Historisk dypdykk i Kongens skattkammer

Et av rockens aller største øyeblikk

Den 3. desember var det 50 år siden programmet «Singer presents...Elvis» ble vist for første gang på amerikansk fjernsyn. Vår lokale Elvis-fantast og rockarkeolog, Ronny Bratten, gir oss derfor essensiell voksenopplæring i dette vannskillet i rockens historie.
The Comeback Kid: I 1968 trengte Elvis seriøst å gjøre noe med karrieren sin, som da var kraftig på hell, etter altfor mange år som hovedrolleinnehaver i masse B-filmer. Resultatet ble - mildest talt - legendarisk. 
        
            (Foto: Scanpix)

The Comeback Kid: I 1968 trengte Elvis seriøst å gjøre noe med karrieren sin, som da var kraftig på hell, etter altfor mange år som hovedrolleinnehaver i masse B-filmer. Resultatet ble - mildest talt - legendarisk.  Foto: Scanpix

TV-showet ble sett av 42 prosent av det amerikanske tv-publikummet, noe som var rekord for 1968. Albumet fra showet nådde en åttendeplass på Billboard, og singelen «If I Can Dream» ble Elvis’ største hit på flere år. TV-spesialen og plateutgivelsen omtales i ettertid stort sett som «’68 Comeback Special», en betegnelse som ikke er tatt ut av lufta.

Sannheten er at Elvis virkelig trengte et comeback.

Da Elvis hadde avtjent verneplikten i 1960, kom hans noe bisarre manager, «Oberst» Parker, til at karrieren skulle dreies mer mot film. Strategien var at filmene skulle inneholde sanger, som skulle være reklame for filmene. På papiret en vinn-vinn situasjon.

Denne strategien var i begynnelsen fruktbar, men i 1964 kom The Beatles til USA og endra musikkscenen for alltid. I årene 1964-1968 hadde han bare én topp 10-hit, og 1967 var ett av få år Elvis ikke engang hadde sanger inne på topp 20.

Det var altså på tide å finne på noe nytt, og løsningen ble å inngå avtale med TV-kanalen NBC om å lage en julespesial. Den hippe produsenten Steve Binder fikk ansvaret for showet. Han var i utgangspunktet ikke Elvis-fan. «Du har ikke hatt hits på lenge», konstaterte han, og Elvis kunne ikke annet enn å si seg enig.

Binder kom fort til at en rød tråd skulle være å gjenfortelle Elvis-karrieren gjennom musikkvideo-aktige innslag hvor Elvis kommer til byen, har problemer med kvinner, slåss mot skurker, har en religiøs krise og til slutt får opptre med musikken sin.

Spesialen består av tre ulike typer innslag: De nevnte historiedelene, samt to live-segmenter: Ett der Elvis synger live på egen hånd med band og orkester i kulissene, og ett der Elvis sitter sammen med sine gamle bandmedlemmer og improviserer.

Første side blåses i gang med «Trouble», en blueslåt innspilt til filmen King Creole i 1958. Sangen er mer eller mindre en pastisj på blueslåter som «Hoochie Coochie Man» og «Mannish Boy», med sin start-stopp-teknikk og klassiske riff. Elvis knurrer ut de første ordene: «If you’re looking for trouble, you came to the right place!». Dermed møter vi umiddelbart den farlige Elvis, noe som utgjorde et markant skille fra den ufarlige og tøysete skikkelsen fra filmene.

 
Etter bare vel ett minutt av «Trouble», går vi rett over i «Guitar Man», en fantastisk Jerry Reed-låt, som Elvis ga ut i 1967 uten å oppnå noen større oppmerksomhet.

Sangen er en uptempo countrysang, som forteller om hvor vanskelig det er å slå igjennom som artist: «I thought my picking would set them on fire, but nobody wanted to hire a guitar man.»

1968-versjonen av «Guitar Man» innledes med et slags rytmemotiv på gitar i stedet for sangens originale gitarriff, noe som er overraskende vellykket. «Chakka-chakka»-introen går senere igjen, som overganger mellom segmentene på albumet.

Resten av førstesida består av ett langt spor med ikke mindre enn syv sanger. Dette er en ganske misvisende måte å sette opp plata på, da de syv sangene ikke ble fremført sammenhengende på showet. I stedet får vi først stifte bekjentskap med Elvis på sitt mest nedstrippede, hvor han spiller live sammen med sine gamle musikere Scotty Moore (som var med på hans aller første innspilling i 1954) og DJ Fontana (hans faste trommis på femtitallet), mens noen av kompisene i hans personlige heiagjeng «Memphismafiaen» synger litt backup og slår rytme på stoler og gitarkofferter.

Filmklippene fra disse opptakene er unektelig et mektig skue. Elvis i skinndress og med hår og kinnskjegg farget kullsort, ser ut som selve inkarnasjonen av femtitallet – ironisk nok, siden han den gangen stort sett opptrådte i vide dressbukser, skjorte og blazer. Kongen har til og med tatt frem gitaren, og tar selv hånd om riffene. Selv om det nok hadde blitt teknisk bedre å overlate gitarspillinga til mester Moore, gjør det noe med hele settingen at det er rockekongen fra fortiden som har spolt årene tilbake og hamrer løs på rockens ur-instrument.

Først ut er «Lawdy, Miss Clawdy», en rythm’n blues-hit med Lloyd Price i 1952, som Elvis spilte inn i 1956. Kongen er i blueshumør, for neste sang er Jimmy Reeds «Baby, What You Want Me To Do», som vi dessverre bare får et godt minutt av, før Elvis bryter av for å spøke litt og gjøre narr av sin egen filmkarriere.

Ut førstesida får vi nå en live-medley av hans største hits, dvs. «Heartbreak Hotel», «Hound Dog», «All Shook Up», «Can’t Help Falling In Love», «Jailhouse Rock» og «Love Me Tender». Det er absolutt ikke noe i veien med disse versjonene, og publikum var mer enn klar til å høre dem på nytt. Vi må huske at før denne utgivelsen, hadde ikke Elvis opptrådt for publikum siden 1961.

Dog må det innskytes at ideen med å spille inn disse rå femtitallsklassikerne med fullt orkester, strykere og fandens oldemor, unektelig tok bort litt av stinget, selv om Elvis er kjempemotivert og angriper sangene med en fandenivoldsk heshet og råskap som kanskje til og med mangler på de originale utgivelsene. Diskrepansen mellom desperasjonen i vokalen og arrangementene på disse sangene høres litt underlig ut i dag, men når vi kommer til de smektende balladene, kommer strykerne til sin rett.

 
For rockpurister har alltid smørsanger-Elvis vært en bitter pille å svelge, men en av nøklene til hans fantastiske suksess var hans evne til gå sømløst fra rock til ballader.

Den som ikke får litt lyst til å krølle overleppa og legge inn hobby-vibrato i stemmen etter å ha hørt Elvis synge «Can’t Help Falling In Love», er antagelig ikke kjent med konseptet forelskelse.

Andresiden innledes med at Elvis forteller litt om gospelmusikk. Elvis var gospelfanatiker, og skrøt ofte av at han kunne «hver eneste gospelsang som noen gang er skrevet». Her forteller han at «rock’n roll music is basically gospel, or rhythm ’n blues...it sprang from that», før det fades over i gospelsangene «Where Could I Go But To The Lord», «Up Above My Head» og den etter hvert helt maniske «Saved».

Sistnevnte skiller seg ut ved å være skrevet av Leiber og Stoller så sent som i 1960, og inneholder de udødelige tekstlinjene «I used to smoke, drink and dance the hoochie-choo», hva nå det siste enn måtte være.

