Et musikkår nærmer seg slutten, og som vanlig er det en haug av utgivelser, gode sådanne, som vi av forskjellige grunner ikke har rukket å skrive om, eller feilaktig bortprioritert.

Det er et helvete dette, at man aldri får tid eller plass eller hode og ræva med seg iherdig nok til å nå over alt som slippes, som samtidig er bra.

Neste uke oppsummerer vi plateåret 2018, med et fyldig utvalg lister av diverse, slik vi gjør hvert år.

Før vi kommer dit ønsker vi derfor å lette på litt dårlig samvittighet.

Her er 10 skiver vi mener fortjener litt etterlengtet omtale på tampen av nok et strålende plateår.

Helge Skogs «fem frem fra glemselen»

«Hva i helvete

er

egentlig det her?».

Dette var mine første tanker i møte med Pearl & the Oysters.

Den franske duoen kan fremstå som et tulleprosjekt, men godt utført fjas og tullball skal ikke undervurderes! Og i et heseblesende 2018-klima, der faren for å bli musikalsk matlei er overhengende, er det digg å høre noe som tar deg hundre prosent off-guard.

«Randi», «Mermaid Parade» og «Kid Manatee» er blant de aller beste poplåtene jeg har hørt i 2018. Her tripper dataspill-synther rundt på en elektronisk beat, som gis lette elektriske støt fra harmonerende fuzzgitarer. På toppen smyger vokalist Juliette Davis ut utrolig sterke melodilinjer, bakt i solskinn, med iskald sjampis på tunga.

14 låter med denne fyrige duoen blir riktig nok litt i overkant, og plata kan med fordel skrelles ned til ti spor på din egen digitale spilleliste. Da har du en fargerik og sjarmerende halvtime med kos i vente.

Om du liker din metal ekstra hårete, har du mye gøy i vente i selskap med Bonehunter.

Denne gjengen er like harry som skinnbukser med bremsespor.

Den finske trioen ga i høst ut sitt tredje album, som fortsatt snurrer på platetallerkenen hjemme hos undertegnede.

Gruppas miks av bedervet thrash, bredbeint black metal og Motörhead/Venom er like smittsom som flatfyll på julebord. Musikken slipper derimot ikke taket dagen derpå.

Finnene skviser inn noen fine melodier i flekkene, blant annet på tittelsporet, mens «Black Star Carcass» er like headbang-vennlig som åttitalls Slayer. I et svart hav av såkalt blackgaze og post-black metal, trenger vi band som Bonehunter. Her er det ingen ullfrakker eller man buns å se – kun uironiske patronbelter, dongerivester og bedervede bandskjorter. Og true metal.

I et anfall av habilitetsparanoia unnlot Feedback å anmelde denne umiddelbare klassikeren, siden undertegnede skulle intervjue Monsieur Patrick «RSP» Bottolfsen, mens Feedbacks faste hip hop-skribent på et tidspunkt utgjorde tungvekterduoen Hålogalandslaget sammen med nevnte harstadværing.

Gode og dårlige unnskyldninger unnagjort, og med full forståelse for at disse forsinkede avsnittene ikke kommer til å ha noen større betydning for utgivelsen, er det én ting som må loggføres og spres: «Ti runda rundt sola» er latterlig bra!

Spennvidden og variasjonen i samplinger, melodier og produksjon er enorm. Fellesnevneren for de ti rundene som serveres, er Bottolfsens intense og framoverlente innsats med mikken i hånda.

Han deler ut verbale knyttnever til omverdenen, men klasker også seg selv i fjeset på nådeløst vis. Tidvis er Bottolfsen så rått personlig at det krysser grensa til ubehagelig, men fyren har noen betraktninger rundt Norge 2018 som alle bør høre. Harstadværingen er ikke bare blant de dyktigste ordsmedene innen norsk hip hop, men i hele forbanna Kultur-Norge.

4. TRAGEDY «Fury»

Helt ut av det blå slapp disse lyssky undergrunnsheltene et seksspors minialbum denne høsten.

Det er sjeldent jeg bruker floskelen «mesterverk», men ordet er en klinisk nøyaktig beskrivelse av forløperen «Darker Days Ahead» (2012).

Sjokket, gleden og de påfølgende forventningene var derfor titaniske til den første musikken fra Tragedy på seks år idet jeg snublet over linken til «Fury» i en Facebook-gruppe.

Og den Portland-baserte kvartetten fra Memphis skuffer heldigvis ikke. De episke, mer doom-lignende trekkene fra forrige plate er skrellet bort på «Fury». Her flyr nemlig Tragedy rett opp i fleisen på lytteren fra første d-beat.

Disse seks sporene legemliggjør konkretiserer alt som er bra med hardcore og crust punk, samtidig som amerikanerne lurer inn noen kjappe melodiske gitarsoloer som løfter hele greia. «Fury» inneholder verken fyllmasse eller pustepauser, men tilbyr intense 17 minutter i aggro-nirvana.

Enkelte kjenner nok Linnéa Olsson fra band som The Oath, Beastmilk og Sonic Ritual.

