Ukas dypdykk

Her er tidenes 10 verste powerballader

Da vi for to uker siden kåret de 10 beste powerballadene gjennom alle tider, ble det selvsagt et krav fra folkedypet om å bringe balanse i regnskapet. Og da måtte vi. Vi er jo, tross alt, ikke kjipe.
JAN EGGUM: Hva? Har virkelig Jan Eggum laget den aller verste powerballaden noensinne? Skandale! 
Neeeeeeida, det er bare n’Axl fra Guns ’N! Og han er selvsagt med her! Noe annet skulle virkelig tatt seg ut. 
        
            (Foto: Scanpix)

JAN EGGUM: Hva? Har virkelig Jan Eggum laget den aller verste powerballaden noensinne? Skandale! Neeeeeeida, det er bare n’Axl fra Guns ’N! Og han er selvsagt med her! Noe annet skulle virkelig tatt seg ut.  Foto: Scanpix

Powerballader er en heller tvilsom genre, der det er langt mellom gullet.

Likevel er det ikke verre enn at vi kunne lage en fjong liste med de 10 beste som er laget.

Sjekk lista «Dette er tidenes 10 beste powerballader»

Den viktigste jobben er jo uansett å hjelpe verden fra seg selv, altså ved å påpeke hva som er de aller verste powerballadene, slik at folk kan ta med seg tipsene videre på livets kronglete sti, vel vitende om at man nå vet hva fasiten er.

Feedback er sitt ansvar bevisst.

Feedback tenker på deg.

Feedback er glad i deg.

Feedback gir deg svar.

Egon Holstads «5 cream of the crap»

5. Foreigner: «I Wanna Know What Love Is»

 
La oss holde hender sammen og gjenta fem ganger i kor: Verden er dum!

Det er mange grunner til dét, selvsagt, men at Foreigner er et av tidenes mestselgende band er så absolutt et frittstående bevis alene.

For det er de, og en av hovedgrunnene er denne repeterende, dølle, søtladne og svulstige saken alene. «I wanna know what love is/ I want you to show me/ I wanna feel what love is/ I know you can show me». Nei, det vil du faen ikke, din utspekulerte, blodsprengtkåte psykopat-faen. Du vil ikke «vite hva kjærlighet er». Du vil ikke hun skal «vise» deg det. Du vil ikke «føle hva kjærlighet er». Du «vet» heller ikke at hun kan «vise» det, din kyniske løgnhals.

For du vil bare pule, og det har du skrevet en hel ballade om, der alt du ønsker er å rive klærne av alt som har puls og klær, og har det ikke puls og/eller klær, vil du gi det puls og klær, for så å rive klærne av hva det måtte være, og så pule det. Gang på gang på gang på gang.

Denne ødela mang en kveld på diskoteket på åttitallet. Da de eldre gutta stakk av med mine jevnaldrende jenter i klinetango. De lømlene ville heller ikke «vite hva kjærlighet var». De ville bare…, ja, du vet. At jeg selv eide plata gjør vondt å tenke på. Både her og der.

Så: Verden er dum! Verden er dum! Verden er dum! Verden er dum! Verden er dum!

4: Scorpions «Wind of Change»

 
Denne låten er sannsynligvis den egentlige grunnen til at global oppvarming beviselig er menneskeskapt.

De sjuke mengdene lightergass og -bensin denne låten alene har generert er så ekstreme at det lett matcher den samlede forurensingen fra samtlige kinesiske kullkraftverk gjennom tidene.

Låten er en slags post jernteppet-sak, skrevet av pompøse tyskere på frihetstripp, og det låter akkurat sånn. Låten ble sluppet i januar, senere på året vant Vest-Tyskland fotball-VM, og så ble «Wind of Change» en gigahit, løftet fra plata «Crazy World», for så å se at et gjenforent Stor-Tyskland var et faktum.

Jeg trodde genuint på Tredje verdenskrig, det var jo ren logikk, anført av en hær lighterbrennende tyskere på vei mot gamle høyder. Jeg var livredd. Jeg blir fortsatt livredd når jeg hører den. Og det bør alle andre bli. Dette er lyden av det som kunne utslettet menneskeheten. Du visste det bare ikke. Nå vet du det. Vær redd.

3: Return «Sing Me a Song»

 
En soleklar vinner, om det var utelukkende norske navn som skulle på lista.

Return var et puddelrockband som var mer puddel enn rock, som hørtes ut som om noen drev og torturerte Smokie med rosa sirkelsag i en mørk kjeller, og som for evig og alltid vil assosieres utelukkende til denne pute-låten.

Lagde de egentlig noen andre låter? Jeg tror jaggu ikke det. Men denne spilte de inn 18 ganger, fremførte den på «På grensen til allsang» (se video) og lot den være en kulturell pest og plage i det kulturelle rom gjennom flere tiår, de kyniske jævlene. De har dessuten solgt den om og om igjen, faktisk over en million ganger.

