En musikalsk gullsmed av rang

Etter 10 år i hi våknet Stian Grønbechs musikalske alter ego Elias Jung med et brak i 2017.
Stian Grønbech alias Elias Jung 
        
            (Foto: Presse)

Stian Grønbech alias Elias Jung  Foto: Presse

Den gang slo Lofotingen godt fra seg på sitt andre album «Waiting for the Flood», og ett drøyt år senere triller han nye låter ut av ermet.

Noen drar nok kjensel på Grønbech som et av medlemmene i Tromsø-bandet The Late Great. Han har dog langt lengre erfaring som soloartist, og Elias Jung fortjener mer oppmerksomhet enn tilfellet har vært fram til nå.

På sitt beste er Grønbech en sanger og låtskriver som deler en del felles trekk med Sivert Høyem og Vidar Vang. Musikken har et litt «typisk nordnorsk» lynne: Tidvis mørkt og varsomt, før det blåser gjerne opp enten storm eller fest – eller begge på én gang.

Grønbech låner mye fra kremen av folksangere og gubberockere (tenk Bob Dylan, Neil Young og Gene Clark), men tar sjanser nok til at musikken unngår å ende opp som sidrumpa tradisjonalisme.

«Silver Crow» er en frisk og kontant inngangsport til albumet, der americana-tung rock friskes opp med iskald synth. «What Are You Afraid Of» er en meget lekker, soulinspirert ballade som hadde gjort enhver film noir-scene enda mørkere og vakrere.

Her – som på resten av albumet – er det gjort noen riktig så smarte valg i produksjonen. Tremologitaren og de trillende pianotonene maser aldri, men lokker maksimalt ut av både melodien og stemninga. Grønbech får gjennom hele albumet kyndig strengehjelp fra Tromsø-scenens «grand old guitar man», Håvard Stangnes.

At hovedpersonen synger bra hjelper selvfølgelig på. Dette er musikk der historiene står sentralt, og Grønbech gjør rollen som myk, men ubarbert silke-crooner spesielt godt. Et avbrekk bra hovedartistens baryton kommer idet Line Saus gjør en glimrende jobb som duettpartner på den akkurat passe pompøse rockeren «Tell Me One More Time»

Grønbech har mange verktøy i kofferten, og snekrer sammen låter med stor variasjon. På «Almost Good Enough» låter han som en folksanger vokst opp med onkler av typen Leonard Cohen og Kris Kristofferson. På «The Hunter» hamrer han ut galopperende cowboyrock i samme leia som Thin White Rope.

På tross av den dystopiske tittelen er «Wasteland» et vakkert album, og i mine ører det beste til nå fra Elias Jung. Stian Grønbech viser seg nok en gang som en musikalsk gullsmed av rang, og lofotingen holde heldigvis sine jern i ilden.


iTromsø ønsker en åpen og saklig debatt. Vi fjerner fortløpende innlegg som er rasistiske, sjikanøse eller strider mot etikk eller lovverk. Vi oppfordrer alle til å være saklig og vise respekt for andres meninger, og forbeholder oss retten til å utestenge brukere som ikke overholder våre retningslinjer i kommentarfeltet.