Feedbacks årskavalkade 2018:

Egon Holstads 10 favorittalbum fra 2018

Det finnes ikke dårlige plateår. Det finnes bare late lyttere, de som mener at det ikke er laget bra musikk siden de selv spilte blokkfløyte på barneskolen, og iallfall ikke siden Bob Dylan tippet på motorsykkel, eller Jim Morrison tok sitt siste bad.
DANIEL ROMANO: Er han et geni eller bare rape gal? Svar: Sannsynligvis begge deler. Å gi ut dritbra plater, for så å fjerne dem fra jordas overflate, er iallfall noe han er alene om. 

DANIEL ROMANO: Er han et geni eller bare rape gal? Svar: Sannsynligvis begge deler. Å gi ut dritbra plater, for så å fjerne dem fra jordas overflate, er iallfall noe han er alene om. 

Men det er jo deres problem. 2018 har også vært stappet med iørefallende vellyd man vil huske lenge etter nyttårsrakettene er sendt til værs og nye plateår skriker til seg tiltrengt oppmerksomhet.

For undertegnedes del har det vært et veldig solid plateår, dog uten de helt vanvittige høydepunktene som skiller seg kraftig ut.

Sånn sett blir rekkefølgen under her litt mer tilfeldig enn den ville vært om det var noen som skilte seg markant ut i toppen.

Det er uansett gledelig å se at hele tre norske skiver har sneket seg med, som er uvanlig for undertegnede.

Det sier også noe om at det norske plateåret har vært mæææget solid.

Ellers er det ei frisk blanding av pop, soul, punkrock, garasjerock og alt som presses mellom.

Nederst er ei spilleliste med smakebiter fra alle skivene (minus Daniel Romano), samt enkeltspor fra andre 2018-skiver jeg setter høyt. Denne vil bli supplert ytterligere, og innehodler i skrivende stund rundt 150 låter.  Ah, musikk! Det er så gøy! Og så bra! Og så forbanna viktig!

1. DANIEL ROMANO «Human Touch»

 
Han er en av mest oppsiktsvekkende artister i inneværende tiår.

Produktiv som fy. Talentfull som bare rakker’n.

Og gir ut alt fra smektende crooning, til old school country og vintage-punk. Men for en raring! Han har gitt ut tre skiver i år, og den siste kom nå nylig, og var en liten nedtur. I januar slapp han derimot intet mindre enn to glitrende plater via nettsiden Bandcamp, der man måtte kjøpe dem etter fem gjennomlyttinger.

Etter en måneds tid slettet han begge platene fra internett, og de ble ikke engang sluppet på vinyl. Fuglene må vite hva han tenker på, for begge er dritbra, og «Human Touch» er sågar den beste plata i år, og høres ut som noe Ryan Adams kunne gjort i sine glansdager. Ei regelrett knallbra country/soul-skive, som hovedmannen selv vil at færrest mulig skal høre.

Den legges hele tiden ut på YouTube, i sin helhet, for så å slettes (ligger per nå her). Bare å søke opp, og slå deg i hodet for at du ikke kjøpte den da den kom, og mens den var tilgjengelig. Han fortjener snart å bli kalt et geni, Romano.

Les anmeldelsen HER

2. THE GOOD THE BAD AND THE ZUGLY «Misanthropical House»

 
De har vært et av landets aller beste rock’n’roll-band i flere år nå, og etter en forrykende start roet de ned utgivelsestempoet på skivene sine.

Et vokalistbytte gjorde meg også skeptisk, men det viste seg takk og lov å være ubegrunnede bekymringer.

Ingen i dagens Rock-Norge lager så hard og så fengende punkrock som GBZ, og de makter sågar å blande norsk og engelsk, og tull og alvor, på sitt særegne vis, og ved å lande på føttene hele tiden.

Tredjeskiva deres er bedre enn nummer to, og nesten på høyde med debuten. Elsker dette bandet. Og de har levert årets beste tekststrofe med «We wouldn't have to care for CO₂/ If it wasn't for backpackers just like you». Poesi.

 

Les anmeldelsen HER

3. KOSMIK BOOGIE TRIBE «We’re Not Here to Fuck Spiders»

 
Dette bandet har vist takter hele tiden, men på denne skiva tok de steget opp.