De fikk i tillegg drahjelp fra Trygg Trafikk, som brukte den i en kampanje, slik at hundretusener av barn ble lokket inn i ulykka, år etter år. Vel døde de kanskje ikke trafikken, men de ble for evig og alltid kulturelt filleristet og sodomert av denne fælslige fusentasten av en låt. Slemt mot barna. Slemt mot verden. Dette må vi lære av. «Aldri mer Return» må inn i skolepensumet.

2: Meat Loaf «I’d Do Anything for Love (But I Won’t Do That)»

 
Muligens å strekke powerballadebegrepet litt langt dette, men det er viktig å heve en advarende pekefinger her uansett.

Fordi Meat Loaf må stoppes.

Låten høres ut som en blanding av det verste Grand Prix-bidraget fra Øst-Europa noensinne, mikset med en sterkt tilbakestående Freddy Mercury som nettopp har blitt glad i opera. Forestill deg i tillegg en tåredryppende filmscene hvor alle er i ferd med å dø.

Leonardo DiCaprio dør, Meryl Streep, Gandalf og Jon Snow dør, Emma Thompson dør, pandaer og søte små kanin- og tigerunger dør. Og DiCaprio dør. Herregud, som han dør, og Titanic synker flere ganger, mens Linda Evans gråter strie elver av tårer, hånd i hånd med Espen Lind og Susannah. Så kommer Kevin Costner ridende i horisonten på en hvit enhjørning.

Han kysser alle som dør og er døde, og de våkner til live én etter én. Tigerungene slikker glade og fornøyde på små kaninunger og forteller at de er blitt vegetarianere. Alle sitter i hesteskoformasjon foran Costner og gråter gledestårer. Verden er reddet. Det gode har seiret i kampen mot det onde.

Kevin Costner hever hodet og løfter et sverd opp mot himmelen, og akkurat i det rulleteksten kommer, triller tonene til «I’d Do Anything for Love (But I Won’t Do That)» ut av høyttalerne. Based on a true story, står det på lerretet. Based on crap, brøler vi tilbake.

Og når det gjelder teksten og tittelen: Bestem deg da, din selvmotsigende kødd!

1: Guns N’ Roses «November Rain»

 
De har laget flere av dem, og selv på denne plata har de jo en som er bedre, men det er liksom denne som trekkes frem hele tiden.

Det må man slutte med.

Videoen starter med at en Axl Rose, i blågrå silhuett (med en flaske sprit i bakgrunnen) tar seg en Dispril eller globoid fra nattbordet. Heldigvis skyller han ned med vann, han er jo ikke heeeeelt «The Dirt»-gæren. Men han har vondt. Inni hjertet. Han tar av seg skjorta (som han åpenbart har sovet med).

Nå vil han fortelle oss om det. I neste scene sitter han ved et piano, har ombestemt seg og kledd på seg igjen, men er full av patos. Og har briller. La ingen være i tvil om at nå skal det ikke rockes hardt. Nå skal det faen banke meg ballades.

«November Rain» er alle balladers pytt i panne, lapskaus og betasuppe. I samme gryte, med varmen på fullt, i et åpent kjøkken helt uten begrensninger. Det er «Stairway to Heaven», «Kjærlighetsvisa», «Wind Of Change», «Barn av regnbuen», «With Or Without You», «Purple Rain» og «Candle in the Wind» på én og samme gang.

Låten varer i det som føles som samtlige dager i hele november, og har en video som prøver å fortelle ei historie som mikser sammen det å være tøff, sår og lei seg, sexy, samt å spille gitarsolo i ridebukser og bar overkropp med sigg uten fyr på fordi man har så mye krøller i veien. Her kommer selv David Lynch til kort.

Mens jeg skriver dette renner det regn på vinduet. Det er noen dager siden solen gikk ned, og vi kommer ikke til å se den her oppe før om to måneder. «November Rain» er egentlig det perfekte soundtrack. Her kommer det totale mørket. Her er det ikke håp. Slå av strømmen. La det bli helt stille. Nå er det pinadø nok. La oss alle dø.

Helge Skogs «5 cream of the crap»

5. Europe «Carrie»

 
Oi. Oi. Oi.

Våre svenske «venner» i Europe er strengt tatt kjent for én eneste låt – som ikke er denne.

Men i og med at de tidligere vinnerne av Rock-SM (!) på midten av 80-tallet hadde ambisjoner om å krone seg selv til Skandinavias konger av puddelrock, måtte de selvfølgelig spille inn en powerballade. Og. For. Et. Resultat. Vi. Fikk.