Det gjorde ikke undertegnede – noe som gjorde at jeg glipp av at dette mørke gullet, i form av den svenske gitaristen og sangerens solodebut, snek seg ut i offentligheten denne sommeren.

Maggot Heart kverner ut en mørkbrent og nokså ukonvensjonell blanding av mollstemt rock, postpunk og småokkult metal. «Scorpion Time» er en av låtene hvor Olsson tar i bruk dissonante akkorder mer kjent fra black metal, som skaper en uforutsigbar, guffen stemning på toppen av den rocka backbeaten.

Andre halvdel av plata er sterkest, der «Pinned Like a Butterfly» kler 70-tallets classic rock i helsvart, mens de galopperende «Blood Envy» oppdaterer 80-talletsheavy metal.

Egon Holstads «fem frem fra glemselen»

Det er egentlig bare jævla dårlig gjort av undertegnede, dette.

Altså å overse en artist, bare for at det er hennes tiende skive, og at jeg dermed tror jeg har hørt nok av henne.

Chan Marshall/Cat Power er ei dame jeg var veldig fan av, men etter en uhyre skuffende og introvert konsert tidlig på 2000-tallet ble jeg furten og la henne litt bort, mer eller mindre ubevisst. Desto hyggeligere er det da å oppdage at man tok feil. Både at det i det hele tatt går an, man har jo alltid rett, men også fordi jeg egentlig heier veldig på henne, og med denne skiva er vi gode venner igjen.

Hun snubler nesten hele tiden, men lander hver eneste låt med sedvanlig eleganse. En naken versjon av Rihannas «Stay» føles litt unødvendig, og hun trenger ikke vokal drahjelp fra Lana Del Rey. Ei heller vocoder på den ene låten. Men her er det stappa med godsaker, og hun høres fortsatt veldig ut som seg selv. Takk og lov. Fint å gjenreise gammelt vennskap.

Det å utelate ei skive fra Richard Thompson er en synd i seg selv, og i særdeleshet når det er ei så forbanna bra ei. Han er jo aldri dårlig, den eksentriske, kreative og geniale engelskmannen (ja, han er av få som tåler og fortjener merkelappen genial).

50 år etter Fairport Convention slapp sin selvtitulerte debut, og fire tiår etter han slapp ut flere mesterverk sammen med kona Linda, spiller han fortsatt fletta av hvem det måtte være. «13 Rivers» er heller ikke lyden av en livstrøtt, levende legende som bare skal cashe inn på gammel storhet.

Thompson anno 2018 er en aggressiv, søkende, hardtspillende og briljant mann som fortsatt oser av autoritet og livskraft. Dessuten synger han helt uovertruffent. Og han er fortsatt en av verdens beste og mest særegne gitarister.

Vet minimalt om dette bandet, og jeg husker heller ikke hvem som tipset om det, eller hvor jeg snappet det opp, men det er bare å melde dere, om det er noen som savner kred og ære her. Jeg deler gladelig ut! Det viktigste er uansett at alle hører på det.

Dette er nemlig et strålende album, der en mørk, mollstemt og soulfylt avart av garasjerock hamres ut med så stor overbevisning at det er en sann fryd å høre på.

Alle 12 låtene holder dessverre ikke samme nivå, men økser du ned til 8-9 spor, står du igjen med rent gull. Liker du The Nomads, The Original Sins og The Ribeye Brothers (og det gjør jo alle!), vil du elske dette Richmond-bandet herfra til nærmeste ølkran. Knall, til tross for årets helt uten konkurranse styggeste cover.

De kom inn fra intet på midten nittitallet, og debuterte med et brak, med skiva «The Blue Moods of Spain», som både ble prisbelønt og tolket av Johnny Cash.

Oppfølgeren var også fin, men så fadet de bare ut og forsvant. For meg iallfall.

Derfor var det storveies å oppdage at Josh Haden, den sure og vriene grinebiteren fortsatt henger med og er blant oss. Han gir iallfall ut musikk, og det er bare han som er igjen fra starten, som seg hør og bør for en trassig og surpompete raring. Plata er ganske forskjellig fra den smoothe, forsiktige og tandre debuten, der han nå trøkker mer på, og med mer gospel, og låter som hinter om både jazz (han er sønn til Charlie) og blues.

Innbiller meg at de er bedre live nå enn da jeg så dem for 19 år siden. Åpningssporet «Maya in the Summer» høres ut som en perfekt kombo av Bill Callahan og Kevin Coyne. Og hvis ikke dét sier deg noe, før du heller bare høre selv.

Tar med en singel her på slutten, da den gir håp om et fantastisk album på nyåret.

Night Beats har rett og slett gitt ut en av årets smukkeste låter, som jeg ved først lytt ville trodd var en ny kremlåt fra et Hederos/Hellberg backet av et helt band.

Det er så innsmigrende, så skamløst tilgjengelig, så melodiøst og så himla fint at det er direkte rart å tenke på hvor langt de har beveget seg fra den mer kompromissløse psychedeliaen de tidligere bedrev. Så får vi se hva 2019 bringer fra dem. «Her Cold Cold Heart» er iallfall helt aldeles bedårende og storslått. Og har du holdt ut helt ned hit, kan du sjekke den ut her: