Sju år (og fire skiver) etter han konverterte til norske tekster, og bare 14 måneder etter forrige album («Alt som har hendt»), er det en betydelig tyngre og mer fremoverlent Ropstad som skyter ut av startblokkene.
For dette er ikke noe døll sørlandstralling eller «visesang med mening», men heller et skarpskodd rock’n’roll-album Ulf Lundell kunne klemt ut i sine glansdager, minus den kjipe åttitallslyden som dessverre ødela flere av sistnevntes skiver. For dette låter helt fantastisk.
Jeg har dessverre bare sett ham live uten fullt band, men har hørt gjetord fra flere, og beskrivelsene de har gitt sammenfaller med lyden av denne plata. Han er selv oppført som produsent, men det er multiinstrumentalist (og The Dogs-bassist) Roar Nilsen som er oppført som Co-produsent og tekniker, og det som kommer ut på andre siden er helt knall.
Les også våre anmeldelser av Ropstads to forrige albumDet beste vi får til«Alt som har hendt»
Det låter både luftig og digert, samtidig som produksjonen er veldig gitartung og stram. At han har med seg Mattias Hellberg på gitar er også gledelig, for hans lekre trakteringer av seksstrengeren er helt uimotståelige. Har du vært gitarist i The Hellacopters og The Solution, er du ferdig å fikle med Lillebjørns gitarbok for en god tid siden.
Åpningssporet «Når alt har ordna seg» setter tonen, en storslått sak som gir assosiasjoner til XTCs 40 år gamle «Making Plans For Nigel», riffet i versene iallfall. Liker også hvordan han stabler ordene oppå hverandre, slik at enderimene, som i utgangspunktet virker litt usannsynlige, ramler på plass når han raspende hviskesynger dem.
Les også Erlend Ropstad på en øde øy med Egon «Huff, hvorfor avslører jeg alt dette?»
Tekstene er heller ikke av det mest oppløftende slaget, der dystopiske stemninger i tosomhetens forbannelse manes frem. Eller er det håp i det fjerne? Jeg håper det, men er ikke sikker. Når han på slutten av «Exit the Dragon» (nei da, den er ikke på engelsk, det er bare litt subtil namedropping av en amerikansk nittallsklassiker) frustrert gjentar budskapet hardere og hardere, er det full gåsehud.
Det er ingen av låtene som er svake her. Så det er nesten urettferdig å trekke frem enkeltspor, men man er jo skamløst tabloid, så noen må nevnes åkkesom. «Exit» er allerede sagt. Balladen «Du hang med en stund» en annen, der strykerne fra Oslo String er fabelaktige (det er de flere steder på skiva), og der Ropstad høres ut som ei blanding av Thåström post 50 og «Boatman’s Call»-vibratoutgaven av Nick Cave.
Er også veldig svak for den raffe Petty/Springsteen/Lundell-knallerten «Natta som er over nå», den beste heartlandrocken jeg har hørt på norsk på år. Pianoet der ville E Street Band-medlem Roy Bittan ledd anerkjennende og stolt av.
Erlend Ropstad er en seig jævel, som bare har klatret sakte oppover mot et stadig høyere nivå. Nå er han der oppe blant de aller flinkeste vi har i landet. Men hvor loslitt det enn høres ut, tror jeg dette først virkelig kommer til sin rett når han ruller ut hele kavaleriet og legger ut på veien med denne kolossen av ei skive. Se opp, festivalsommeren i Norge!
