En cocktail som slår ihjel kjedsomhet

Et brutalt alternativ fra LOL-skapens akse.
Beaten To Death  
        
            (Foto: Cato Rusten)

Beaten To Death   Foto: Cato Rusten

Riktig timing er viktig, så de gavmilde gutta i Beaten to Death lanserte like godt sitt siste album på selveste julaften. Julefaktoren er riktig nok ikke spesielt høy – om man ikke har tradisjon for flamberte geiteskaller og chilimarinert blodpølse i stedet for pinnekjøtt og riskrem.

Den brutale kvintettens cocktail av grindcore, rock og de fleste ekstreme subsjangrene under den romslige metalparaplyen er uortodoks. Det er to hovedgrunner til at bandet fra Follo, Asker, Oslo og Tromsø (LOLskapens akse? Du leste det her først!) omtales som innovatører i deler av den internasjonale metal-pressen: De er annerledes, og de er morsomme.

Gitaristene Tommy Hjelm og Martin Rygge blander uhørt mye melodi inn i den brutale musikken. «Bjørnstjerne Ibsen» og «Dere er herved oppløst» er blant låtene der de melodiøse elementene er sentrale. De får til og med litt twangy country-plukking til å fungere på «Extremely Run to the Hills».

Bandet består av fem svært rutinerte, noe tilårskomne villmenn. Det låter som om energien spruter ut av hver pore hos musikerne, som selvfølgelig smitter over på enhver lytter med erfaring med moshpits og headbanging. Samspillet er lekent, men såpass stramt at Beaten To Death spiller inn musikken sin live. De unngår dermed studiojuks og de grelle effektene som ødelegger mye annen moderne metal med plastlyd.

Tittelen parafraserer H.P. Lovecrafts myteomspunne konsept Necronomicon. I og med at stemmen til Anders Bakke gjør en tekstanalyse nokså vanskelig, kan jeg dessverre ikke bekrefte mitt opprinnelige håp om at lyrikken er spekket av mer eller mindre okkulte landbruksreferanser.

Låttitler som «Havregubbens Dolk», «Boy George Michael Bolton» og «Livet tar, og livet tar» er vittige. En venn av undertegnede beskrev en gang Beaten To Death som ekstremmetallens svar på Black Debbath. Dette er selvfølgelig ikke en spesielt nøyaktig parallell, men et hint om at begge har et selvironisk blikk på gravalvoret som preger deres foretrukne sjangre.

Humor er nesten som et fremmedelement å regne i metal-verdenen, der man gjerne kappes i å være mest mulig selvhøytidelig. At Beaten To Death tør å fjase litt er derfor et gigantisk, blinkende pluss. «Mystiske» kjellergnomer som burde ha flyttet hjemmefra for lenge siden – dem har vi nok av.

Beaten to Death er et alternativt vesen, som opererer langt utenfor sidelinja til norsk musikkliv. Metalscenen likeså. Og plate nummer fire i rekken fra denne gjengen skreller bort siste rest av fettbelegget som har lagt seg i ørene og rundt hjernen i juletida.

«Agronomicon» er ikke noe mesterverk, men et ypperlig redskap til å slå i hjel kjedsomhet. Husk: Det er nemlig lov å ha det gøy. Jeg mistenker at litt moro til og med er sunt – for alle dere som er opptatt av nyttårsforsetter og slikt.

Beaten To Death + Jabba + Skeleton Grinder spiller på Studentsamfunnet Driv lørdag 12. januar.


iTromsø ønsker en åpen og saklig debatt. Vi fjerner fortløpende innlegg som er rasistiske, sjikanøse eller strider mot etikk eller lovverk. Vi oppfordrer alle til å være saklig og vise respekt for andres meninger, og forbeholder oss retten til å utestenge brukere som ikke overholder våre retningslinjer i kommentarfeltet.