Line Saus debuterer under eget navn, men det er lenge siden den tromsøbaserte altadama entret musikkscenen i byen; først som gitarist og én av to vokalister i bandet Pulp Vixen, og siden i forskjellige konstellasjoner, deriblant band som Polkajugend og John Waters m.fl.

Etter en rekke supportjobber og gjesteopptredener de siste årene er endelig hennes debut-EP ute, og den femspors saken er nå tilgjengelig der det strømmes musikk, som det heter i disse dager. Jeg synes det er kult når folk bare gutser, går i studio og spiller inn en debut under eget navn etter passerte 40, og bare peiser på. Det vitner om et genuint ønske etter å formidle noe.

Singelen og morderballaden «Six Feet Under», med den snasne og Handsome Family/«Far From Any Road»-aktige introen, har vært ute siden påsketider, en sterk låt, der eksilamerikaneren Mark Steiner har barytonmørk og kledelig andrestemme.

Når hun nå har tatt dette modige steget, og spilt inn et minialbum, er det heller ikke en gjeng amatører hun har fått med seg.

Den allestedsnærværende Erik Nilsson krydrer kledelig soundet med piano, den vel så allestedsnærværende Håvard Stangnes har lagt på diverse gitarer og steel, mens rytmeseksjonen trakteres av bassist Ida Karoline Nordgård (Hollow Hearts) og Truls Nordbye, kjent for å slå i stykker trommer i diverse hardcore- og hardtslående rock’n’roll-orkestre. Line selv synger alle låtene, og trakterer gitar og keyboard. Nevnte Stangnes har også skrudd det hele sammen.

Det høres, for å si det pent. Produksjonen og utførelsen er regelrett utsøkt, og det låter helt vidunderlig, varmt og sømløst satt sammen. Særlig Stangnes’ diverse gitararrangementer er så lekre at de kunne vært skåret ut av helheten og solgt i løsvekt, med ren egenverdi (hør bare siste halvdel av «Like No Tomorrow» for bevis, ren gåsehud).

Låtene er i det mollstemte, sekstitallspregede leiet, men der assosiasjonen også ledes til nittitallsnavn som Mazzy Star, Denise James, Blake Babies og Miranda Sex Garden. Jeg får også sterke påminnelser om Portsmouth-bandet Cranes, der særlig vokalen til Line minner meg om en mørk Alison Shaw. Og her ligger nok noe av enten/eller-inngangen til Line Saus, altså om du liker stemmen eller ikke. Hun synger klokkerent og pent, men enkelte vil nok mene at det tidvis høres litt affektert og påtatt barnlig ut, slik også nevnte Alison i Cranes hørtes ut for mange.

Men låtene, og de er jo viktigst, er jevnt over gode. Man føler ikke for å skippe seg gjennom skiva, for nivået er gjennomgående bra. Høydepunktet er da også nevnte singel, som dessuten løftes av spennet mellom de to enormt forskjellige stemmene til henne og Steiner, et samarbeid jeg mer enn gjerne hører mer fra. De må i så måte bare lage ei hel skive under arbeidstittelen «Norwenglish-american Murder Ballads».

Bildetekst: Dette er en bildetekst som kan gå over tre linjer som her.