Fikk sett dem live fire ganger i 2018, og det var knall hver eneste gang (min anmeldelse fra årets Buktafestivalen her). KBT spiller rett frem, hard og catchy rock slik den var ment å være, og der det er festen som står i fokus, og en påminnelse om at livet er for kort, og rock for artig, til at man kan søle det bort på sutr.

Bandet har for øvrig felles trommis med de ovennevnte, og Magne Vannebo blir følgelig automatisk årets beste trommis.

Les anmeldelsen HER

4. TONY MOLINA «Kill the Lights»

 
En liten pose med noen fantastiske små drops av noen poplåter.

10 eventyrlige poplåter freses utsøkt og uanstrengt gjennom på 14 minutter, med den aller største selvfølge.

Masse presumptivt oppegående folk jeg kjenner som klaget over dette, at låtene var for korte, at man bare ville ha mer. Men hva faen er problemet? Spill heller skiva en gang til, da! Eller kjøp deg en Yes-låt i iTunes som varer i 18 dager, og som det ikke er plass til på telefonen din. Det er jo ditt liv. Kom iallfall ikke her og klag.

Les anmeldelsen HER

5. MYSTIC BRAVES «The Greast Unknown»

 
Var umiddelbart litt skuffet da denne kom.

Forgjengeren var en ganske hardtslående og melodiøs sak, men her har de tatt bort de skarpe garasjekantene, og heller begitt seg ut på en ren poptrip, med mer The Beatles enn The Sonics, uten at dét skal brukes mot dem.

Vokser og vokser på denne, med en tiltagende avhengighetsdannelse som gjør at jeg har blitt mer og mer glad i den. Elsker at skiver er sånn. Den ble dessverre ikke anmeldt da den kom, og som en direkte følge av dette har jeg tenkt å bedrive intens selvskading hele romjula, ved å piske meg selv på ryggen med sokker fylt med levende kråkeboller.

6. ÅRABROT «Who Do You Love?»

 
Årabrot er virkelig noe for seg selv, der de svirrer alene langt ut i rockjungelens ytterste og uutforskede områder.

Vakkert og sakralt det ene øyeblikket. Brutalt og fryktinngytende det neste.

De har virkelig hatt noe for seg hele tiden, men jeg synes bare de perfeksjonerer sin voldsomme og smått avantgardistiske musikk ved hver korsvei. «Who Do You Love?» befester bare dette inntrykket.

Hater egentlig å bruke ordet «spennende» om musikk, men akkurat her er det på sin plass. Og som en god single-malt og en raff rakfisk, blir det bare bedre og bedre, jo mer man venner seg til det.

Les anmeldelsen HER (skrevet av Helge)

7. SHANNON SHAW «Shannon in Nashville»

 
Shannon Shaw holder til vanlig hus i rockbandet Shannon & The Clams, som også ga ut ei flott plate tidligere i år.

På hennes solodebut skrur hun det hele litt mer ned, og resultatet er fabelaktig.

«Hun høres ut som en amerikansk Amy Winehouse, flasket opp på like mengder soul og doo-wop», skrev en klok mann da skiva kom. Jeg er hjertens enig. Skikkelig bra skrevet, spør dere meg!

Les anmeldelsen HER

8. ICEAGE «Beyondless»

 
«Mørkt, farlig og vanedannende», skrev en klok mann i overskriften på en anmeldelse da denne skiva ble sluppet.

Så rett han gjorde!

Dansken Elias Bender Rønnenfelt sjonglerer heftig mellom bandene Marching Church og Iceage. Sistnevnte er hans raffeste orkester, en frekk miks av The Saints, The Gun Club, tidlig Nick Cave/Birthday Party, Woven Hand/16 Horsepower og Crime & the City Solution, som Rønnenfelt vrir intelligent sammen til sin helt særegne eliksir av streng og krevende rock’n’roll.

Rønnenfelt har allerede gitt ut seks fullengdere og en bråte singler og EP-er. Og han er bare 26 år. Mye mer i vente her.

Les anmeldelsen HER

9. BEECHWOOD «Songs From the land of Nod»

 
Eminent New York-trio, som er solid plassert i 60-tallets psychedelia/pop/rock, der det sendes britiske vink til både The Beatles (på sitt mest syra), Pretty Things, The Kinks og Spacemen 3, mens deres egne landsmenn i The Byrds og 13th Floor Elevators er lette å skue i bakgrunnen.

