Går som en Champion - Låter som en Champion

Velkommen til Champions League, Meek: Meek Mill går som en Champion, og låter som en Champion, på hans fjerde og beste album til nå.
FULLKOMMEN: «At Meek er en av de teknisk mest fullkomne rapperne er det ingen tvil om», skriver Jørgen Nordeng. 

FULLKOMMEN: «At Meek er en av de teknisk mest fullkomne rapperne er det ingen tvil om», skriver Jørgen Nordeng. 

Det har ikke vært så lett å være Meek Mill de siste par årene.

Alt gikk slik det skulle for Philadelphia-rapperen.

Han var sammen med bransjens mest profilerte og heiteste kvinnelige rapper, Nicki Minaj.

Han spilte uunnværlig angrep for Rick Ross´ bedriftslag MMG, som ledet hele serien og ligaen. Han hadde sågar funnet seg en protesje, 16 år gamle Lil Snupe, som var umenneskelig talentfull.

Så rakna det. Han klarte å rote seg bort i beef med Drake, og endte opp med å bli slakta. Det er litt som å tape en slåsskamp mot Moby. Eller tape 60-meteren mot Hank Von Helvete. Ikke bra, for en rapper som står trygt planta i gangsta og machotradisjonen. Som om Sondre Justad skulle jula opp Equicez. Så dumper Nicki han.

Og når du skulle tro det ikke kunne bli verre, havner han i fengsel enda en gang. Denne gangen for en helt ubetydelig parole violation, men når du, som Meek, har vært i trøbbel med loven stort sett hele livet, er ikke systemet i USA akkurat bygd opp for å ta vare på rettighetene dine. På toppen av dette ble Lil Snupe skutt og drept. Hendelsene kom ikke akkurat i den rekkefølgen, men likevel.

Dette skal det mye til for å komme tilbake fra, men Meek har utviklet seg til å bli en skikkelig renessansemann. Han kom ut av fengsel med ny glød, og har brukt sjansen til å refse statenes tragiske fengselsvesen. I likhet med rabagast T.I., som ga Meek sin første kontrakt, har han gått fra å lage overskrifter med en oppførsel som har vært ute av kontroll, til å snakke ut om deler av det amerikanske systemet som er ute av kontroll. Og det er vakkert å se på.

Det er to ting Meek er skikkelig god på. Det ene er å være den utagerende, krakilske punchlinekongen, han som gjorde at «I´m A Boss» ble forbudt å spille på nesten samtlige utesteder i USA, fordi den førte til opptøyer. Det andre er den introspektive og filosofisk anlagte «tenkende manns gangsta», som følger i fotsporene til folk som Jay Z og ikke minst hans egne bysbarn Beanie Sigel.

At Meek er en av de teknisk mest fullkomne rapperne er det heller ingen tvil om.

Han kommer fra mixtape-generasjonen, som fulgte i kjølvannet av 50 Cent og Diplomats, og følgelig siste som sverger til overkompenserende overflødighetshorn når det kommer til offisielle albumutgivelser. Tidligere album har vært preget av en dualitet mellom dels introspektive og filosofiske, dels utadvendte battlerapperen på ene siden og hip hop partygutt på den andre.

Som sine forbilder i Roc-A-Fella og Dipset vil han tilfredsstille alle. Dette er hans akilleshæl.

På «Championships» er det en tung følelse av «vinn eller forsvinn» hengende i lufta, og Meek Mill har virkelig lagt absolutt alle kort på bordet, bare for å være helt sikker. Dette er plata som skal løfte han opp i det aller øverste sjiktet, så vi kan nevne han i samme åndedrag som Rick Ross, Lil Wayne, Jay Z og resten av den øvre sfære av post-2000-rappere. Den som folk som Big Sean sliter med å tangere.

Og seiersrunde blir det, for Meek lar oss for det aller meste møte han som den aggressive, men velformulerte, angrende synderen. Om det høres litt selvmotsigende ut, så er det fordi det er det.

Han åpner plata med å benytte seg av velkjente samples, ofte stjålet fra 90-tallets hiphopkanon (det nye 70-tallet), til å sementere seg som en av de hvasseste tungene, og smarteste knivene i skuffen.

Det er nesten rørende hvordan han, tradisjonen tro, spytter flere sannheter på introsporet (over Phil Collins «In The Air Tonight») enn andre gjør på ett album, før han går inn i dypt personlige «Trauma» (som flipper Mobb Deeps «Get Away»), som tar for seg hvor ydmykende og nedverdigende det er å sitte inne.

 
«Oodles O Noodles Babies» er en sterk, detaljert fortelling om å vokse opp i fattigdom, «Cold Hearted II», tittelsporet og «Respect The Game» (som flipper samme sample som Jay Zs «Dead Presidents») er Meek på sitt mest fokuserte og giftige og noe av den beste rapmusikken som er gjort de siste årene.

Alle disse gjør Meek alene, og det er sant å si da han er best.

Det er så personlig, han legger så mye av livet sitt i linjene sine, at han trenger ikke noe mer. Dessuten kler han sjelfulle soulsamples mere enn noe annet.

Gjestelista derimot, lukter helgardering. En trendanalytiker og algoritmekalkulators våte drøm, uten at det klarer å velte skipet. Til det har Meek for god stim selv. Skulle det være den minste tvil om at han var klar for middagsselskap hos rap-illuminatien? Enter «What´s Free», basert på Notorious B.I.G.´s «What´s Beef», hvor han stiller spørsmålet om hva det betyr å være fri.

Med Rick Ross og Jay Z som gjester er man nødt til å levere, og det klarer han fint, selv om Jay Z kommer inn på slutten og tørker golvet med alt annet som har blitt gjort av rapvers i 2018. Rick Ross selv angrer nok stort på at han ikke la mere inn i dette, for han fremstår ikke akkurat bra.

Så han takler problemene sine, han snur fengselssituasjonen til noe positivt, og ber sågar Lil Snupe om unnskyldning for at han ikke passet på han godt nok.

Det stopper ikke der. Han er «the bigger man», og inviterer Drake til samarbeid på «Going Bad» - ikke den rørende duetten det kunne vært, men funker som fjell. At erkerivalen Cardi B gjester den knallharde klubbangeren «On Me» føles vel som et lite stikk til Nicki Minaj, så da er hun ute av verden også.

Og apropos klubbangere, så har han ikke spart på kruttet her heller. Han har rett og slett lagd et Roc-A-Fella-album. Det betyr selvsagt at han har et par unødvendige gjestespill, og et lite knippe låter for damene, som føles malplasserte.

På «Almost Slipped» henter han inspirasjon fra dagens kids, som Juice WRLD og XXXtentacion, og det føles bare generisk, selv om handverket er upåklagelig. Men det klarer vi ikke å henge oss opp i, når resten av «Championships» er så gjennomført.


 


iTromsø ønsker en åpen og saklig debatt. Vi fjerner fortløpende innlegg som er rasistiske, sjikanøse eller strider mot etikk eller lovverk. Vi oppfordrer alle til å være saklig og vise respekt for andres meninger, og forbeholder oss retten til å utestenge brukere som ikke overholder våre retningslinjer i kommentarfeltet.