Her smelter fire individualister sammen og danner en enhet som blir noe mer enn de egenskaper de hver for seg tar med seg inn i den nye enheten. Og de gjør det på en måte som setter standard for hvordan fusion-musikk, eller en sammensmeltning av jazz, rock og funk, kan lyde.
Samarbeidet mellom den nordnorske pianojazznestoren og det amerikanske gitarfantomet går 12–13 år tilbake i tid. Stern medvirka på framføringa av Hoffs bestillingsverk «Magma» for Nordland Musikkfestuke i 2006. «Magma» ble også utgitt på CD og de turnerte i årene 2006–2008 med denne musikken i Norge, Ukraina og Estland.
De to la ut på en ny turné i 2016 sammen med Per Mathisen (bass) og Audun Kleive (trommer), og med det var mannskapet på denne ferske utgivelsen på plass. Og Mathisen og Kleive bidrar så absolutt til å gjøre dette albumet til det som det er blitt.
Musikken baserer seg på fem nye komposisjoner av Jan Gunnar Hoff og Mike Stern bidrar med tre utvalgte fra tidligere soloutgivelser, og som her presenteres i ny setting.
Hoff og Stern presenterer komposisjoner med høy kvalitet og fin variasjon med rom for individuell utfoldelse.
Ikke minst de to hovedfigurene på dette albumet briljerer med strålende soloer og dobbeltsoloer. Her får vi glimrende eksempler på hvordan utveksling av musikalske tanker og ideer kan utvikle musikken til en høyere helhet.
At Jan Gunnar Hoff veksler mellom å spille akustisk piano, elpiano og synth, bidra til det mangfoldet i musikalske uttrykk og stemninger som skapes på dette albumet, noe som gir det styrke.
Her er gode midtempolåter med melodier som fester seg – som åpningssporet «Some Day», groovebaserte låter med nesten ubegrensa rom for solistiske utfoldelser – som oppfølgeren «City Z» – og ballader som Mike Sterns «Common Ground» som gir åpning for både ro og refleksjon hos lytteren.
Vi må heller ikke glemme den innsatsen Per Mathisen og Audun Kleive leverer. De utgjør et strålende komp som gir musikken fundament, driv og dynamikk. Innimellom får vi også oppleve dem i mindre, men ikke desto flotte, solistiske sekvenser – som blant anna i Per Mathisens fryktløse fretless bass i åpninga av balladen «Her Song».
