1. KOSMIK BOOGIE TRIBE «We’re Not Here to Fuck Spiders»
Rock er gøy. Boogierock er enda gøyere. Kosmik Boogie Tribe sin plate om alt annet enn verdensproblemer er en fest for øret og smilemusklene, og de 33 minuttene uten et eneste pustehull føles som å frivillig la seg overkjøre av et boogietog av beste sort. Rockefoten og hytte-neven er slitne men lykkelige etter å ha spilt ihjel denne plata i månedsvis. Takk KBT!
2. COURTNEY BARNETT «Tell Me How You Really Feel»
Courtney Barnett gjør meg til en liten fan-girl. Hadde jeg møtt henne i virkeligheten hadde jeg sikkert ikke klart å si «hei» engang, men sparket i grusen og sett forlegent ned i bakken. Jeg hadde muligens klart å klemt av meg et stille «I really like your music» etter en stund. Den stiligste rockedama i verden leverer på sitt andre soloalbum en perlerad av vittige, småskranglete og überkule låter. Denne plata har jeg solgt veldig mange av. Du må ha den! Alle må ha den!
3. THE PEAWEES «Moving Target»
Finn fram danseskoene og send avgårde nabovarsel sporenstreks, for dette er en av årets beste rock’n’roll-skiver, og den skal spilles høyt! Veteranene i The Peawees blir - akkurat som et gjennomsnittlig nordnorsk kvinnemenneske - bare bedre og kulere med alderen. Italienerne spiller punkrock med sjelden liv og lyst. Dansbart som fy, knallsterke låter, en vokalist i verdensklasse og et ellevilt rockepiano. Jeg er solgt. Hurramegrundt, det er godt å leve!
4. THE CREATION FACTORY «The Creation Factory!»
Altså, jeg har en alvorlig hangup på sekstitallsrock av den noe skranglete sorten, og dette her er midt i min gate. Poppa, småpsykeldelisk, og med like deler av fuzz, orgel og frekk tamburin; en eviggrønn suksessoppskrift.
5. ANTI LAM FRONT «Tidlig Anti-Lam Front»
Jeg forutså ikke for et år siden at jeg i 2018 skulle ramle inn i en ny pønkeperiode i livet mitt, men via denne plata gikk jeg rett og slett i ungdommen igjen. Trøndersk politisk pønk burde være allemannseie. Krenk mæ! Æ kjede mæ!
6. THE NUDE PARTY - The Nude Party
Rock med tydelige nikk til storheter som The Band, og også moderne godband som The Growlers og en aldri så liten touch av (selveste) Reigning Sound. The Nude Party representerer ingen banebrytende future music-sjanger, men de skriver så fine låter og spiller dem så gjennomført nydelig at de i mine ører ikke kunne vært mer relevante. Og så har de årets refreng: ”I don’t need your love, I just need my records”.
7. IDLES «Joy as an Act of Resistance»
Apropos pønk. Idles gjorde en magisk konsert under Rebellion-festivalen i Blackpool, så når jeg kom hjem derfra begynte jeg å høre på dette strålende albumet. Med rette er plata allerede kåret til en moderne klassiker. De har meninger om det meste, og de fremfører dem (pro-immigrasjon, anti-Brexit, pro-likestilling osv. med skjeve smil og utrolige mengder energi. Herlig band.
8. TY SEGALL «Freedom’s Goblin»
Mr. Fuzz gir ut plate så ofte at man kan bli litt anpusten av å henge med, og av årets tre(?) brillefine utgivelser kunne jeg nesten like gjerne valgt en av de andre to. Men Freedom’s goblin er ett knepp hvassere og låtene er et par knepp mer slitesterke enn Joy og Fudge Sandwich. Nei jeg anbefaler de også. En klok fyr kommenterte en anmeldelse med disse ord: «This album is AWFULLLLLLLLLLLL! It sounds like someone is beating a small animal to death with a brick.» Til ham vil jeg si nei og ja og at det er det som gjør plata så bra. Oops, der ble jeg visst fangirl igjen.
9. THE WHY OH WHY’S «The Why oh Why’s»
Leve scandirocken! Som nevnt tidligere så kan rock være fryktelig gøy, og denne plata er nok et eksempel på at fuzzpedaler og overskuddsenergi trumfer lyriske og dype tekster akkompagnert av spartansk klimpring. Det er så utrolig befriende med band som utstråler «ikke vær en grinebiter, hør på rock»!
10. THE MOLOCHS «Flowers in the Spring»
Musikk kan av og til være så gjennomført trivelig at sola skinner hver gang den blir spilt, og dette er tilsynelatende en sånn plate. Skranglefantene i The Molochs har sin egen lille garasjepopsjanger hvor de boltrer seg i morsomme melodier og sarkastiske vendinger. De virker misfornøyde med mye, men pakker det så fint inn at jeg blir i godt humør likevel.
Topp 3 konserter 2018
1. Gluecifer (Buktafestivalen 20.juli)Kings of rock på Bukta! Dette var drømmebandet vi ønsket oss aller mest for femten år siden når vi starta festivalen, og de var verdt å vente på. Biff Malibu & co leverte på det skyhøye nivået vi drømte om; vi sang og danset og skålet i midnattsola. Alle godsangene, alle godfolkene, alt klaffet. Perfekt!
2. Helldorado (Blårock 17.august)Altså. FOR en maktdemonstrasjon av en konsert! Herregud. Norges beste stemme, et av Norges beste band, noen av de beste låtene i verden - både orginaler og coverlåter (hvem andre kan covre 13th floor elevators' "You're gonna miss me" uten å tryne? Og "Night of the vampire"?) Jeg kjenner at jeg blir glad bare av å tenke på den kvelden. Jeg lukker øynene og reiser tilbake med tidsmaskinen min og opplever det igjen akkurat sånn som det var. Jeg vil ikke forandre noen ting.
3. Graveyard (Koko, Desertfest, London 4.mai)Årets Graveyard-album er hysterisk bra, så denne konserten gledet vi oss veldig til. Koko er et over 100 år gammelt teater med en fantastisk historie og veldig mange gipsornamenter og figurer som samtlige ble malt med gull og rød høyglanslakk under en oppussing for noen år siden. Vulgært er bare forbokstaven! Koko er virkelig en av de kuleste rockscenene jeg har vært på, og vårt svenske favorittband var i kjempeform.
Se også de andre topplistene til Feedback her: