Ukas dypdykk

12-stegsprogram til en hvit hverdag

«Man får lyst til å skrike med, mens man napper ei halvfull IPA-flaske ut fra nærmeste hipsterhånd, og smadrer den i trynet hans.
Tegning av Odd Klaudiussen 

Tegning av Odd Klaudiussen 

1 / 1

Gikk ikke midtvintersblotet helt som planlagt?

Blir det pinlig å møte kolleger, eller enda verre, familien igjen?

Ligger du i fosterstilling med et godt, gammeldags kuppelhue, med sure oppstøt, svettetokter og bondeanger?

Eller gikk den akkurat som det skulle, og du formelig vralter deg ned til bilen og blir kortpustet bare av å sette deg inn?

Vurderer du å starte bilen i garasjen og la det hele være over?

Vi har løsninga for deg: HVIT MÅNED. Eller hva med hvitt år? Evig troskap? Jeg har satt sammen et perfekt soundtrack til dette, musikk lagd av folk som holdt seg på matta. Yogamatta!

Kriteriene er at de må ha vært nyktre på gjeldende utgivelser. Da kommer ikke James Hetfield med, siden alt han har gjort etter han havna på vannvogna burde havna på dynga.

Det holder med ett edge medlem, så lenge det er et profilert et. Dermed kan resten av Suicidal proppe seg full av alskens, så lenge Mike Muir ikke «breaker edge».

Det er forresten vanskelig å finne eksakte fakta om dette, så bær med meg om noe er feil.

FOR INGEN VIL VEL HENGES UT SOM MÅTEHOLDEN I AVISA UTEN GRUNN?

12. THE REFUSED «The Shape Of Punk To Come: A Chimerical Bombination in 12 Bursts» (1998)

 

Advarsel: dropper du rusmidler og kjøtt, vil du kunne ende opp sterkt hyperaktiv: sjekk bare Umeås Dennis Lyxzén og hans magnum opus.

Det er nemlig ikke måte på hvor jævla energisk det skal være. Lyxzén og gjengen gaper over avsindig mye mer enn de kunne ha tenkt å svelge og dermed ender de opp med ei musikalsk hostekule og glemmer å holde seg for munnen, så de spytter fragmenter og rester av jazz, drum´n´bass, filmmusikk og strykere utover hele bordet.

Alt bundet sammen med screamo-funk av beste sort. Det mest pretensiøse albumet siden «The Wall», og et lite stykke historie som gjør seg bra på intervalltrening. Du hører selv når du skal løpe og når du skal slappe av.

11. GORILLA BISCUITS «Start Today» (1989)

 
Et av de kvintessensielle straight edge hardcore-bandene, som står som en slags motpol til bøllene i Judge, eller tradisjonalistene i Youth Of Today: Gorilla Biscuits-plata er et unikt stykke opprør, som går langt utenpå en snever subsjanger. Tittelen bør være bra motivasjon i seg selv: hvorfor utsette til i morra, det vi kan gjøre i dag?

10. 50 CENT «Get Rich or Die Trying» (2003)

 
Inneholder riktignok «High All The Time», men den har 50 innrømmet var kun fordi «låter om å røyke var jævlig populære».

Helt i tråd med mantraet som formet (den offisielle) debutplata til gründeren, bråkmakeren og opportunisten. 50 Cent er et perfekt forbilde om du vil stramme deg opp uten å gjøre for stort nummer ut av det.

Bare bestill vitaminvann i baren og lat som om du tyller i deg vodka. 50s mest kjente låt handler om å drikke champagne i klubben. Men la oss ikke spøke det bort: «Get Rich» er kanskje det beste Dr. Dre har hatt fingrene borti på denne siden av «2001». Hiphophistoriens største køllefjes, ja, men prøv å ikke gaule med av full hals etter et par shots, jeg mener espresso.

9. FUGAZI «13 Songs» (1989)

 
Med Minor Threat definerte Ian MacKaye begrepet og kulturen Straight Edge.

