Og da tenker jeg ikke på at Leagus valgte å åpne konserten med en smakebit fra 2016-utgivelsen «Lea Áigi». Basisen i låtene er den samme, men ofte blir utgavene fra scenen litt lengre med plass til mer utbrodering og detaljer.

Det er ikke bare enkelt å skulle karakterisere det Herborg Rundberg og Kristian Olstad skaper av musikk. Det inngår så mange ulike elementer som veves sammen til et genuint uttrykk.

For selv om musikken henter impulser fra mange steder, og også kan ha store brudd i stemningsleie, så er musikkens opphav ikke til å ta feil av. Dette er Leagus – og ingen andre.

RUNDBERG: I tillegg til å traktere det store Steinway-flygelet bidrar Herborg Rundberg også med tangenter som genererer mer elektronisk musikk.

Kontraster og harmonier

Her møtes et elektronisk lydunivers med elgitar og ulike effektdippedutter og klangen fra Herborg Rundbergs akustiske og klassiske behandling av Steinway-flygelet, skaper kontraster, spenninger og harmonier.

I tillegg har de med seg de to slagverkerne Wetle Holte og Christer Jørgensen som ikke minst er viktige for de dynamiske elementene i musikken.

Her kan lyriske stemninger bli byttet ut med knitrende elektrisk støy som får meg til å tenke på den gang jeg tjenestegjorde i radiorommet på et marinefartøy under polarhimmelen og nordlysaktiviteten slo inn på sambandet.

VISUELT PREG: Torbjørn Thrane Sandnes skaper med sitt lys og visuelle bidrag en ekstra dimensjon på konserten.

Smeltedigel

Leagus tar det samiske med inn i en musikalsk verden hvor klassisk musikk, samtidsmusikk, jazz og improvisert musikk smeltes sammen i en ny enhet.

Det er vakkert, dramatisk, uforutsigbart og spennende. Måtte det ferske albumet og den forestående releaseturneen bidra til at Leagus får et stadig større publikum. Det ville vært fortjent!