De rakk sågar å gi ut to skiver i år (denne kom i US på tampen av fjoråret, men ikke i Europa før i januar i år), men denne (deres andre) er beste.

Les anmeldelsen HER

10. MARIANNE FAITHFULL «Negative Capability»

 
Den 72-årige Faithfull overrasket iallfall undertegnede med denne skiva.

Den var ikke bare «bra og hyggelig gjenhør til å være en gammel heltinne», men et overveldende sterkt album som limte seg fast i tallerkenen.

For dette er ikke noe hastverkspreget venstrehåndsarbeid, men føles heller som om ho Mor har tenkt at nå skal vi faen meg se hvem som er tøffest her ute. Og det oser av både autoritet og kontroll i kulissene her, slik vi også ble vant til å høre Cohen, Bowie og (til dels) Johnny Cash mot slutten av deres platekarrierer. Og sjekk det gjestelaget, a’!

Les anmeldelsen HER

Topp 3 konserter 2018

1: Gluecifer (Sentrum Scene 27. oktober)
De var helt ellevilt bra under Buktafestivalen, den første jobben deres på norsk jord siden de ble oppløst. De var pinadø enda bedre da de spilte sin første klubbkonsert i Oslo senere på høsten. Dagen etterpå, da de verste premierenervene hos band og publikum var borte, leverte de en konsert som er det beste iallfall jeg har sett av dem, og jeg har sett dem fryktelig mange ganger. Iallfall føltes det sånn. Steintøft. Autoritært. Og helt hinsides rørende. Inkarnert lykke.

2: The Good The Bad and The Zugly (Bastard Bar 22. februar)
Ivar Nicolaisen har tatt frontfigurjobben på alvor, og klarer kunststykket å være både slem, tøff, morsom og sjarmerende. De holdt på å rive ned et kjellerlokale, akkurat som de holdt på å gjøre med Blårock, i samme kvartal, tre år tidligere. For et helt sjukt bra band dette er. I en rettferdig verden hadde de vært gigantiske. Men verden er - som kjent - stein, hakke dum.
 

3: Helldorado (Blårock 17. august)
Har sett dette bandet en million ganger siden oktober 2001. Det har aldri vært dårligere enn dritbra. Dag Vagle er en av Norges to, tre beste vokalister, uansett kjønn og genre, og live tar dette idiotisk underkjente bandet sin eminente rock'n'roll opp i dimensjoner man i utgangspunktet trenger illegale rusmidler for å nå.

****************************

Da er det bare å glede seg til et nytt musikkår, takk av det gamle og takke for oss her i Feedback-redaksjonen. Her er undertegnedes spilleliste (Tidal og Spotify) med noen høydepunkter fra 2018, fra januar til desember.

Høres!


 

Se også de andre topplistene til Feedback her:


Årskavalkade 2018:

Helge Skogs 10 favorittalbum fra 2018

Nok et nydelig musikkår nærmer seg slutten, og da må man runde av med den edleste formen av nerderi: En topp 10-liste, selvfølgelig!

 

Feedbacks årskavalkade 2018:

Kari Westergaards 10 favorittalbum fra 2018

Kari Westergaard skriver fast for Feedback, der hun ukentlig anbefaler en spesifikk utgivelse som finnes på det herlige formatet vinyl. Her er hennes 10 foretrukne fra plateåret 2018.

 

Feedbacks årskavalkade 2018:

Jørgen Nordengs 10 favorittalbum fra 2018

Jørgen Nordeng er, foruten å være en av landets mest respekterte rappere, fast gjesteskribent for Feedback. Her er er hans 10 utvalgte skiver for 2018.



Årskavalkade

Helge Matlands 10 favorittalbum fra 2018

Evighetsmaskinen Helge Matland gikk av med pensjon i fjor, men dette har selvsagt ikke forhindret ham i å fortsette med å levere anmeldelser til oss, det være seg konserter eller plater. Her er hans utvalgte for 2018.



Årskavalkade 2018

Åsgeirs 10 favorittplater fra 2018

Dette er platene som fikk tærne på Feedback-redaksjonens "Frem fra glemselen"-journalist til å krølle seg.