Som nevnt innledningsvis, skulle dette egentlig være en julespesial, og da den diktatoriske Oberst Parker lurte på hvor det ble av julesangene, kunne produsentene vise til en nedstrippet og bluesy versjon av «Blue Christmas», komplett med jentehyl, men uten «uii-oo-uii»-koret som vi alle hører en million ganger i adventstiden.

Fra blå jul spretter vi til «One Night», der Elvis igjen vil spille gitar sjøl. Elvis hadde en stor hit med r’n’b-låta i 1959, men denne versjonen er kanskje ikke bare et av høydepunktene på plata, men mulig også noe av det ypperste Elvis noensinne gjorde. Han deljer løs på en Gibson 400 Sunburst (egentlig Scottys gitar) og arbeider seg opp i et hysteri der han hulker og brøler at han har vært for ensom, for lenge. Med dette kunne det ikke være noen tvil for selv den mest kritiske lytter: Kongen var tilbake på tronen.

«Memories» følger etter dette, en ballade av de kjente låtskriverne Billy Strange og Mac Davis, spesialskrevet til showet. Noen har kritisert denne sangen for å være et sakkarindynket makkverk, med sitt strykerarrangement og bittersøte tekst om at minnene «sweetens through the ages, just like wine». Og ja, dette er nærmere Dean Martin enn rock.

Men Elvis var aldri redd for å smøre litt tjukt på, og det er rart med det: Etter hvert som man faktisk har opparbeidet seg noen minner verdt å erindre, biter denne låta seg mer fast i ryggmargen. I alle fall i mørketida. Og gjerne etter at klokka har slått tolv. Det hjelper selvsagt på at Elvis synger helt fantastisk.

 

Tilbake til medleyene igjen, sneies det så vidt innom «Nothingville», før nok en Jimmy Reed-blues (Big Boss Man) fader inn i flere utdrag av «Guitar Man» og «Trouble», med «Little Egypt» i midten.

Dette litt meningsløse mellomspillet toner ut og gjør klar for den store finalen.

Elvis sang ikke protestviser, slik Dylan gjorde. Han sang ikke om hvalrosser eller LSD, som Beatles gjorde. Ble han spurt om politikk, ville han ikke svare offentlig. Likevel er den siste sangen i comeback-showet, «If I Can Dream», åpenbart preget av den politiske situasjonen i verden på slutten av sekstitallet.

Elvis var på dette tidspunktet oppskaket over attentatet på Martin Luther King i april 1968, bare noen få kilometer unna Presleys hjem Graceland i Memphis. Produsent Steve Binder noterte ned en del av tankene som Elvis hadde gjort seg, og ba Walter Earl Brown om å skrive en sang om dette. Resultatet ble en tekst med bibelske referanser og nikk til Luther Kings berømte «I Have A Dream»- tale, kombinert med en gospelinspirert melodi.

Da Elvis hørte sangen, tente han på alle plugger. Hans vokalprestasjon løfter låta fra å være en typisk 60-talls flower power-fantasi, til å bli et genreoverskridende mesterverk. Under innspillingen slo Elvis av lysene i studio, og gjorde sangen liggende i fosterstilling.

Da lysene kom på, var ikke et øye tørt. «Steve», sa Elvis til produsent Binder, «jeg vil aldri mer spille inn en sang jeg ikke tror på». Akkurat det skulle vise seg å være et tomt løfte, men «If I Can Dream» skulle bli startskuddet til hans siste storhetstid med hits som «Suspicious Minds» og «Burning Love».

Elvis gjorde mange enormt gode vokalprestasjoner, men sjeldent eller aldri var han bedre enn i de 3 minutter og 19 sekundene som «If I Can Dream» varer. Her finner vi hans unike kombinasjon av soul, gospel, blues og country i sin ypperste utgave. Dette er Elvis som vender tilbake til populærmusikkens elite – endelig aktuell igjen, endelig brennende engasjert.

Det er et av de store øyeblikkene i rockehistorien. The Return of The King.