Med Fugazi ble han mer enn han slitsomme fyren som masa om hva folk putta i seg. Han tok to skritt langt faen til venstre og fire springskaller rett inn i kompromissløshetens kjerne. Fugazi fira ikke en tomme for noen, og ble kjent for sin eklektiske «business»-modell.

Ironisk nok et klart forbilde for Lollapallooza-generasjonen -som ble styrtrike og stappmette på såkalt alternativrock -til de døde som fluer av heroin og annet snacks.

Inspirasjonen til MacKayes Straight Edge-filosofi? Ted Nugent, vel.

8. KENDRICK LAMAR «Damn» (2017)

 
Den nye generasjonen rappere er vokst opp med, tja, min generasjon som foreldre, det verste 90-tallet hadde å by på.

Kendrick har sett så mye faenskap med crack og sprit at han rett og slett aldri skjønte poenget. Mange i hans generasjon har havnet i opiathelvetet, men han er bare en av mange som flyr straight edge i det skjulte. Som Lil Yachty, tro det eller ei.

Men Kendrick, da, med sin militære presisjon, sin stramt regisserte millimeterpresisjon? Man hører det nesten. Det er for perfekt.

7. SUICIDAL TENDENCIES «Suicidal for Life» (1994)

 
Langt unna det man forbinder med straight edge-punk finner vi Cyco Mike Muir og hans bandana-bekledte gangsterkompiser.

Suicidal var en gjeng før det var et band, og som han sier selv i en dis til Zack De La Rocha: «Politically Correct Means Tag Along Stupid, And I Don´t Ever Tag Along».

Suicidal var en slags blanding av gangbanger-cholos, metallhuer og punkere. Dette er den argeste plata i kanonen: musikk å banke voldtektsmenn til! Hvem hadde trodd at det kunne komme så mye voldelig sinne fra en klinkende edru 31-åring – uten en eneste tatovering?

6. INSIDE OUT «No Spiritual Surrender» (1990)

 
Da Zack De La Rocha ble talsmannen for innestengt gutteaggro med «Killing in the Name of» var han allerede velkjent i HC-kretser.

Med Inside Out leverte han én 7-tommer på Revelation Records, eid av Youth Of Today-s Ray Cappo, den moderne edgens far.

Den metalliske, illsinte og groovy hardcoren vi serveres her er så gnistrende brutal, så perfekt! Man får lyst til å skrike med, mens man napper ei halvfull IPA-flaske ut fra nærmeste hipsterhånd, og smadrer den i trynet hans.

5. JAN GARBAREK «The Complete ECM Sessions» (Spilleliste på Spotify)

 
Garbarek så generasjonene før seg gå på snørra. Kanskje hadde han sett den norske filmen «Line», basert på Axel Jensen-boka?

Eller hadde han hørt vandrehistorien om de to norske jazzmusikerne, som var blant de første som prøvde hasj i Norge, og kjørte rett i en lyktestolpe, steine som moloen?

Før svartmetallere satte kirker i lys lue, før Harkets skinnarmbånd var årets motefarsott, var Jan Garbarek vår fremste musikkeksport. Å velge ett album er umulig, heldigvis har han laget denne spillelisten med alt han har gitt ut på ECM.

For er det noen som er synonym med det tyske jazzselskapet er det han. Det er altfor mye å ta av. En kjedelig jævel, sikkert, men så gjennomført til fingerspissene og kvalitetsbevisst at man bare må ta av seg hatten.

4. FRANK ZAPPA & THE MOTHERS OF INVENTION «Over-Nite Sensation» (1973)

 
Frank Zappa er en av de mest overvurderte musikerne siden oppskåret brød (DET er oppskrytt det) og å lytte seg gjennom hele diskografien hans er som å binge samtlige sesonger av Hotel Cæsar.

Perioden hans i Laurel Canyon rundt 1970 er dog sterk. Best er «Over-Nite Sensation», et lettfordøyelig popalbum i forhold til noen av de vanskeligstilte vriompeisene han er kjent for å lire av seg.

Og Zappa var en asket i en ås full av rusmumriker. Rundt herja folk som Jim Morrisson, David Crosby og Judee Sill. Her satt Zappa, klin nykter, og sugde i seg nok galskap til å fylle flere LP-sider enn man kan telle på en hel skoleklasses hender. Når han klarer å balansere satire og alvor, kompleks struktur og fengende refrenger er han på sitt beste.