Vokalist Joey Tempest – eller Pontus Bajskorvsson som han egentlig heter (tror jeg) – tar virkelig på seg puddelrocktøflene i dette fruktansvärda stykket musikk. Det er bare ett problem: Hans enorme følelser fremstår dessverre like genuine som en Varg Vikernes-tolkning av James Browns «Say It Loud - I’m Black And I’m Proud».

4. White Lion «When the Children Cry»

 
Ja, tårene kom raskt da ungene ble utsatt for denne musikalske ondskapen.

Hvorfor ble ikke vi 80-tallsbarn skjermet for slik styggedom? Hvorfor jaktet ikke moralistiske kristenfundamentalister på White Lion, men heller Twisted Sister, Frank Zappa, John Denver og andre som drev på med ordentlig musikk? Alt var ikke bedre før!

Å skulle kommentere det musikalske og lyriske innholdet «When the Children Cry» unner jeg ikke min verste fiende. At jeg må ha minst en ukes pause etter å ha lyttet meg gjennom denne låten – med livet og forstanden som innsats! – hjelper heller ikke på. Jeg nøyer meg derfor med å påpeke at denne teksten får alle Manowar-blødmer til å fremstå som lyriske mesterverk satt sammen av Shakespeare, Dylan og Hamsun.

«When the Children Cry» er låten som beviser at «smaken er som baken»-klisjeen øyeblikkelig må torpederes, og ikke brukes som et slags veikt bevis på at alt har sin verdi. Å like dette er som å – i fullt alvor – hevde at Michael Bolton gjør den ultimate versjonen av «(Sittin’ On) The Dock of the Bay», eller at biff smaker best med masse ketchup på.

3. Pink Floyd «Mother»

 
Pink Floyd står for flere av finalistene om man skal kåre tidenes kjedeligste låt, men denne musikalske ekvivalenten til lodne, grå tøfler med mugg langs sålene er vanskelig å slå.

Her snakker vi tolv poeng i Eurovision Zzznork Contest. At Pink Floyd klarte å lage en powerballade der power var såpass fraværende, men heller sprøytet låten full av flytende valium, er sånn sett ikke overraskende.

At så mange mennesker anser dette som «stor» musikk er direkte tragikomisk. «Mother» kunne hvilken som helst gjeng steine folkehøgskoleelever ha hostet opp rundt leirbålet, etter at dagens gryte med brenneslesuppe var fortært.

Gitarsoloen David Gilmour vrenger ut midtveis, ble utover 80-tallet kopiert av mang en ung mann ikledd rosa skinnbukser, og lodne dyr oppå hodet. Snøvlingen og mumlingen til Roger Waters ble – av en eller annen grunn – aldri ført videre av den neste generasjonen musikere.

 

2. Bon Jovi «Bed of Roses»

 
Bon Jovi er et band skyldig i å ha «begått» et så stort antall motbydelige powerballader, at livstid i kjelleren til Phil Spector ville ha vært en passende straff.

Ironisk nok er deres aller jævligste eksempel på dette spilt inn akkurat idet powerballaden var like passé som rumpetasker i imitert leopardskinn.

Her hadde selveste Bong Dong Jovi himself (også kjent som søstera til Bryan Adams) kastet fra seg puddelparykken, til fordel for en mer «moden» frisyre. At han valgte «konesveisen» til alle hvite, rike amerikanske kvinner i overgangsalderen, er selvfølgelig litt pussig. Men husk at MTV og radioen var full av grunge og «alternativ» rock, og panikken hadde derfor nådd markedsavdelinga til New Jerseys «stolthet».

Men musikalsk sett var hora den samme, selv om ny sminke hadde blitt kjøpt inn for å skjule mangelen på utvikling. Sånn sett er det litt gøy at ingen hadde fortalt Richie Sambora om den «nye stilen», der han ble stående og fjolle seg til med tidenes minst ironiske fjelltopp-solo i musikkvideoen. Og motstandere av enderim får dessverre en langt sterkere sak med blødmer som «I want to be just as close as the Holy Ghost is – And lay you down on bed of roses» å vise til.

1. Aerosmith «I Don’t Want to Miss a Thing»

 
De har skrevet tidenes beste powerballade («Dream On»), men Aerosmith presterer også å stå for den verste puddelruka i klassen.

Å høre «I Don’t Want to Miss a Thing» er som å få ører, øyne og munn sprutet fulle av rosafarget, klissete søle – før man blir druknet i et basseng av lemlestede teddybjørner dynket i harsk Baileys.

Som en (sånn passelig) klok mann en gang skrev: «I Don’t Want to Miss a Thing» markerte egentlig slutten på en lang periode der powerballader dominerte populærmusikken, på godt og vondt.

Denne subjektivt og objektivt sett fæle låten representerer egentlig som er galt med powerballader. At den generiske pølen av klisjé-oppgulp er laget av den ondskapsfulle kvinnen bak blant annet Celine Dion- og Lady Gaga-hits, kan være en del av forklaringa».