Finsk soul? Det klinger like godt som mongolsk bossa nova

Fordommene fikk seg en kilevink under mitt første møte med Ina Forsmans ferske album.
Ina Forsman – som her stopper for å lukte på rosene – er en kruttønne, ifølge vår anmelder.  
        
            (Foto: Minna Annola)

Ina Forsman – som her stopper for å lukte på rosene – er en kruttønne, ifølge vår anmelder.   Foto: Minna Annola

Til undertegnedes forsvar skal det sies at ordet «funky» sjelden brukes til å beskrive den unge sangeren og låtskriveren sin geografiske opprinnelse. 

«Hæ? Finsk soul? Det klinger cirka like godt som mongolsk bossa nova – men dette er jo dødsbra», var mine spontane tanker. Den andre rene soloplata fra dette naturtalentet ville jeg nemlig i en blindtest ha tippet var et rent Memphis- eller Muscle Shoals-produkt.

24-åringens stemmeprakt og gehør er det få som kan matche. Som nødvendig når man synger soul, er i tillegg Forsman proppfull av attitude. Denne plata er full av old school soul av den dype og blå typen:

Typen som har lange, og tydelige, røtter fra de amerikanske sørstatenes spirituals, arbeidssanger og blues. 

Typen som gjennom generasjoner har blitt spilt på røykfylte buler til laaaangt over midnatt.

Denne nokså folkelige musikkstilen har slitt med kols og leddgikt i lang tid, og er cirka like hipt som kjøttkaker i brunsaus, og kryssord på riksmål. At Forsman sørger for en kraftig pulsøkning innenfor dette litt sidrumpa rammeverket er derfor en betydelig prestasjon.

Her spares det nemlig ikke på energien. Den 24-årige kruttønna backes av en gjeng musikere som definitivt er i pluss-kategorien av barband. Fingerferdigheter og kreativitet kobles på lettbeint funk med plenty av oopmh.

Låter som «Genius» og «Whatcha Gonna Do» er festmusikk av beste sort, men Forsman når ironisk nok større høyder de gangene låtene som legger seg i lavere (sump)terreng. På «Figure» og «Miss Mistreated» kanaliserer hun sin indre Aretha Franklin. Den latinsk krydrede «Every Single Beat», hvor bandet faller for fristelsen til å bli stående og kverne i flinkis-modus, blir derimot malplassert i dette selskapet.

Hennes unge alder til tross, oser det «levd liv» av tekstene til den finske sangeren. Forsman styrer heldigvis unna de fleste hjerte-smerte-klisjéene – som dessverre fremstår som en ren ryggmargsrefleks hos en del andre soulsangere. Hun synger med en troverdig overbevisning, og har mange av de samme kvalitetene som gjorde Amy Winehouse til en stjerne i samme alder.

Tolv spor gjør at en er farlig nær å bli ubehagelig stappmett på tampen av «Been Meaning to Tell You». At Forsman bare har én svak låt på menyen, gjør allikevel at appetitten opprettholdes helt fram til den lekre a cappella gospeldesserten «Sunny».