3. ICE-T «OG» (1991)

 
Eks-yrkesmilitære Ice-T har en mye omtalt kriminell fortid, og den er noe uortodokse anledningen til hans innvielse på lista.

Han regna tidlig ut at personen som var edru var den største trusselen. Om han aldri kunne vippes av pinnen, kunne han aldri tas. Dermed falt han ikke for fristelsen å rulle ned gata, mens han røyka endo, og sippa på gin og juice.

Neppe den mest sympatiske grunnen til å ikke drikke, men viser at også g´z kan klare seg uten knark. Ikke minst er det en av de viktigste byggesteinene i gangsterrap. Om du går for fullt treningsregime kan du jo skippe rett til «Body Count».

2. MAYHEM «De Mysteriis Dom Sathanas» (1994)

 
Langt fra hele Mayhem var særlig edruelige, bare Greven og Øyvind Aarseth, så jeg kunne selvsagt ha valgt et Burzum-album, men sammenlignet med dette mesterverket høres platene hans ut som fjerdeklasse på Kroken barneskole si musikkgruppe frontet av nabolagskatta.

Bra eksempel på at man ikke trenger være en bra fyr fordi man dropper Keith Richards-dietten. Det er riktignok de overjordiske vokalprestasjonene til Attila Cishar og låtskrivertalentene til andre som står for mye av skivas storhet.

Ironisk er dette de normale i bandet. President i koko-klubben Euronymous var høy på cola (drikken) og «Ringenes Herre»-eksperten, drapsmannen og åndshobbiten Grishnsack rusa seg aldri. Takk Gud (høhø): tenk deg for noe avsindig galskap han hadde kokt opp i speed-drevet whisky-rus. Andregenerasjonen svartmetall sitt mørkeste mesterverk. Jogger du i takt med Hellhammers hysteriske blastbeats er du så godt som i mål.

1. JOHN COLTRANE «Giant Steps» (1960)/ «A Love Supreme» (1965)

 
Idolet hans, Charlie Parker, gikk til grunne på dop i tidlig alder. Det stoppa ikke Coltrane fra å hive seg på nåla med entusiasmen til en tatoveringslærling.

Først fikk han sparken av Dizzy Gillespie på grunn av knark. Så fikk han endelig en ny sjanse, hos Miles Davis.

Men selv heroinkjenneren Davis fikk nok av Coltranes prioriteringer. Crisortunity, sier kineserne, i hvert fall ifølge Homer Simpson. Coltrane gikk kald kalkun som det ikke heter, og fikk en spirituell oppvåkning. Det kan ofte være en spiker i den kreative kista. Det er velkjent at folk som streiter seg opp leter etter noe for å erstatte hasj og hyppere, det være seg ekstremsport, trening, islamisme eller AA.

Edruskapen ga Coltrane en ny, enestående snert i hornet. Sammen med Miles gjorde han udødelige «Kind of Blue». Og så mye mer. Kan John Coltrane få til det her så kan faen meg du holde deg til Cola Zero de neste tre ukene. Ironisk nok døde Coltrane i en alder av 40, men Miles Davis levde i enda flere årtier, selv om han ikke var kjent for en asketisk livsførsel.

Så på med treningsdrakten og løpeskoene, aktiver Lifesum og running-appen, fyll opp termoflaska og tenk deg at du er i selskap med gladgutter som Angus Young, Dee Snider og ikke minst Lana Del Rey. Og Tom Waits, ironisk nok. Så kan du jo arrangere ditt eget Tom Waits-løp uten børst og sigg, men med ingefær og pushups på menyen - fra helsestudio til helsestudio!


iTromsø ønsker en åpen og saklig debatt. Vi fjerner fortløpende innlegg som er rasistiske, sjikanøse eller strider mot etikk eller lovverk. Vi oppfordrer alle til å være saklig og vise respekt for andres meninger, og forbeholder oss retten til å utestenge brukere som ikke overholder våre retningslinjer i kommentarfeltet.