seg som punchlinerapper på de første sporene, sånn bare for å sette skapet på plass.

Siden da har Wyclef minutt for minutt vært den minst forutsigbare berg og dalbanen på hele fornøyelsesparken. For tiden jobber han med et countryalbum, noe som ikke er det minste overraskende.

Samtidig har Netflix kjøpt rettighetene til en animert dokumentar basert på livet hans, noe som kan bli riktig så gøy.

Det kan helgas konsert i Tromsø også bli, for live er Wyclef intet annet enn et fyrverkeri. Bare ikke forvent deg en konsert av det forutsigbare slaget.